Årets beste filmer 2019

Lars Oles topp 20, 2019

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2019

Hopp rett til

Neste:  Mads’ topp 20, 2019»

Spol frem. Artisten Celeste (Natalie Portman) har invitert datteren Albertine (Raffey Cassidy) på lunsj, en diner like ved hotellet der de bor («this place is not bad»). Kjæresten har nettopp gjort det slutt, og følelsene sprenger seg frem gjennom poppanseret. Albertine har lest om bruddet i avisene, men virker uberørt. Apatisk. Celeste opplever på sin side at store øyeblikk rives vekk foran øynene hennes, at hun sitter fastlåst i et bur på sitt eget sirkus. Melodramatisk. Celeste har gjennomlevd forandringer så dyptgripende at personligheten hennes ikke er til å kjenne igjen, verken for oss, fansen eller nærmeste familie.

Spol tilbake. Tretten år gamle Celeste (Raffey Cassidy) får platekontrakt over natten etter å ha fremført en ballade til ære for de mange som døde i skolemassakren hun selv overlevde. Fra første møte med plateselskapet som skal forme et tydelig image og stake ut en potensielt langvarig, innbringende karriere, er hun likegyldig, gledesløs. Hun er med på karusellen, men spenner seg fast, mekanisk, uten forhåpninger. Føler hun seg som en levende død? Erkjenner hun – til tross for alderen – sin rolle som en brikke i det store pengespillet, en klingende gullmynt, i pakt med djevelen?

Trykk på pause. Hvordan går man fra å være kald og nummen til å bli rutinemessig opphetet, på kanten av diverse stup i enhver situasjon? Celeste sin rolleprestasjon ved dinerbordet ligner kabukiteater, faktene er så store at vi må se forbi en borgmur av tilgjorthet for å skimte levende liv. Ville Celeste blitt kansellert i den virkelige verden anno 2019? Situasjonen der hun allegedly har brutt ut i raseri etter å ha kjørt på noen under sterk rus, kremtoppet av en remse rasistiske bemerkinger, ville trolig fått Twitter til å koke av forakt. Mange ville konkludert med at i denne ekstreme situasjonen ble verden omsider kjent med den egentlige Celeste. Monstrifiseringen av kjendisene er blitt et tilfredstillende ritual som pirker borti noe av det laveste i oss – vi nyter synet av høyt posisjonerte mennesker som velter nedover trappene. Men hva har Celeste vært igjennom? Skyldes 2018-versjonen ondsinnet narsissisme eller er den en uunngåelig konsekvens av en frarøvet ungdomstid og absurde livsbetingelser?

Følelsene er enten veldig store eller helt fraværende i Vox Lux, det finnes ikke noe sted imellom ytterpunktene. Det har ikke noe å si om du er Michelangelo eller Mike & Angelo fra New Brighton, påstår Celeste. De nye kjendisene er ikke kunstnere, tenkere og renessansemennesker, men utseender, vaner, ønske- og handlelister, konsumenter på utstilling, vulgære markedskrefter i sving på dansegulvet.

Vi lever i en ikonoklastisk tidsalder uten verken modernismens dialektikk eller postmodernismens humør, som lever av å bygge opp og rive ned, om hverandre. I sin søken etter rene bilder, har kulturen forkastet nyansene og motsetningene, det bevegelige, til fordel for konsensus og gruppetenkning, virtuelle teateroppsetninger der alle spiller på forhånd definerte og aksepterte roller. Cosplay. Vi har for alvor internalisert de sosiale medienes dikotomiske, avvisende språk.

Hva ser vi i en stjerne? Et lys, lux? Mot oss eller på oss? Brady Corbets katedral av en film tvinger oss nærmere, til å se fienden i øynene, og deretter dypt inn i speilet.

