Annethvert år uteksaminerer Den norske filmskolen (DNF) et nytt kull med studenter. Som tidligere, har eksamensfilmene hatt eksklusiv digital premiere på Montages.
*
I dialogen nedenfor vurderer vi de seks eksamensfilmene fra årets avgangsstudenter ved Den norske filmskolen på Lillehammer. Artikkelen er skrevet av Montages-redaktørene Hedda Robertsen og Lars Ole Kristiansen.
Lars Ole (LO): Det første jeg har lyst til å påpeke er at disse eksamensfilmene blir til på en veldig spesiell måte, og sånn sett er vanskelige å vurdere uten å ha prosessen in mente. Studentene samarbeider og hver fagfunksjon sitt bidrag skal vurderes av sensorene. Alle som studerer regi må slå seg sammen med noen fra manuslinja, så det sier seg selv at det blir en del kompromisser. Eksamensfilmene er rett og slett resultater av gruppearbeid! En kan selvsagt hevde at det er tilfellet for alle produksjoner, men her er det ingen som kan tvinge igjennom sin visjon uten å ta imot innspill fra andre – alle må være gode lyttere.
Det andre jeg har lyst til å si, er at kortfilmen er et krevende format. Selv om det er standard i Norge å beherske kortfilm før man lager lengre ting, er det vanskelig å bygge opp et helt fiksjonsunivers og rollegalleri med såpass lite tid til rådighet. Mange av eksamensfilmene bærer preg av at studentene egentlig har ønsket seg mer plass – noen av dem fremstår mest som «visittkort».
Hedda (H): Enig, kortfilmen er en krevende form. For meg er det første gang jeg ser filmskolens eksamensfilmer, men det var interessant. Hvis jeg skal si noe overordnet, så uttrykker filmene interesse for gråsoner og etiske dilemmaer, om det gjelder grensesetting eller/og overtramp i et fiktivt teater, sexarbeiderens hverdagsrutine eller spørsmål om hvordan man skal snakke til/som en pårørende. Det er lite fordømming, heller mange (store, åpne) spørsmål som stilles, og det i seg selv er et lovende utgangspunkt.
LO: Ja, det er åpenbart at studentene vil noe med filmene sine, som det heter, og at de har valgt historiene sine mest som et utgangspunkt for videre diskusjon.
En av de lovende, uforløste «visittkort-filmene» er Girlfriend Experience. Her blir vi kjent med sexarbeideren Kath (Zoe Rodgers) som lenge har jobbet tett sammen med sin danske venninne Andrea (Frederikke Dahl Hansen) for å skape en eksklusiv opplevelse. I begynnelsen får vi høre om gode tilbakemeldinger, om at duoen leverer «omsorgsfull sex». Når Andrea stikker av, havner Kath i et emosjonelt vakuum. Hun opprettholder avtalene med både faste og nye kunder, men blir fremmedgjort i settingene som lenge har virket helt normale. Det virker som om hun plutselig ser seg selv tydeligere, og slik blir mer sårbar. Er det egentlig hun som trenger noen å snakke med, å holde rundt?
H: Jeg liker også denne ideen, og kunne ønsket meg å se mer av den kompliserte venninnerelasjonen mellom Kath og Andrea. Vi får et innblikk helt i starten, der de ligger i en hotellseng mellom to timeavtaler, og gnisningene er merkbare. Deretter forsvinner Andrea, og vi følger Kath fra møte til møte. Jeg syns skuespilleren er god på å formidle ensomheten og sårbarheten her, og det er jo både betente og aktuelle problemstillinger som løftes frem – omsorg, som du nevner, sex, kjøp, salg. En slags voksenversjon av Lilja 4-ever, selv om sosialrealismen ikke er fullt så slem (heldigvis).
LO: Ja, det kunne jeg også tenkt meg større innsikt i forholdet mellom de to. Frederikke Dahl Hansen er dessuten en av Danmarks mest karismatiske (men dessverre underkjente) skuespillere. Jeg synes nok premisset er mer interessant enn filmen man sitter igjen med til slutt, den løper i for mange retninger og er mer «på vei» enn fremme ved filmens slutt. Men kanskje denne åpenheten også er en kvalitet? I alle tilfeller har Girlfriend Experience noen øyeblikk jeg kommer til å huske, mye takket være Zoe Rodgers’ finstemte rolleprestasjon.
