Annethvert år arrangerer Den norske filmskolen (DNF) en bransjedag i forbindelse med premierene på avgangskullenes eksamensfilmer. Montages er fast samarbeidspartner med DNF om digital formidling av bransjedagens innhold.
*
I dialogen nedenfor vurderer vi de seks eksamensfilmene fra årets avgangsstudenter ved Den norske filmskolen (DNF). Alle filmene kan ses her, frem til og med søndag 9. oktober. Artikkelen er skrevet av Karsten Meinich og Thor Joachim Haga.
*
Karsten Meinich: For to år siden, da kull 11 fra Den norske filmskolen (DNF) ble uteksaminert samtidig som koronapandemien hadde stengt ned samfunnet, skrev jeg i Montages’ dialog om filmene at «dette er en tradisjon vi annethvert år imøteser med en god balanse forventninger og nysgjerrighet.» Og for min del er det ikke så mye som har endret seg, jeg er stadig både nysgjerrig og forventningsfull hver gang jeg går til en visning av en ny bukett eksamensfilmer fra DNF.
Men for deg, Thor Joachim, er det vel neppe en så etablert tradisjon? Dette er første gang du er med i en dialog om eksamensfilmene fra studentene på Lillehammer, men du må ha støtt på mang en filmskolefilm i løpet av dine år som kritiker ved Kortfilmfestivalen i Grimstad? Hva er ditt forhold til denne “subsjangeren” av norsk kortfilm?
Thor Joachim Haga: Det er riktig som du sier, jeg har sett mange filmskolefilmer i Grimstad (eller i andre sammenhenger, som hver gang jeg har gravd frem gamle arbeider etter å blitt imponert over en spillefilmdebut, for eksempel). I forhold til Kortfilmfestivalen tenker jeg vel at spennet i kvalitet og ambisjon blant eksamensfilmene fra Lillehammer som regel er like stort som festivalens program for øvrig.
Likevel har jeg alltid møtt dem med større forventninger enn eksamensfilmer fra andre institusjoner, fordi jeg vet at økonomi, tekniske ressurser og tilgang på aktede fagpersoner som oftest har tillatt høyere produksjonsverdier. Det er ingen annen norsk filmutdanningsinstitusjon som kan måle seg med DNF i så måte. Jeg opplever også at studentenes stemmer av og til er sterkere, særlig når man ser tilbake på dem i lys av regissørenes senere arbeider.
K: Jeg er enig med deg i at vissheten om at studentene ved DNF lager sine eksamensproduksjoner med større tilgang på ressurser enn andre filmutdanninger i Norge, gjør noe med forventningene. Men det går også andre veien; at studentene kan legge mer press på seg selv nettopp på grunn av at de vet at disse forventningene ligger der – noe som igjen kan lede til at man ikke tar så stor kunstnerisk risiko, eller at de på eksamensfilmen samles om et slags minste felles multiplum. Dette har man i alle fall sett tegn på i tidligere årganger, men akkurat i år kan man spore et positivt fellestrekk i at utforskning og dristighet er tydelig i flere av prosjektene.
TJ: Ja, uansett hvilke forventninger eller rammevilkår som foreligger, er i hvert fall jeg personlig mer årvåken enn ellers når jeg ser eksamensfilmer fra DNF, i tilfelle vi plutselig ser frøene til en fremtidig Joachim Trier eller Anne Sewitsky eller Bent Hamer.
K: Med det sagt, får vi nesten bare gå løs på en prat om de seks filmene, og selv om våre betraktninger sikkert vil blande seg litt over i hverandre etter hvert som vi løfter frem ulike motiver og eventuelle fellestrekk, kan vi jo gå gjennom dem i samme rekkefølge som de ble vist i sal 1 på Vega Scene i Oslo, der vi begge var tilstede på Filmskolens bransjedag onsdag 14. september.
TJ: Ja, og som førstereisende publikummer til et slikt arrangement, var det fascinerende å se feststemningen hos avgangsskullet, men også uroen knyttet til den vanskelige veien videre inn i bransjen, frem mot eksempelvis en spillefilmdebut (som var tema for panelsamtalen før visningene). Vega var rett og slett preget av høytidsstemning blandet med nervøsitet.