Jeg liker godt når film er kropp. Armer, bein og brystkasser rammes inn, slikkes av sol og mykt fokus i Claire DenisBeau travail (1999). Jeg trekkes mot musklene som spennes, leddene som skifter, pulsen som slår, selve spenningen, et grenseland. Dette er filmen i sitt vesen i stand til å utsette og åpne oss for, det er erotikkens opplagte medium fordi bevegelsen er alt. I Leni Riefenstahls fascistiske Olympia (1938) ikoniseres atletene – springende, stupende, svettende – som var de guder, blinkende lys fra en mørk himmel. I Brian De Palmas interteksuelle mareritt Body Double (1984) blir vi alle medskyldige voyeurer, skopofile, forført av kameraets kinetiske energi når det sirkler rundt eller glupsk zoomer inn på rumper og bryster.

Kamerablikket kan se motsatt vei, det kan fornekte og forfalske, kuratere og idealisere, være lys våkent eller blendet, men vil alltid være dypt og grunnleggende interessert i menneskekroppen. Ingen fanger den på en mer skjellsettende måte enn Abdellatif Kechiche. Mektoub, My Love: Intermezzo ligner en eksperimentell Andy Warhol-film på disko i realtid, fullstendig oppslukt i hva som foregår foran linsen, med en hengivenhet – og ydmykhet – for situasjonene og bevegelsene jeg aldri har sett maken til. En kinoopplevelse av de sjeldne, i et morgentrøtt festivalpalass i Cannes, sammen med et publikum som – jamfør den skoldende kritikermottagelsen – lot seg fornærme og frastøte, men likevel satt som klistret til lerretet i tre og en halv time. Nå er filmen tilbake i klipperommet og går en uviss skjebne i møte.

Les fjorårets beste filmomtale, lytt til klubbmusikken og kryss fingrene for at Intermezzo, den andre filmen i Mektoub-trilogien, ikke henvises til de evige jaktmarker. Ifølge sikre kilder er den tredje filmen, Mektoub, My Love: Canto Due, allerede ferdig innspilt.

Filmhistoriens blod bruser gjennom årene til Once Upon a Time… in Hollywood, Quentin Tarantinos kjærlighetsbrev til drømmenes og marerittenes by. Det spesielle lyset, mykt og gyllent, dekker Los Angeles med kunstig patina, som for å skjule en underverden, der fortapelse, avhengighet og skrudd skjønnhetslengsel gjør engler til demoner, vampyrer og kannibaler. Bak portene i Beverly Hills og mellom båsene hos Musso & Frank, over bardiskene til Pig & Whistle og The Frolic Room, finnes eventyrene om Hollywood som en gang var. Bak fasadene, sminken og retusjeringen vi ellers eksponeres for, finnes noe oppriktig, en gammel og sliten kropp – som var i sitt livs form da en ny generasjon gjorde førti- og femtitallets gods og gull til irrgrønt metall: New Hollywood, Amerikas pendant til den franske nybølgens filmkulturelle brytningsfase, var åpen og frivol, uten sensurens teip foran munnen. En gryende «ukultur» Charlie Mansons extended family vil til livs i Tarantinos film, der de sitter sortkledde i bilen og girer seg opp til slakt av «the piggies»: den moralsk korrumperte underholdningsindustrien, den falske rusen, selvopptatthetens zoo i fri utfoldelse mellom spritflasker og snart fjellkjeder av quaaludes.

Once Upon a Time… in Hollywood er Tarantinos Mulholland Drive (2001), en påminnelse om hvilken kraft film kan ha, over mennesker og historien. Et tryllestøv i øynene, men også en dolk i magen. I Inglourious Basterds (2003) kompenserte celluloiden for propagandaens synder ved å brenne nazinøffene til «a crisp»; denne gangen redder den – i overført betydning – ulykkesvangre Sharon Tate fra sin skjebne. Det er hjerteskjærende vakkert når hun, via callinganlegget, inviterer den avdankede skuespilleren Rick Dalton (Leonardo DiCaprio) opp til villaen i Cielo Drive, idet han, etter en mildt sagt begivenhetsrik kveld – inkludert knuste hodeskaller, avrevne nervetråder og av hund istykkerbitte manneskritt – likevel er klar for en siste drink.