Girlfriend Experience dyrker en realistisk, behersket stil, av typen som har preget mye europeisk festivalfilm de siste tyve årene – med unntak av noen suggererende, vidvinklede kamerainnstillinger i starten. Det gjør også Når snøen har smeltet, som i likhet med Girlfriend Experience er bygget rundt en veldig god kortfilmidé: Tiåringen Theo har mistet lillesøsteren i en ulykke, og når han begynner på skolen igjen, behandler både lærere og elever ham annerledes. Derfor begynner han å henge med den nye jenta i klassen – hun kan se ham klart.
H: Det jeg likte best med Når snøen har smeltet er at den evner å gjøre tungt materiale lett og håndgripelig. Når Theo forteller den nye venninnen sin om drukningsulykken, husker han også kaken han spiste like etterpå. Hun oppfordrer ham til å gjøre noe annet som elevene kan huske ham for, heller enn dødsfallet ingen helt klarer å nærme seg, og da klatrer han opp i et tre og faller ned. Dialog er det egentlig ikke så mye av her, men handlinger med konsekvenser. Samtidig er det en del «nybegynnerfeil», filmspråket oppleves litt overtydelig og forklarende, men intensjonen er god – her er det helt uttalt i regissørens kommentar til filmen at «Vi må snakke om det!». Det er et sympatisk prosjekt.
LO: Helt klart! Selv om filmspråket blir litt firkantet, er det åpenbart ment å være sobert – det bærer nesten preg av å være litt skoleflinkt. Men som du påpeker er Når snøen har smeltet god på å skildre et barns opplevelse av å være i en familie preget av sorg. For Theo medfører tapet av søsteren også at foreldrene forsvinner inn i mørke rom, at vennene hans ikke er som før – i alle fall i en periode. Regissøren og manusforfatteren klarer å formidle dette uten å bli tunge på labben, og det er godt gjort.
H: Ja, det er en film som føles litt påtatt «flink», men jeg ser liksom hvor man vil. Må også nevne at det er gode barneskuespillere her.
Tilfeldig eller ikke – Jeg følte jeg måtte være her tar tak i overlappende tematikk. En jente har tatt livet sitt. De pårørende vet ikke hvordan de skal forholde seg til det. Her kommer vi inn enda tidligere, i samtalen med presten, og deretter begravelsen som også er en slags utstillingsåpning og feiring av den avdødes liv. Enkelt skal det likevel ikke være.
Hvis Når snøen har smeltet er nokså minimalistisk i stilen, er Jeg følte jeg måtte være her heller kaotisk, med et større persongalleri, mer oppfarenhet og uforutsigbart hendelsesforløp. Denne siste handler også mer om unge voksnes sårbarhet, hudløshet, og spørsmål om omsorg på en litt annen måte – i venninnerelasjoner, og i forholdet til foreldrene.
LO: Dette var min favoritt blant filmene, simpelthen fordi den tar flere sjanser i sin balansegang mellom å være en fortelling om å bearbeide sorg og en satire om hvordan mennesker bruker andres tap og lidelse for å styrke sin egen identitet og sanke bekreftelse. Den avdøde, Vera, vanket åpenbart i en kunstnermiljø, og foreldrene (som virker som noen streitinger) har fått det for seg at minnestunden skal være «en slags utstilling» og fest i hennes ånd. Men har de tilgang på denne, egentlig? Vet de hvem hun var mot slutten? En ting er helt sikkert – de ønsket neppe å få besøk av alle disse blektynne, halvrusa semi-intellektuelle med en kort og en lang i hvert øre som snorter på dass, holder narsissistiske taler og tvangsviser «emosjonelt utleverende» videokunst.
Vi skjønner at Vera hadde mange dårlige venner – det blir tydelig i scenene der noen av dem skryter av å ha ligget med henne, og at det derfor føles «creepy» nå som hun er død. Faren overhører alt sammen. Rollebesetningen gir mye til denne filmen – for noen ansikter!