K: Og første film ut var det etter hvert ganske så eksistensielle og temporalt sett forflytningsvillige dramaet Det som vil bli. Her ble jeg umiddelbart imponert over hvor ambisiøse filmstudentene har vært – dette er den lengste av de seks eksamensfilmene, med en spilletid på 39 minutter, og den tar oss med gjennom tre ulike tidsplan.
Hovedpersonen, en ung kvinne spilt av Darin Hagi, tar farvel med sin bror i et barskt norsk vinterlandskap, og vi forstår at vi befinner oss i en periodesetting, der sparsommelige livsvilkår på en gård et sted i innlandet gir lite håp om et eventyrlig liv. Men idet et enkelt klipp frakter oss et par hundre år fremover til nåtiden, rykkes vi frem på kanten av setet, og plutselig er Det som vil bli løsrevet fra en rekke av konvensjonene vi vanligvis forbinder med eksamensfilmer. Det var et spennende grep.
TJ: Jeg humrer alltid litt over pronomen/delsetning-besettelsen som har truffet norske filmtitler de siste årene. Noen ganger er det nesten som om de kommuniserer med hverandre («Vær her», «Vi er her nå», sier for eksempel to filmer til hverandre i 2020). De fleste av dem handler også om en slags selvransakelse, og Det som vil bli er heller ikke noe unntak.
K: Ja, denne eksamensfilmtittelen blir liksom et søsken til Patrik Syversens Det som en gang var (2016), bare med bøyning i tid. Det som vil bli fungerer likevel godt som beskrivelse av det vi får se, synes jeg – for her er det jo nettopp narrativets fremskuende struktur som er kjerneideen.
TJ: Stemmer, for dette er en slags flerhistoriefilm gjennom tre perioder, à la The Hours, bundet sammen av en ung kvinne som sliter med en form for underdanighet. I førstedelen hennes analfabetisme, i andre del en underbetalt, personlig assistent og i siste en form for usikkerhet knyttet til noe som skal skje, en fremføring eller opptreden, kanskje? Filmen blir veldig enigmatisk her. Og kanskje er den med sine 39 minutter litt lang i forhold til hva den vil si?
Jeg likte godt sekvensen i det første tidsplanet, satt til et jordbrukssamfunn i Norge for typ 150 år siden. Det var noe litt skittenvakkert over det – kanskje ispedd en god dose norsk periodefilm fra 80-tallet (tenk Nattseilere og Veiviseren). Fotostudent Kristoffer Aabo viser fin bruk av kornete tekstur og lokale lyskilder i nattscenene, spesielt. Jeg likte også hvordan første del bindes sammen med andre – satt til nåtiden – gjennom et hus fullstendig innkapslet i furu. Skogen rundt gården i begynnelsen er nå hugget opp og bygd inn i villaen til overklassen.
K: Det er et godt poeng, for disse tre delene føles egentlig ikke så tydelig forankret i hverandre, utover hovedpersonens tilsynelatende tidsreise, men slike forflytninger av fysiske objekter – fra skog til interiørmateriell – er en fin måte å veve filmens idé over i spesifikke grep i produksjonsdesignet. Jeg likte også godt hvordan registudent Sigurd Bleken har løst etableringen i første del – både spillestil, miljøskildring og rytme spiller fint på lag med hverandre. Samtidig opplever jeg at filmen kanskje mister litt fokus i andredelen, da vi etter hvert blir klar over at Ane Dahl Torp sin rollefigur har sin egen fyldige bakgrunn og fortelling som skal ha plass, og da oppstår det en usikkerhet hos meg, rundt hvor filmen egentlig er på vei.
Og så kommer da denne tredje delen til slutt, som mest av alt er fylt av en gåtefull stemning – og vi møter hovedpersonen i det som nå er en forsøksvis futuristisk omgivelse – et sminkerom, et speil, omgitt av mørke. Med flashbacks til førstedelen, brorens retur, og et mulig brudd med den fjerde veggen? Da rulleteksten kom, satt jeg igjen med mange ubesvarte spørsmål – men det er riktignok en følelse jeg ofte foretrekker, fremfor å kjenne at alt var tydelig.
