1. La Chimera (Rohrwacher)
2. The Substance (Fargeat)
3. Perfect Days (Wenders)
4. American Fiction (Jefferson)
5. The Holdovers (Payne)
6. Elskling (Ingolfsdottir)
7. Armand (Ullmann Tøndel)
8. Sex (Haugerud)
9. Saturday Night (J. Reitman)
10. Furiosa: A Mad Max Saga (Miller)
*
Hva var den største kinoopplevelsen du hadde i 2024?
La Chimera av Alice Rohrwacher, der vi møter en Orfeus-lignende arkeolog (spilt av Josh O’Connor) med en ufeilbarlig nese for etruskiske artefakter. Arkeologens sorg over den døde kjæresten har flerret en revne i hinnen mellom livet og dødsriket, slik at han lik en metafysisk blodhund kan snuse seg frem til underjordiske verdisaker fra svunne tider. En fargerik trupp med opportunistiske gravskjendere kretser rundt arkeologen, klare til å grave ut godsakene og selge dem på svartebørsen. Rohrwachers finstemte manus og poetiske filmspråk etterligner arkeologens søvnige sorgtilstand og opphøyer de skranglete, Olsenbanden-lignende røvertoktene til en mytologisk heltefortelling med en eterisk mangetydig utgang.
Kan du nevne et særskilt filmøyeblikk som risset seg inn fra året som gikk? Et bilde, en lyd, en stemning?
Lydsjekken i Jason Reitmans Saturday Night, like før humorprogrammet Saturday Night Live går på lufta for første gang. Komikeren Garrett Morris (spilt av Lamorne Morris) står foran et helhvitt panel med aldrende toppsjefer fra tv-giganten NBC, og bryter ut i en entusiastisk trampende «I’m gonna get me a shotgun and kill all the whities I see» akkompagnert av Billy Prestons R&B-band. Sørstatsplantasjeeiernes verste mareritt forkles som farse i en heseblesende plakatfilm om humorens subversive potensial og komikeres egotripping satt i et 70-tall langt mer frittalende enn den selvsensurerende samtiden.
Hvis du må velge én rolleprestasjon fra 2024, hvilken vil du trekke frem?
Demi Moore i The Substance, særlig den groteske Rabelais-karusellen av en sekvens der hun med manisk skadefryd tilbereder alle rettene i en fransk kokebok og fråtser i blodige kjøttstykker, lillablå innvoller, flåing, fjærplukking og gåsefisting for å sabotere for sin yngre Dorian Gray-avatars metallic-glossy aerobic-rumpepumpende stjerneliv.
Hva tenker du er det mest nyskapende som skjedde i filmkulturen i 2024?
Det mest nyskapende som skjedde, er at ingenting nyskapende skjedde. Det aller minst nyskapende som skjedde er at kunstig intelligens rigges til å generere film- og tv-manus, et velfortjent bidrag til en raskt synkende skute allerede fatalt tynget med tilbakeskuende, risikoaverst, predikativt generert, tabloid og generisk innhold.
Kan du løfte frem et bra element fra en film du ellers mislikte?
Lydbildet fra Furiosa: A Mad Max Saga, med sine obskønt fjertende motorsykler, knatrende eksospotter, knekkende beinpiper, larmende lenker, skittendrønnende rockestrykere, rapende digeridoos og testikkelgjallende dominansbrøl – en gladiatorstemt kakofoni i deilig kontrast til Anna Taylor-Joys bitchy-tause vaskebjørn-sminkede hvitøyestirring. Så får det heller være at hevnfortellingen fisler ut i uthalte, statiske og slapt motiverte gjentakelser av tunge kjøretøy som ruller frem og tilbake i sandskvettende selvmordskonvoier over den apokalypseforherligende ødemarken.
Hvilken av fjorårets filmer hadde best fashion?
Paolo Sorrentinos Parthenope. Filmen var en skuffelse selv for en svoren havfrueentusiast: en overfladisk, oppstyltet og plottløs undertøyskatalog som fikk meg til å flykte fra kinosalen i Bergen, der den ble vist i anledning BIFF. Men den langbeinte ungpikebikinibonanzaen var fristende lik et olympisk fat med spretne, lyselilla drueklaser som nytes best med et stort beger retsina.
Hvilken film gleder du deg mest til å se i 2025?
Robert Eggers‘ Nosferatu. Det mumie-furete trynet og barberblad-raspende stemmen til Willem Dafoe er perfekt egnet til å inkarnere den lengtende udøde stalkeren/stakkaren som får alle goth-hjerter til å stoppe av erotisk skrekkfryd.
*