I likhet med Yasujirô Ozu besitter Hirokazu Kore-eda en særlig evne til å fremstille medmenneskelige handlinger uten å bli sentimental. Hvor rørende er det ikke å se den vilkårsløse, selvsagte søskenkjærligheten i Søstre (2015)? Elller leksjonen om hvordan man bekrefter kjærlighet ved å gi en god klem i Shoplifters? På samme måte som sitt uttalte forbilde, Mikio Naruse, mestrer Kore-eda balansen mellom sosialrealisme og samfunnskritikk med narrative vindkast uten å fremstå melodramatisk.

Shoplifters undersøker hvilke bånd som lar seg klippe over eller ikke, hva det innebærer å bli sett og høre til, og hvor sårbart det er å bli forlatt til seg selv i en verden som tilsynelatende ikke tar hensyn til hva du har med deg i sekken fra før av. Det er ingen oppløftende film, for Kore-eda viser hvordan samfunnet sliper mennesker til kniver, den sosiale læringen og overlevelsesinnstinktet spiller aldri sammen – om storfamiliens handlinger i Shoplifters blir gode, dypest sett, er de et resultat av en desperasjonens retorikk. Om filmen er en kritikk av den japanske kulturens oppheng i tradisjoner og blodsbånd, har den ingen alternativer å bringe til torgs, utover en Charles Dickens-aktig erkjennelse av at mennesker egentlig burde velge sin egen familie. Noen må bare holde ut, leve videre, fortsette produksjonen av tid. Men helst med noen ved sin side.

Vil du bli med meg hjem og se på VHS-samlingen min? Aldri har Gaspar Noé vært mer rølpete og husvarm enn i lavbudsjetterte Climax, klasket sammen i løpet av noen intense uker, i en svett gymsal med en gruppe eminente dansere. Filmen var opprinnelig konseptualisert som en dokumentar, men fristelsen det var å – bokstavelig talt – spike drinken ble for stor, og resultatet er en feber, full av filmfaen, rødblinkende og spekulativ. På et tidspunkt er det som om hele verden tiltrekkes og slynges rundt Noés snurrebass, idet Sofie Boutella er i ferd med å bli transformert til en Isabelle Adjani-i-Possession-tilstand. Man tas til fange i kinosalen på en måte bare Noé og fotograf Benoît Debies kakofoniske uttrykk kan: Et ras av bilder og lyd.

Under fjorårets Cannes-festival presenterte Noé og Debie et slags appendiks, Lux Æterna, der to franske skuespillerinner (Béatrice Dalle og Charlotte Gainsbourg) utveksler erfaringer om heksekunst og overskridende regissører imens en misogyn filminnspilling går til helvete, under skyggene fra Fassbinder, Dreyer og Godards stamtavler, i megetsigende split screen à la De Palmas Dionysos in 69 (1970).

I svermen av middelmådige og sjelløse norske filmer har både Dag Johan Haugerud og Maria Sødahl valgt å ta noe på alvor, ved å grundig iaktta og reflektere over hvordan vi håndterer uforutsette, vanskelige situasjoner. (Jeg henviser til denne podkasten, der vi snakker om hvorfor Barn og Håp på hver sin måte er av stor betydning.)

07Columbus

columbus
Regi: Kogonada
USA, 2017

Det har alltid vært noe aldeles særlig ved den fransk-tunisiske skuespillerinnen Hafsia Herzi, som Abdellatif Kechiche oppdaget og instruerte til å levere en av de virkelig oppsiktsvekkende rolletolkningene på denne siden av årtusenskiftet, som handlekraftig motivator og akutt improviserende magedanserinne for sin filleonkels visjon av en coucousrestaurant i La graine et le mulet (2006).