H: Ja, det er mye tragikomikk her. En dansescene der moren gjerne vil komme nærmere datteren ved å lytte til musikken hun lyttet til, og danse slik hun gjorde det, og jentene på gulvet bryr seg egentlig ikke så mye – de er der mest fordi det er noe som skjer den kvelden, får man inntrykk av. Eller når den Jonas Eika-lignende kunstnerfyren med bleket hår setter på en video som får Veras søster til å gå i bakken.
LO: Haha, huff. Nei, denne var bra. Og kudos for tittelen!
Applaus er en annen film som lover mer enn den holder. Her er utgangspunktet satt på spissen, får man si: Den grenseoverskridende teaterregissøren Renate (Agnes Kittelsen) elsker å rive publikum ut av komfortsonen, men har gått for langt i sin siste forestilling. Når kritikkene likevel blir gode (en avis skriver «Renatesansen», haha), presser hun skuespillerne til å legge vekk maskene og blottlegge seg selv.
H: Dette er jo tematikk jeg selv er interessert i, og kanskje nettopp derfor stiller enda høyere krav til gjennomføringen av – et Brecht-influert teater, konfrontasjonsdrama, en kvinnelig instruktør som går av hengslene. Men Applaus føltes litt mer som utkastet til et essay enn en dramafilm, hvis det går an å si? Jeg syns de ulike ideene som tas opp underveis i handlingen er interessante, men det blir en demonstrasjon av en idé mer enn noe annet. Spørsmålene er like fullt tankevekkende: Hva vil du si når du kan snakke fritt? Publikum påføres masker som de kan gjemme seg bak, mens skuespillerne på scenen må være modigere og usminket/blottstilte. Hvordan finner vi en ok balanse mellom ansvar og frihet?
LO: Dette blir en slags First Price-saus-variant av Gritt og Tár, dessverre. TV-debatten i filmens andre halvdel er klein på en utroverdig måte, og det virker ikke som studentene som har laget filmen er godt nok kjent med scenekunstmiljøet i Oslo. Replikker som «Vi har fått full støtte fra Kulturrådet» er avslørende i så måte.
H: Det er et poeng. Det er heller ikke troverdig at Renate som lever på stipendmidler bor i den store villaen vi ser henne i mellom øvingstimene. Grepet med papegøyen – hennes mest dyrebare eiendel/venn – var litt morsomt til å begynne med.
LO: Applaus er en satire som ender med å bekrefte og sparke opp åpne dører i stedet for å utfordre tilskueren. Potensialet er der, spørsmålene den stiller er interessante – men de gode svarene uteblir, og filmens stil er for pregløs til å skape et engasjerende kaos, om du skjønner hva jeg mener. Papegøyen kunne tatt enda mer plass, fargene burde vært grellere, den slumrende jazzmusikken byttet ut med noe desorienterende skrål. Det er ingen vits i å være subtil med virkemidlene når fortellingen er plump – da må man bare gønne på i stedet!
H: Sant! Apropos jazz – dette er også lydsporet i Liksom City…
LO: Ja, hva skjer med at flere av filmene har sånn jazzmusikk? Det fremstår veldig utdatert, nittitalls!
H: Denne er litt Greta Gerwig før Barbie? Merkelig datert valg av musikk ja. Jeg blir også øyeblikkelig skeptisk til svart-hvitt for å gi kortfilmen retropreg. Det skal en del til for å begrunne det valget.
LO: Liksom City er åpenbart inspirert av Noah Baumbach og Gerwig, og Charlie Kaufman, vil jeg tro. Den er påtatt eksentrisk på en måte det er vanskelig å komme unna med uten å bli arrestert av sånne som oss – så det er jo litt modig å klinke til på denne måten! Jeg var grufullt skeptisk til å begynne med (bare tittelen…), men myknet opp idet jeg skjønte at filmen ikke prøver å være noe den ikke er, men helt oppriktig har lyst til å være vimsete «quirky» og nesten helt uten «innhold». En skikkelig tullefilm!
Apropos referanser, så tenkte jeg også en del på Dag Johan Haugerud. Noen av bybildene her og måten byens puls liksom slår i takt med rollefigurenes bevegelser på kan minne om den nye Oslo-trilogien hans. Og som i filmene til Haugerud er dynamikken i en situasjon ofte viktigere enn hva samtalen kommer frem til.