TJ: Joda, men det må heller ikke bli så ullent at den motsier eller undergraver de tematiske strømningene som er etablert tidligere i filmen. Jeg synes nok Det som vil bli balanserer på en knivsegg her. Da gjør man det ofte enklere for seg selv ved å presentere et mer konsekvent, aparte fiksjonsunivers, som jeg synes neste film, Endelig Uendelig har tatt til etterretning.
K: Ja, det var et ganske stort hopp både i sjanger og estetikk fra Det som vil bli til Endelig Uendelig, et litt mer folkelig og «skrudd» fiksjonsunivers, der et eldre kjærestepar – spilt av to veteraner fra norsk teater, Wenche Medbøe og Kari Simonsen – er i innspurt med å fullføre et rakettforskningsprosjekt samtidig som de strever med bekymringer rundt helse og alderdom.
TJ: Det ligger et stort potensial i å iscenesette alderdom, demens og død gjennom sjangerbriller, eller med kreativt bruk av rom. Filmer som The Father, Relic eller spanske La Abuela har vist det i senere tid. Registudent Tess Quatri forsøker her å gjøre noe av det samme, ved å lage en slags quirky science fiction-fabel omkring disse to eldre kvinnene, som enten befinner seg i eller like utenfor et aldershjem (vi blir aldri fortalt eksplisitt om ‘rakett’-situasjonen er forestilt av dem, eller del av en slags magisk virkelighet).
Problemet her er kanskje at filmen krangler litt med sin egen narrative struktur og tone. Jeg var veldig med på notene i forhold til ‘rakett’-biten, og iscenesettelsen av dette store fartøyet ute i snø og skog. Ikke minst de imponerende spesialeffektene. Men den velger å bli nokså inderlig etter hvert – noe den underlige, komiske åpningen ikke helt legger opp til. Slike toneskifter og -variasjoner er vanskelige.
K: Det er et jevnt over høyt nivå på disse seks eksamensfilmene, men Endelig Uendelig var nok den som landet lengst unna min personlige smak, særlig når det kommer til sjangerblanding og de toneskiftene du påpeker. Så her ble opplevelsen ujevn. Kort oppsummert føltes det som at filmen dro i to ulike retninger – på den ene siden ønsket studentene seg storslagne bilder, symbolisert av ideen om å vise en rakett i norsk natur, og disse sekvensene søker seg mot en mer muskuløs form og estetikk (det makeløse sluttbildet skriver seg flott inn i denne retningen, der kosmisk poesi sender oss inn i rulleteksten). På den andre siden utspilte det seg også en liten «dramedie på gamlehjemmet» her, basert på dialogscener tegnet i brede strøk og en spillestil som snakket til bakerste rad. For meg ble det da ikke helt sånn at taket løftet seg, så jeg havnet i en spagat mellom filmens to retninger.
TJ: Ja, jeg tror vi har en ganske lik opplevelse her. Selv om den har noen strålende enkeltsekvenser og ideer, er det noe med tonesammensmeltingen som ikke føles helt organisk.
K: Men livets sårbarhet og en slags «magisk realisme» (av mangel på bedre sjangerterminologi) skulle vi ikke være ferdig med for kvelden, for i Gjensyn skildres enda en fortelling der ulike stadier av virkelighetsoppfatning kombineres i en tematisk behandling av sorg og brutte relasjoner. Samtidig er historien her veldig klart og tålmodig fortalt, så Gjensyn var for meg en film som holdt en ren linje hele veien, der gjennomtenkt regi og få eksperimentelle grep, gjorde at ingenting kunne misforstås.