Når Herzi med Tu mérites un amour debuterer som manusforfatter og regissør, er det med sin mentor Kechiche sitt produksjonsselskap i ryggen, og med omfattende erfaring fra utmattende innspillinger under vedkommendes overblikk, der skuespillerne saftpresses til det ytterste – på godt og vondt. Denne helt spesifikke teknikken som gjør at skuespillerne slutter å spille, men i stedet bare er foran kameraet, er også markant til stede i Tu mérites un amour, mye takket være Herzi selv, like filleristende god her som i Kechiche sine filmer, med et ansikt som åpner seg for og tar innover seg verden – i hver eneste scene. Sårbar for tonefallet i en samtale, men sterk som en okse når beslutninger skal tas, for så å trekke seg tilbake og tenke over hva som egentlig skjedde, forberede seg på neste trekk i et noenogtredveårings kaos av et Tinder-liv oppe til vurdering i andres blikk, ute av stand til å sitte stille. De kortvarige møtene med potensielle livspartnere er ofte morsomme, av og til dypt gripende, i sin vilje til å skape harmoni og klang.

Aldri har jeg sett noen instruere seg selv bedre foran kamera. Herzi vet å spille flerstemmig på eget klaver. Filmen er også, innenfor sine sosialrealistiske rammer, uhyre vakkert fotografert, av unge Jérémie Attard (som også bidro som kameraoperatør på Kechiches Mektoub, My Love: Intermezzo).

Like sterkt inntrykk etterlot den berømte videoessayisten Kogonada med sin første spillefilm, Columbus. Med et helt annet lynne – unndragende og avventende snarere enn rastløst til stede – skildrer også han hvordan det er å befinne seg i livets mellomposisjoner, være i eksistensiell transitt. Filmens oppfinnsomme, poetiske bruk av arkitektur vekker assosiasjoner til Michelangelo Antonioni. (Begge filmene har for øvrig en del til felles med Mia Hansen-Løves mesterverk Un amour de jeunesse [2011].)

Få europeiske filmskapere har vært mer markante og innflytelsesrike de siste tredve årene enn spanske Pedro Almodóvar og danske Lars von Trier. Utover denne dominansen har de så å si ingenting til felles, men i fjor kom begge med filmer som ligner regnskap og erkjennelsesbrev. I Smerte og ære møter vi Almodóvars alter ego, Salvadór (Antonio Banderas), som kapsles inn av sin aldrende kropp og flykter inn i rus og minner for å kjenne at livet ennå er på vei mot noe. I The House That Jack Built blir vi kjent med ingeniøren Jack (Matt Dillon) som lever i skam fordi han måtte oppgi drømmen om å bli arkitekt. Nå eksperimenterer han med «drapskunst», som en slags kompensasjon, og loggfører prosessen via en indre dialog med selveste Vergil (Bruno Ganz), den romerske poeten. De to diskuterer hvorvidt målet helliger midlene og menneskers forgjengelighet kan konkurrere med kunstens evighet og «ruinverdi», jamfør visjonene til nazitidens arkitekt, Albert Speer.

Til å begynne med var jeg usikker på om von Trier med The House That Jack Built for alvor hadde bikket over i ren – og derfor harmløs – provokasjon, ved å kommentere både #metoo og sin skandaløse pressekonferanse i Cannes (om Melancholia [2011], som resulterte i at festivalen utviste ham) på en barnslig måte. Da jeg så filmen for andre gang, lignet den et melankolsk og ettertenksomt streiftog gjennom en karriere som mer enn noe annet vil bli husket for å problematisere menneskers gode intensjoner. Det var ikke lenger sleivete fuck yous, men dårlig samvittighet som svulmet mellom bildene. Da jeg senket meg ned i en stol for å gruble over det tilbakelagte filmåret, oppstod en kobling mellom Smerte og ære og The House That Jack Built jeg ikke hadde forutsett: Dette var fjorårets tristeste filmer.