H: Det jeg likte her var at Liksom City ikke prøver å være så viktig eller ta opp «aktuell tematikk». Den har humor og selvironi. Reklamefilmen-i-filmen, om en «demokratisk» abortklinikk à la Dr. Dropin var en komisk forløsning. Oppfatningen av «kommersiell» som en blodpøl i grønne korridorer, haha.
LO: Jeg lo godt av den reklamen – et høydepunkt! At han østeuropeeren som humper rundt på krykker blir omtalt som «Norges forsømte techno-håp» var også morsomt. Folkene bak denne har komisk teft, som bør rendyrkes mer i neste forsøk. Jeg kunne egentlig tenkt meg å se en komprimert versjon av Liksom City også – ti minutter med høydepunkter, uten magefett.
H: Enig! Ikke alle filmene hadde trengt å vare en halvtime, men det var kanskje filmskolens krav?
LO: Ja, de pleier å ligge på rundt 25 minutter, men halvtimen er vel snarere en maksgrense enn et krav, for Når snøen har smeltet klarte seg jo med et kvarter.
Så er vi omsider fremme ved Den fremmede. Hans Petter Moland, Bent Hamer, «Norwave» – dette føltes som en norsk film fra 90-tallet! Vel og merke uten jazz. Bare masse knakelyder fra svaiende treverk.
H: «Det er noe rart med å ha alle minnene på en plass». Følte jeg falt inn i et Kjell Aukrust-univers her. To menn i en forlatt snøkledd dal. Den eldre har bodd der hele livet. Den yngre (Thorbjørn Harr) dukker opp litt ut av ingenting og er veldig ivrig etter å hjelpe til i huset. Hva skal vi si om denne?
LO: Filmen er krokete på en Aukrust-aktig måte, det har du rett i. Som regissør står Arne Lindtner Næss bak noen av Norges-historiens fæleste barnefilmer (Karsten og Petra på safari, for eksempel – her er min analyse), men han er en likanes skuespiller, og bærer denne filmen med sitt skjeggete innoveransikt og troverdige surmuling.
Møtene mellom ham og Harrs rollefigur burde skapt noen mer underholdende situasjoner, synes jeg. Den fremmede er ment å være underfundig morsom, men eksistensiell og melankolsk i bunnen. Filmen er fotografert og klippet på en måte som understreker dette – alt går langsomt. Lyddesignet insisterer på å plassere oss i det gamle gårdshuset sammen med hovedpersonen – vi skal kjenne vinden som får bjelkene til å riste og tennene til å klapre.
Den fremmede er veldig profesjonelt gjennomført, og kanskje den eneste av eksamensfilmene jeg ser for meg kunne blitt en sånn typisk «publilkumsfavoritt» på en kortfilmfestival, men ikke desto mindre rammes jeg av å ha sett for mange lignende fortellinger før. Jeg savner et overraskelsesmoment.
H: Regissøren omtaler filmen som en fabel, og akkurat det har jeg litt vanskelig for å se. Jeg syns nok også det hadde vært fint om nettopp møtet mellom bonden og den nyttige hjelperen utløste en slags endring, men slutten virker heller å være en familiegjenforening, og det syns jeg på en måte ble litt for enkelt.
LO: Ja, det var en platt avslutning. Inntrengeren er vel ment å være en fantasifigur, men filmen får ikke så mye ut av dette.
Oppsummert, så tenker jeg denne bunten med kortfilmer viser noen lovende takter. Det er mange gode ideer her, manusforfatterne får vist seg frem. Men jeg savner tydeligere registemmer med visuelt særpreg. Litt som i møte med gjennomsnittlige TV-serier. Det er ikke nok å være en god skuespillerinstruktør.
H: Jeg savnet også visuelt særpreg i flere av filmene, men slikt koster kanskje mer enn et skolefilmbudsjett kan dekke? Alt i alt har dette vært lærerikt – man får på en måte et innblikk i prosessene underveis gjennom å se nærmere på hvilke grep som fungerer og hvor det sprekker opp.
*