Regissør Joachim Triers nye film Affeksjonsverdi går nå sin seiersgang på norske kinoer. Vi har møtt hovedrolleinnehaver Renate Reinsve til en samtale om samarbeidet med Trier, dynamikken innad i filmens ensemble, og hvordan det oppleves å spille en rollefigur som selv er skuespiller.
Affeksjonsverdi har vært gjenstand for engasjert debatt i høst, og både kritikken og begeistringen har bidratt til å øke interessen hos publikum. Filmen ligger an til å bli Triers best besøkte kinofilm i Norge, og de første rapportene fra den internasjonale lanseringen, f.eks. i Frankrike, viser lignende suksess.
Renate Reinsve har siden gjennombruddet med Verdens verste menneske (2021) blitt en ekte filmstjerne, som i norsk målestokk ikke skjer så ofte. I Affeksjonsverdi-manuset til Trier og Eskil Vogt får hun stor boltreplass i rollen som Nora Borg, en teaterskuespiller som akkurat har mistet moren sin og som sliter psykisk, blant annet med traumer fra barndommen. Når faren Gustav Borg (Stellan Skarsgård) returnerer for begravelsen og samtidig varsler at han vil spille inn sin neste film i deres barndomshjem – flere tiår etter at han forlot familien – blir både Nora og søsteren Agnes (Inga Ibsdotter Lilleaas) trukket tilbake inn i bortgjemte minner. At Gustav også vil at Nora skal spille hovedrollen, gjør det enda mer uunngåelig å konfrontere fortidens spøkelser (eller rømme fra dem).
Filmen er nok et fascinerende Oslo-portrett fra Joachim Trier, men her går dramaet enda grundigere til verks på innviklede familierelasjoner enn tidligere. Affeksjonsverdi er valgt som Norges kandidat til Oscar-kategorien «Beste internasjonale film», men den kan også plukke nominasjoner i andre kategorier som beste film, regi og originalmanus, og ikke minst skuespiller-kategoriene, der Reinsve og Skarsgård virker som opplagte kandidater, men også Ibsdotter Lilleaas og Elle Fanning kan finne på å overraske i birolle-kategorien. Å spekulere i syv Oscar-nominasjoner til en norsk film føles urealistisk, men det amerikanske bransjetidsskriftet IndieWire gjør nettopp det i sin ferskeste spådom.
Nedenfor kan dere lese samtalen vår med Renate Reinsve, som ble gjennomført i anledning filmens norgespremiere.
*
Simon Holm (SH): Så, for å starte med det mest sentrale – du er nå tilbake i en ny Joachim Trier-film, fire år etter Verdens verste menneske. Hva er det med ham som regissør og filmkunstner som gjorde at det fristet å returnere hit og samarbeide med ham igjen på et nytt prosjekt?
Renate Reinsve (RR): Først og fremst så lager Joachim helt fantastiske forutsetninger og forhold å arbeide i, fordi han har så respekt for alle sin egen metode, kanskje ting man nesten ikke vet selv. Det å gi slipp… det å ikke dømme det som kommer. Det er sånn han og Eskil skriver rollefigurer også, de er mennesker med masse feil og mangler, men som samtidig er håndtert med så mye omsorg, og som ikke blir dømt for det, men som møtes med nysgjerrighet. Det er jo et fantastisk klima å være i, både på sett og i arbeidet med en karakter.
Jeg tror vi begge føler at man kan uttrykke noe man har lyst til å snakke om gjennom hverandre. På noen måter er vi like og har samme perspektiv på noen temaer, og noen måter å bearbeide både følelser, tanker og ideer på. Det er veldig, veldig sjelden man finner noen man samarbeider med på den måten – at man så fort kommer dypt inn i ting, fordi man har en veldig lik forståelse, og så utvikle noe derfra.
RR (forts.): Jeg hadde én replikk i Oslo, 31. august (2011), og da tror jeg han så at jeg var en veldig selvstendig skuespiller, at jeg opprettholdt en eller annen spenning og hadde en metode allerede, som han ikke trengte å ta så mye ansvar for. Dette er det han har fortalt meg, altså. Etter hvert så han at jeg ikke spilte i så veldig mange filmer, og det har jo ikke alltid vært så mange filmroller for kvinner i Norge. Derfor hadde jeg i mellomtiden egentlig bestemt meg for å slutte, men så var det vel dagen etter at han ringte meg og allerede hadde begynt å skrive rollen i Verdens verste menneske – og tenkte at jeg skulle spille henne.