Maten tyster munnen rundt bordet i Midsommar, som kaster et isnende skråblikk på hvordan priviligerte unge mennesker omfavner «det autentiske» når de begir seg ut på reise for å erfare verden. Som en safari inn i det ukjente, er filmen ustyrtelig morsom, før den straffer sitt publikum med sadistiske, kvalmende scener. Regissør og manusforfatter Ari Aster er det beste som har skjedd skrekksjangeren på lenge, fordi han evner å gjøre det vanlige jævlig: I kjernen av Midsommar råtner et hjerte på utstilling, et destruktivt forhold uten et språk til å sette punktum. Først i møte med ufattelige grusomheter rives disse to (Florence Pugh og Jack Reynor) langsomt fra hverandre – til ingen nytte.

Med nesa høyt i sky proklamerte Xavier Dolan at han omsider var klar for å lage en «Oscar-film» med stjerner og glamour. Rammet av hybris slo han hodet i asfalten, for så å snike seg ut av rampelyset, lage Matthias & Maxime (2019) og dukke opp med klippekort i Cannes som om ingenting var skjedd. En lærepenge?

Kritikerne fnøs av The Death and Life of John F. Donovan etter verdenspremieren i Toronto høsten 2018, og formidlet at det nå godt voksne vidunderbarnet Dolan hadde begått sin grand folly. Men John F. Donovan er verken overdimensjonert eller dum, bare desperat og inderlig; melankolsk og mellom linjene innsiktsfull, fanget dypt inne i en sinnstilstand Dolan selv vet noe om. Den handler om idolatri og det å bukke under for egne og andres forventninger, å få lyset kastet mot seg, for så å bli mørkets stemme, vox tenebris. Vi svermer rundt kjendiser som virtuelle helikoptere, vi umenneskeliggjør, objektiviserer og foreviger dem, på helsa løs. Idet de havner på skråplanet, blir ensomheten påfallende. Til slutt er det bare de mest hengivne tilhengerne som holder fast, og John F. Donovan er til dags dato den vakreste skildringen jeg har sett av relasjonen mellom et idol (Kit Harrington) og en fan (Jacob Tremblay). Dolan ser seg selv i begge rollene.

Hilsen en fan.

11. Joker (Phillips)
12. Mid90s (Hill)
13. Mellom linjene (Assayas)
14. They Shall Not Grow Old (Jackson)
15. Holiday (Eklöf)
16. Assassination Nation (Levinson)/ Domino (De Palma)
17. Dumbo (Burton)
18. Atlantique (Diop)
19. Disco (Syversen) / Zombi Child (Bonello)
20. Glass (Shyamalan)

Hederlig omtale: «Det ville pæretreet», «Diego Maradona», «J’accuse», «High Life», «Blue My Mind», «Psychobitch», «Her Smell», «Booksmart», «Velvet Buzzsaw»,  «Unga Astrid», «Varda by Agnès», «Burning», «L’heure de la sortie», «Knives Out», «Portrett av en kvinne i flammer», «The Hate U Give».

Klapp på skulderen: «Dronningen», «Nuestro tiempo», «The Favourite», «Sorry We Missed You», «Can You Ever Forgive Me?», «Midning the Gap», «The Dead Don’t Die», «Hustlers», «Destroyer», «The Mule».

Pisk på ryggen: «Wasp Network», «Le Miracle du Saint Inconnu», «Querência», «The Lion King», «Ut og stjæle hester», «Pokémon Detective Pikachu», «Babyteeth», «De dødes tjern», «Rocketman», «Aladdin», «La Gomera», «Sibyl», «Maya», «The Hustle», «Little Joe», «Vice», «Bacurau», «Psychosia», «Cats», «Leaving Neverland».

TV-serier: «Euphoria», «Chernobyl», «Stranger Things 3», «Succession», «Fleabag», «Servant», «The Crown», «Too Old to Die Young».

Norske kortfilmer: «The Manila Lover», «Satans barn», «The Manchador».

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2019

Hopp rett til

Neste:  Mads’ topp 20, 2019»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>