Årets beste filmer 2019

Kristines topp 20, 2019

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2019

Hopp rett til

Neste:  Lars Oles topp 20, 2019»

Syv år etter det popkulturelle kunstverket Spring Breakers returnerer Harmony Korine med denne freidige stonerkomedien, som viderefører flere elementer fra den syndefulle forgjengeren. Filmfortellingen er fremdeles lagt til den forlokkende kysten, bakteppet er silikonpupper, og mesterfotograf Benoît Debie mesker seg med duserosa solnedganger og neon. I bresjen står Matthew McConaughey i rollen som Moondog, en radikal poet som dyrker bomslivet på tross av rikdommen han er giftet inn i, gjennom ektefellen Minnie (Isla Fisher).

Der Spring Breakers var tvetydig, er The Beach Bum kverulerende eksplisitt hva gjelder både komikk, banaliteter og tematikk. Korines humor er besk og frekk, og til tider hysterisk morsom – enten det er snakk om en sakte film-sekvens med bomser dinglende fra lysekroner, eller et skjebnesvangert bad til en tourguide som forveksler delfiner med hai. Som en sann kunstner lever Moondog ut den skjødesløse livsfriheten han fører i pennen, der «I like to have fun, dude» er aforismen. På korinesk vis forherliges det frastøtende og uanstendige, som en slags livsinspirerende solskinnshistorie, og verst av alt igangsetter faktisk dette usofistikerte våset erkjennelser hos tilskueren. «Fun is [tross alt] the fucking bomb.»

Ari Aster skapte seg raskt et navn da han debuterte med familiemarerittet Hereditary i 2018, og samtidig kunne friste med et nytt spillefilmprosjekt like rundt hjørnet, nemlig Midsommar. Asters evne til å sjokkere har på ingen måte stilnet med dette folkeskrekkverket – tvert imot presterer han å gi publikum hakeslepp allerede ved første anslag! Fortellingen følger en amerikansk vennegjeng på (ferie-)opphold hos en hedensk sekt i Sverige, og sjelden har våre rene, blonde og imøtekommende naboer vært mer uhyggelige – ei heller midnattssol og blomsterplagg. Det oppstår en ulmende uro, en gryende følelse av tapt kontroll, som å være en uvitende brikke i noen andres spill. Horror-grepene er både detaljrike og makabre, men det sprøeste er likevel humoren som smøres tykt utenpå flere av filmens ekleste scener. Florence Pugh er en begivenhet i seg selv, og Aster viser nok en gang at han som instruktør er i stand til å hente fram det aller mørkeste i sine spektakulære hovedkvinner.

Climax er en påfallende kroppslig og suggererende filmopplevelse, som parrer vold, sex og dans i en forvridd ballett fra ville helvete. Gaspar Noé kjekker seg med nok et audiovisuelt sjansespill, og inkorporerer også her et referansemanifest til grunn for hele sin karriere. Med utgangspunkt i et dansekompani fullt av unge, heite og dypt forskjellige personligheter, oppleves plottet som en nachspiel-sein cocktailblanding, dømt til å feile – i alle fall når LSD-en tilsettes som en uforutsett ingrediens. Ut ifra Noé-standard å dømme, er det fristende å hevde at Climax prater mer eksplisitt om sex enn den faktisk praktiserer, men perversiteten ligger vel så mye i selve tilskuerrollen; hos oss som med skrekkblandet skadefryd bare venter på at syren skal slå ut i full blomst. Med pulserende rave-faktor og sitrende uro er historien om den beryktete sangriaen et hett og svett mysterium. Hvem er egentlig skyldig – og hvorfor?

04Rocketman

rocketman
Storbritannia, USA, 2019

Rocketman forteller historien til Reginald Dwight, som gikk fra å være en beskjeden gutt fra Pinner i England, til å bli den globale musikksensasjonen bedre kjent som Elton John. Dexter Fletchers biografiske musikal består av en rekke slagere, som likevel unngår følelsen av å være et uinspirert «best of»-utvalg à la Bohemian Rhapsody. Hovedrolleinnhaver Taron Egerton, som også frontet Fletchers Eddie the Eagle (2015) balanserer artistens eksentrisitet og ytre talenter på en forbilledlig måte, sidelangs den mer introverte siden, full av lengsler og usikkerhet. Filmens ambisiøse musikalnumre stiger i kreativ takt med hovedpersonens vaklende psyke. På repeat står spesielt fremføringen av «Crocodile Rock» ved den legendariske Troubadour-scenen, som ikke bare blir et narrativt vendepunkt i Elton Johns karriere, men også et stilistisk springbrett for mange flere, fantastiske innslag.

Antonio Banderas spiller en aldrende filmskaper i Pedro Almodóvars ferskeste drama. Smerte og ære er et refleksivt verk over levd liv, som manøvrerer seg rolig fram og tilbake i tid. Mesterregissøren er sårbar i sine betraktninger rundt tapt ungdom, kjærlighet og inspirasjon, og lar dette manifestere seg i protagonistens stadig skrøpeligere kropp. Dvelende ved de valg og tilfeldigheter som til sammen skaper veien, mannen og kunstneren, viser Almodóvar hvordan kreativt arbeid og nære relasjoner former identiteten. I kjent stil får vi samtidig nyte sterke farger – og vakre menn. Smerte og ære er en skjør film om å vekke det man aller helst vil glemme, men som med det for øye også blir håpefull i sine utsagn.