Han hadde skrevet rollen til meg, og jeg ville jo aldri sagt nei hvis Joachim hadde spurt. Han er utrolig dyktig til å holde en produksjon i gang, å få alle til å føle seg trygge og inkludert, fordi han oppriktig mener at alle har en viktig stemme i prosessen. I tillegg er han så god på å skrive om komplekse temaer som er vanskelig å snakke om, å bake dem inn i karakterdrevne filmer med rollefigurer man kanskje ikke helt forstår, men som er veldig menneskelige, og som gjør at man får veldig mye å jobbe med som skuespiller. Og så er han jo så klok, intelligent og morsom, og det skinner jo gjennom i arbeidet hans. Så, ja – det er mange grunner!
SH: I hvor stor grad har du da vært med på å forme og utvikle disse to rollefigurene du har spilt for ham, Julie i Verdens verste menneske og Nora i Affeksjonsverdi?
RR: Jeg føler det har vært et samarbeid, men det er litt vanskelig å si til hvilken grad fordi vi ser på ting ganske likt. Det er ikke så lett å spore hva som kommer fra meg eller fra ham og Eskil [Vogt, medmanusforfatter]. Med Julie følte jeg i alle fall at jeg bidro med et kvinnelig perspektiv, siden Joachim og Eskil jo tross alt er menn, og at det var en styrke i den rollefiguren. De er opptatt av at de skrev et menneske og ikke nødvendigvis en kvinne, men det var likevel noen ting som jeg følte at jeg forsto på en litt annen måte, som ble en del av henne og åpnet opp noen ting som resonnerte veldig hos meg, men kanskje ikke var så tydelige i manus.
Men nå, med Nora, kjenner vi hverandre så godt at det gikk mer av seg selv. Han har sett noen ting i meg, både som skuespiller og menneske, som han tenker er bra å ha i en karakter, også vet jeg litt hva han trenger og hva språket hans er, og rollefiguren blir til i det samspillet.
SH: Nora er en veldig fragmentert, mangefasettert person. Hva gjorde du som skuespiller for å få frem alle de forskjellige aspektene, de forskjellige maskene hun har på seg?
RR: Jeg startet med å kartlegge akkurat hva hun forstår ved seg selv og ikke – hun nekter jo å gå til terapi, og er åpenbart ikke helt overens med egne prosesser. Hun bærer på veldig mye emosjonell vekt, og tok for eksempel vare på søsteren sin i et hjem som var veldig aggressivt. Nå er det søsteren som har tatt over den rollen og tar vare på henne, men jeg tror ikke Nora forstår de tingene. For meg var dette veldig gøy, å hele tiden jobbe med det som plutselig dukker opp som hun ikke helt er klar over, og hvilke forsvarsmekanismer hun reagerer med.
Og det er noe av det som gjør det så gøy å jobbe med Joachim, fordi han er så interessert i de tingene selv. Hvordan et menneske er skrudd sammen, hvordan vi forandrer oss, hvordan forskjellige dynamikker i oss oppstår i møte med andre mennesker og familiemedlemmer, så det var masse detaljer å ta tak i hele tiden for å lage et nyansert flettverk.
Da var jeg også nødt til å være veldig åpen underveis for det som kommer instinktivt, som en naturlig reaksjon, være ærlig og føle på den flauheten og skammen og sorgen som dukker opp i meg, samt forsvarsmekanismene, for eksempel sjarm og humor som skal dekke over melankoli. Det ble en anledning til å oppdage meg selv samtidig som jeg utforsket rollefiguren, som var veldig gøy og interessant.
SH: Dette er jo en film hvor du har nokså intime en-til-en-scener med flere forskjellige scenepartnere – Inga Ibsdotter Lilleaas, Stellan Skarsgård, Elle Fanning, Anders Danielsen Lie og Øyvind Hesjedal Loven – hver av dem med en egen spesifikk dynamikk og kjemi. Var dette samspillet noe dere øvde mye på i forkant, eller var det noe som oppstod av seg selv i innspillingen?
RR: Jeg tror det var ganske instinktivt, men det var også viktig at Joachim visste akkurat hvor han ville med alle skuespillerne. Han jobbet for å gjøre alle trygge, og lot oss bli litt kjent på forhånd, så en del skjedde jo i de prøvene. Men det handlet ikke så mye om å få til noe helt spesifikt, det handlet om å lete, å være ærlige og åpne på sett for å oppnå en naturlig kjemi. Han er veldig takknemlig når skuespillerne åpner seg opp, så da blir det jo veldig lett å gjøre nettopp det.
Og så caster han jo veldig bra da, han er veldig flink til å sette sammen riktige mennesker. Så den dynamikken som oppsto mellom skuespillerne kom ganske av seg selv, når alle involverte åpner seg opp for materialet gjenspeiles det i hva kameraet fanger opp.
SH: Dette er enda en film (i tillegg til Halfdan Ullmann Tøndels Armand [2024]) hvor du spiller en rollefigur som selv er skuespiller, hvordan er det å gå inn i en karakter med samme yrke som deg selv?