TJ: Dette er i bunn og grunn en terapifilm, om noen-og-tyveåringen Tyra (Thea Sofie Loch Næss) sitt forhold til sin avdøde far og den gjenværende familien (bror og mor). Men jeg likte hvordan skrekk-elementer vendes forsiktig og diskret inn omtrent midtveis. Dette er en form for implisitt hverdagsskrekk som også gjennomsyrer filmene til Ari Aster eller en moderne klassiker som It Follows (uten sammenligning for øvrig) – filmer som aldri blir helt eksplisitte i sin eksposisjon, men som smyger seg langsomt inn i underbevisstheten uten de store sjangerkrumpspringene.
Det synes jeg Gjensyn også lykkes med – en slags “matter-of-fact” skildring av situasjonen som oppstår idet faren banker på, og at det aldri bikker over i ren skrekkfilm når han først er i hus; den er mye mer personlig og var enn som så, og lener seg – som du nevner – også mot magisk realisme.
K: Ja, og jeg fikk flashbacks til Robert Zemeckis’ Contact av alle ting (en film jeg vet vi begge liker godt), der hovedpersonen Ellie Arroway hjemsøkes av minnet om sin avdøde far, og hvor det brukes en magisk strand som et slags møtested – noe vi også får se i Gjensyn. Men der registudent Iain Forbes kan sies å ha arvet en slags stødig hånd fra Zemeckis, virker han også å ta med seg Forrest Gump-regissørens bløtere side, og når Gjensyn trekkes over i det sentimentale, vet jeg ikke helt om man lenger ser en slags uhyggelig spøkelsesfilm, eller om vi er over i full on familiedrama. I alle tilfeller får et knippe talentfulle fagfolk vist hva de er gode for, for den solide, selvsikre kvaliteten vi finner her, er ikke alltid å oppdrive i norsk film generelt.
TJ: Morsomt at du nevner Contact – jeg fikk nøyaktig samme assosiasjon i den strandscenen.
K: Ha ha, så gøy – da var jeg ikke helt ute og syklet. Man er jo alltid litt på jakt etter hva filmstudentene har for referanser og inspirasjonskilder i en gitt årgang fra DNF – jeg husker det var en distinkt Xavier Dolan/Andrea Arnold-trend i 2014-kullet, men selv om vi er inne på Zemeckis her føles akkurat dét som et enkelttilfelle. Om vi skal trekke noen bredere linjer på tvers av filmene, tror jeg vel at det går ett spor langs en mer svingete, eksperimentvillig linje, og et annet som styrer i en stødigere retning. Og for studentene selv virker det uunngåelig nok å være mest identitetsskapende for dem som fellesskap at de er “korona-kullet”, som begynte i 2019 og fikk mange av årene sine ved skolen preget av pandemien.
K: Uansett: neste film, Kosmos, skriver seg definitivt inn i den mer utforskende tradisjonen, og ikke helt ulikt Det som vil bli forsøker studentene bak Kosmos å bryte opp og strekke ut konseptet om struktur i en films fortellergrep, og se hva man (bokstavelig talt) kan snu på for å finne et nytt uttrykk. (Et av filmens første bilder er et fjellandskap opp-ned.) Dette er også et sjeldent tilfelle av en eksamensfilm fra DNF som helt tydelig har gått vekk fra å fortelle en historie, som i alle år har vært en tung påle hele resten av pedagogikken på Lillehammer har fortøyd seg i. Bare det i seg selv – særlig for en tidligere DNF-student som meg selv – er beundringsverdig, og en glede å få oppleve.
TJ: Kosmos er en klassisk makro/mikro-film som forsøker å sette ulike, menneskelige kvaler i en større sammenheng. Ting som betyr mye på et nært, lokalt plan, betyr kanskje ikke så mye i det store universet. Jeg likte best tablå-delene av filmen (til tross for noen i overkant svarte svarttoner her og der), hvor registudent Anders Davidsen poengterer natur, teknologi, fremmedgjøring og modernitet (lyskasterne i skibakken minnet meg litt om mastene i Antonionis L’eclisse, for eksempel). Jeg likte også godt hvordan han henter inn igjen visuelle motiver underveis – kloden sett fra verdensrommet speiles senere i en spisebordslampe og andre sirkulære objekter, trær (livets trær?) dukker opp med jevne mellomrom, også som selvlysende bordlampe. Selv når utsnittene fremstår statiske, er det alltid små bevegelser og rykninger i kameraet som skaper liv.