Brady Corbets Vox Lux er en underlig frisk fortelling om en ung jentes reise fra tragedieoffer til popstjernesensasjon. Celeste synger seg inn i det amerikanske folkets hjerter under en nasjonalt kringkastet minnestund, og plukkes opp av en musikkagent, spilt av Jude Law. Herifra transformeres hun til en popens engel, hvis hårete mål er å gjøre verden glad med sine bekymringsløse toner. Raffey Cassidy, som tidligere har imponert i The Killing of a Sacred Deer (2017), gløder som unge Celeste, hvis voksenversjon portretteres vel så sterkt av Natalie Portman. Virkeligheten står som et brutalt bakteppe til popikonets glitrende luftslott, og Corbets tematisering av populærkultur og meningsskaping gjør at vi som tilskuere reflekterer over vår egen samtid. Corbets musikalske samarbeid med både Sia og nå avdøde Scott Walker understreker hvor grundig han har gått til verks.

Det meste er allerede sagt som fjorårets store «snakkis», Joker, og det fra lovord til bekymringsmeldinger. Road Trip– og The Hangover-regissør Todd Phillips har gjort et karrierebyks av de sjeldne, for dette er et overraskende lyrisk og befriende virkelighetstro karakterstudie av vår alles store favorittantagonist. At filmen ikke drukner i sine mangfoldige klisjéfeller, er i seg selv en bragd, og Phillips’ dystre vri på utenforskap, med all den vrede og sårhet denne tilstanden innebærer, er mesterlig fortalt gjennom Joaquin Phoenix sin figur. Det er ikke uten grunn at mange har trukket paralleller til Scorsese-klassikere som Taxi Driver (1976) og The King of Comedy (1982).

Quentin Tarantinos kjærlighetserklæring til gamle Hollywood anno 1969, er en varm og detaljrik tidsreise, fantastisk fotografert av Robert Richardson. Her vendes et nostalgisk blikk mot en filmbransje i endring, med vennskapet mellom den avdankete skuespilleren Rick Dalton (Leonardo DiCaprio) og stuntmannen Cliff Booth (Brad Pitt) som utgangspunkt. Tarantino lar virkelighet og fiksjon smelte sammen, og tar for gitt at publikum er godt kjent med historiske skikkelser som Sharon Tate, Roman Polanski og Charles Manson-sekta. Miksen av spetakkel og følelser gjør at Once Upon A Time … In Hollywood sakte, men skråsikkert beveger seg fra å være «gammelt nytt» til å bli brennheit action kun et Tarantino-stempel verdig.

09The Favourite

the-favourite
Storbritannia, USA, 2018

Yorgos Lanthimos’ nyeste film er overraskende tom for absurditeten og annerledesheten som ellers har definert grekerens arbeider. The Favourite er likevel ikke noen «mindre» film – bare litt fattigere på originalitet og undring, til tross for sin pikante vri på kostymedrama-sjangeren, med historien lagt til 1700-tallet og gemakkene til den sagnomsuste dronning Anne av Storbritannia. Olivia Colmans tolkning av den tragedierammete monarken, hvis kroniske smerter forvandler henne til et humørsykt barn, er filmens bankende hjerte. Rachel Weisz og Emma Stone utgjør i tillegg vittige kontraster i kusinerollene, Sarah og Abigail, som slåss om dronningens gunst. Resultatet blir et temperamentsfullt trekantdrama, med snertne replikker, suggererende foto og distinkt produksjonsdesign.

Selv om The House That Jack Built på ingen måte er den danske mesterens heftigste verk, skal det fremdeles godt gjøres å møte Lars von Trier med likegyldighet. Filmen gir oss innsikt i sosiopaten Jack (Matt Dillon) sin livsreise fra klønete nerd til kalkulert drapsmaskin. Parallellene til regissøren selv er utilslørte, inkludert hyppige referanser til karrierens mange provokasjoner. Som en mer pompøs og intellektualiserende vri på den belgiske kultfilmen Man Bites Dog (1992), skildrer von Trier protagonistens synder med fandens stolthet. Her vekkes alt fra brekninger til latterkrampe, og med standpunktet om avliving som kunstart, er regissøren bastant i sitt sjokkønske, og full av digresjoner.

11. Shoplifters (Kore-eda)
12. Barn (Haugerud)
13. Portrett av en kvinne i flammer (Sciamma)
14. School’s Out (Marnier)
15. Holiday (Eklöf)
16. Jeg har mistet kroppen min (Clapin)
17. Marriage Story (Baumbach)
18. Toy Story 4 (Cooley)
19. Her Smell (Perry)
20. Atlantique (Diop)

PS: Undertegnede har fortsatt til gode å se Håp (Sødahl) og The Irishman (Scorsese), som trolig kunne påvirket utfallet av denne lista. Velger for øvrig å sende hederlige omtaler i retning Ut og stjæle hester (Moland) og Dronningen (el-Toukhy), samt en langfinger til de altfor mange, påkostede oppfølgerfilmene som har gjort lite annet enn å skuffe. Og apropos, årets antiklimaks (uavhengig av blockbuster-kritikken): Us (Peele).

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2019

Hopp rett til

Neste:  Lars Oles topp 20, 2019»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>