RR: Det er jo mange fordommer til skuespillere som er ubehagelige, og sikkert en del av det som stemmer, så jeg må jobbe for å ikke ha den agendaen om å jobbe mot de fordommene, men faktisk være åpen for at dette er noe som er en del av rollefiguren – prøve så godt jeg kan å legge bort egoet mitt.
Det som er veldig spennende med Nora er at det er noen ting hun klarer å uttrykke gjennom yrket sitt som hun ikke helt klarer å kommunisere «på ekte», og det tror jeg mange skuespillere kan kjenne seg igjen i. Det er jo både veldig fint, samtidig som det har en tristhet ved seg. Det blir jo fort veldig nært når man skal liksom spille noen som er litt like seg selv og er i samme yrke, det er jo selvfølgelig noe skummelt ved det, men også noe fint og spennende.
SH: Denne filmen skildrer også forskjellene mellom teaterskuespill og filmskuespill. Du har jo selv erfaring fra både scene og lerret, hvordan vil du oppsummere den forskjellen for deg? Hvordan angriper du en filmrolle annerledes enn en teaterrolle?
RR: Jeg har nok forandret meg ganske mye som skuespiller siden jeg jobbet mest med teater, men der er det jo et ideal å flytte seg bort fra seg selv og skape en rolle med både kropp og stemme, at man jobber veldig plastisk, og på det tidspunktet i livet følte jeg at det var ubehagelig å være for nær mine egne ting og mine egne behov og følelser. Så jeg har blitt mye mer komfortabel med det, kanskje særlig gjennom Joachim sine filmer, fordi han vil helt andre veien og skrelle bort den avstanden for å gå inn i hva det handler om å være menneske akkurat her og nå, og det er ikke så ofte man gjør på scenen.
SH: Du nevner hvordan Trier får deg til å jobbe mer nært og ærlig. Har du noen andre konkrete eksempler?
RR: Johannes Holmen Dahl er jo et eksempel på en teaterregissør som jobber litt på samme måte, man skal stå ganske nedstrippet på en scene og være i det man er i, men det er nok mer unntaksvis, som en egen sjanger innen teateret. En stor forskjell er jo at i teateret så klipper man jo selv, man må holde rytmen og konstruere helheten sammen mens man står der, som har vært en styrke å kunne ta med seg inn i film fordi man bedre forstår fellesskapet rundt produksjonen. Og så blir det fort mye mer intimt på film, så man må jo være åpen for det.
SH: Dette er jo en veldig referanserik film. Var det noen spesifikke skuespillere eller karakterer som du kanaliserte i din tilnærming til Nora?
RR: Nei, egentlig ikke. Det handler mest mulig om å komme inn i noe på en veldig ærlig måte, så det går liksom ikke an å lete eksternt, for da mister man litt kontakt med det interne, det man tenker og føler og har i seg. Man kan jo føle at sånne såre følelser som man skal åpne opp for er ganske stygge, så da gjelder det å ikke feste seg til idealer – selv ikke idealet om å gå inn i de stygge tingene på en spesifikk måte eller å pynte på.
Jeg tror aldri jeg har følt meg så stygg i en rolle noen gang, og det er jo ikke en arbeidsprosess man får lov til å gå inn i så ofte fordi ting skal alltid være så polert og fint, det skal være snilt og ikke støte noen, så det å få lov til å miste kontrollen og gå inn i det ærlige er jo et privilegium. Og hvis folk får en tilknytning til det, kjenner seg igjen i det slik som jeg opplevde med Verdens verste menneske, så er det jo veldig verdt det.
SH: Etter Verdens verste menneske har du hatt muligheten til å spille i internasjonale produksjoner, som filmene A Different Man og Another End samt serien Presumed Innocent (alle lansert i 2024), samtidig som du har vært tilstedeværende i det norske landskapet med Håndtering av udøde, Armand og nå Affeksjonsverdi. Ser du for deg å beholde denne balansen mellom norske og utenlandske prosjekter, eller prøver du å satse mer på det ene enn det andre?
RR: Jeg vil gjerne holde denne balansen, fordi nå er det jo en slags gullalder i Norge som er veldig kult å få være en del av. Du kan se på både min og Joachims karriere at det tar lang tid å etablere seg, å bli skikkelig god på noe, og mye motstand på veien før man blir ordentlig komfortabel og får friheten til å velge litt hva man vil jobbe med.
Som alle i filmbransjen skulle jeg ønske at det kom mer penger inn og at man får mer ressurser nå som vi er i en storhetstid, men vi får se hvordan det utvikler seg. Det er kjempegøy å jobbe i utlandet, men akkurat nå er det veldig spesielt å få være del av det som skjer i Norge.
*