På den andre siden er jeg usikker på hvor godt de små fiksjonshistoriene fungerer, de små utsnittene av menneskeliv der noen bærer på en eller annen sorg eller bekymring. Kanskje burde det vært et par færre av dem, og kanskje blir det litt for konkret og «spilt» i et landskap som ellers baserer seg på filosofisk og sosiologisk observasjon. Brita Rojahns kortfilm Tre minutter av evigheten, som ble vist i Grimstad i år, fanget litt av den samme ideen på 4 minutter. Men jeg likte veldig godt tanken bak Kosmos, og de visuelle iscenesettelsene.
K: Ja, jeg likte den også godt, og det ligger mitt hjerte nær å trekke frem klippestudent Thomas Kristian Larsson sin innsats her, som på vegne av de andre filmstudentenes visuelle og tematiske ambisjoner har fått et skikkelig utfordrende materiale i fanget: hvordan bygge en rytme og energi i montasjen av de mange flytende, utilknyttede ideene? Dette har Larsson – sikkert i nært samarbeid med Davidsen – funnet ut av, og det løfter Kosmos mange hakk at helheten oppleves såpass kompromissløst og tålmodig satt sammen.
Herfra er det nå ikke så lett å bygge en bro over til neste film, som er noe helt annet, så jeg tar oss heller bare direkte over i hva Mitt idiotiske hjerte handler om: En ung kvinne, Ida (Kristine Kujath Thorp), har flyttet til en liten småby der kjæresten Eskild (Rolf Kristian Larsen) har fått jobb, og idet hun innser at de venter barn sammen, rammes hun av både eksistensiell frykt og akutt identitetskrise. Ønsker hun egentlig å få barn?
TJ: Kan man si at «abortfilm» er en tematisk trend vi i økende grad har sett skildret de siste årene, kanskje som et tilsvar på internasjonale strømninger omkring kvinners rettmessige valgfrihet om egen kropp, og de hårreisende lovendringene i USA? Jeg tenker da særlig på filmer som amerikanske Never Rarely Sometimes Always (2020), franske Hendelsen (2021) og norske Ninjababy (2021), som omhandler ulike kvaler hos sine kvinnelige hovedpersoner, og ulike årsaker til at de vurderer abort. (Anbefaler for øvrig Live Øra Danielsens utsøkte essay her på Montages, om denne tematikken og som ser nærmere på noen av filmene nevnt over.)
Mitt idiotiske hjerte er i så tilfelle en film som følger trenden, selv om det ved første øyekast ikke er helt klart hva disse beveggrunnene er. Overgangen fra graviditet til tvil og abort virker plutselig og umotivert, men gradvis avdekkes et forhold som kanskje forteller noe om at Ida er blitt med på en altfor rask voksenreise; en reise hun ikke er helt klar for. Det synes jeg forsåvidt var en interessant vridning av den narrative strukturen; de tentative svarene kommer gradvis og implisitt.
K: Det er en godt etablert kortfilmtradisjon å utforske en relasjonstematikk gjennom et fortettet kammerspill, forankret i emosjonell og visuell realisme, og Mitt idiotiske hjerte skriver seg fint inn denne sjangeren. (Den minner litt om regissør Aurora Gossés eksamensfilm Vi som ser i mørket fra 2014.)
Filmen drives av at manuset setter fokus på hverdagslige situasjoner som likevel kan dyrkes dramatisk – et par som pusser opp er også et par som reparerer noe; en ny tilværelse på et lite, stille sted og nytt liv i magen inviterer til eksistensielle tankerekker, selv om det man «gjør» kanskje ikke er mer aktivt enn å sende lange blikk ut av vinduene, osv. Men manusstudent Andreas Lübker og registudent Emma Lund Rasmussen klarer å engasjere oss i de små tingene, og det naturalistiske skuespillet får god plass til å boltre seg – i en luftig, forsiktig (og litt forsvinnende) visuell stil.
TJ: Jeg likte godt vintersettingen som bakteppe her – et passende bilde på fravær av liv (filmen har også et enda mer eksplisitt bilde i starten der et tre veltes, et liv hugges ned). Synes Kujath Thorp og Larsen leverer troverdige prestasjoner, selv om jeg kanskje savner en sterkere kjerne av motstand; en eller annen problemstilling som løfter materialet forbi det «vanlige».
K: Jeg kan si meg enig i at filmen kanskje har et potensial for et slags ekstra løft, men jeg synes det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva jeg savner. Det er i bunn og grunn en trist, tankevekkende fortelling, og jeg synes tittelen Mitt idiotiske hjerte satte en fin, lakonisk indikasjon på hva som venter publikum.
K: Det var “heldigvis” en humoristisk siste opplevelse som ventet oss i bunten her, da vi kom til Superdupermegagigasingel, som var den sjette og siste filmen som ble presentert på bransjedagen. Tittelen er umulig å ikke lese med et smil om munnen, og man skal være ganske kraftig vaksinert mot lun mellommenneskelighet for ikke å la seg sjarmere her. Hvordan ville du kastet oss inn i dette universet, Thor Joachim?
TJ: Vel, denne filmen ga meg i alle fall en umiddelbar assosiasjon nesten fra første bilde: Hver gang jeg tar danskebåten fra Color Line og støter på maskoten Captain Kid, med et slep av hylende småunger bak seg, tenker jeg alltid at det ligger et stort filmpotensial der inne, bak den tykke og smilende fløyelen. Et litt sånn Bad Santa-univers der alt det koselige og søte egentlig rommer et dypt mørke, langt der inne.
Jeg tror registudent Håkon Anton Olavsen prøver å fange noe sånt i Superdupermegagigasingel – ikke så blodig som Bad Santa, nødvendigvis, men den åpenbare metaforen som signaliserer et forknytt følelsesliv i hovedpersonen Vebjørn (Martin Sagvolden Marki), begravd bak både ansikt og maske. I et slikt premiss ligger det allerede en miks av det komiske og det såre, som balanseres fint hele veien, etter hvert som høyfjellshotell-maskoten slepes gjennom fester, møkk, fyll og toaletter.
K: Ja, og midt oppi all denne misèren får vi servert en god, gammeldags meet cute, idet Vebjørn-som-maskot ute i skibakken står i veien for turisten Polina (Agnia Graesli) sin ferd nedover løypa, og de etter kollisjonen havner på hverandres radar. For meg kommer filmens store høydepunkt idet de to, mens de overdøves av lyd inne på afterski-kafeen, kommuniserer med enkel mimikk på tvers av rommet, og etter hvert utvikler en flørt ved hjelp av sofistikerte mimelek-gjengivelser. Herlig.
TJ: Det er tidvis noe litt Ruben Östlund-aktig i iscenesettelsen, synes jeg, selv om noen av birollene kanskje blir litt i overkant karikerte og enkle, som for eksempel de usympatiske venninnene til maskotens potensielle kjæreste. Men Martin Sagvolden Markis prestasjon er overbevisende, i så stor grad at vi etter hvert leser et følelsesliv inn i det uttrykksløse kostymet.
K: Superdupermegagigasingel føles på alle måter som en livgivende dose energisk, ektefølt fiksjon skutt rett inn i armen, og som siste film ut på denne «menyen» opplevdes den som en god, oppløftende avslutning på visningen av de seks varierte arbeidene fra årets avgangskull.
Jeg tenker vi også kan avslutte med en oppfordring til disse nye filmskaperne, om at de bør fortsette å eksperimentere med form og sjanger, slik vi ser at de allerede er i gang med, og teste ut hvordan filmspråket kan bli strukket og utvidet.
TJ: Enig. Da har jeg ingenting mer å tilføye.
K: Ikke jeg heller, det blir spennende å følge dem videre – og så venter vi i spenning på neste årgang i 2024.
*
Alle årets eksamensfilmer fra Den norske filmskolen kan dere se her på Montages, frem til og med søndag 9. oktober.
