Roskvas topp 10, 2018

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2018

Hopp rett til

Neste:  Sveinungs topp 20, 2018»

«Who can know the mind of God?» svarer presten Toller når en ung miljøaktivist spør ham om Gud kommer til å tilgi menneskene for deres ødeleggelser. Dette er et spørsmål jeg har grublet mye over: Er miljøkatastrofen kun en tragedie? Eller er menneskets tid på jorda, eller jorda slik vi kjenner den, i ferd med å ta slutt fordi noe annet skal kunne oppstå? Om ikke det er Guds plan, så kanskje er det likevel en slags mening i det – på samme måte som enhver død eller avslutning rydder plass for noe nytt?

Disse spørsmålene kan jeg gå og tenke på, vel vitende om at det er et privilegium å forholde seg til miljøkatastrofen som en filosofisk problemstilling. Jeg er foreløpig ikke hardt rammet; jeg kan bekymre meg for regnskogen eller sørge over bilder av døende korallrev, men jeg har ikke mistet hjemmet mitt, jeg lever ikke i fattigdom. Det finnes vel knapt noe mer provoserende enn mennesker som ikke selv rammes av lidelsen og samtidig påstår at den er meningsfull? Jeg fornemmer at guden jeg ikke vet om jeg tror på vil straffe meg bare for å tenke tanken.

Med First Reformed har Paul Schrader laget noe så sjelden som en tydelig politisk engasjert film som samtidig oppleves som kompleks og uavklart. Fortvilelsen over ødeleggelsene av jorda og storkonsernenes dertilhørende profittering blir et dypt personlig anliggende for den kreftrammede, forknytte presten Toller. I den store katastrofen finner han tilbake til kraften som ebbet ut av ham da han mistet sin egen familie – uten at Schrader på noen måte reduserer miljøengasjementet til psykologi.

Det stiliserte filmspråket er iøyenfallende fra første sekund: Skuespillerenes ansikter er opplyst av et kaldt, kirkeaktig lys. Scenografien gir assosiasjoner til et museum – en bok ligger sirlig oppslått på et skrivebord i et tomt rom, i stuen står en enkel lenestol i hjørnet. Alt varmt, fargerikt og levende er rensket vekk, og det som har blitt igjen skinner i underdanig verdighet, i kalvinistisk glans. I en retning av kristendommen der religiøse bilder ikke er tillat, framstår bildene av den flammende, døende verden med en brutal skjønnhet.

Ethan Hawke er fantastisk i rollen som Toller. Ansiktet hans er på samme tid åpent, sårbart og anspent. Når han omsider bestemmer seg for å ta et dramatisk valg, er det ikke hovedsaklig for å døyve smerten han opplever på grunn av sykdommen. Snarere skrider han til verket med en martyrs innstilling: No, I have not lost my faith.

«Det er viktig å være sint», skrives det. Unge jenter må bli sintere! De må rette sinnet sitt utover! Vi må bli sinte på politkerne som ikke iveretar klimaet vårt! Vi må bli sinte på mennesker som eksplisitt eller implisitt innskrenker vårt handlingsrom! Sinnet er kuren mot apati og handlingslammelse så vel som selvopptatthet. Det handler ikke om deg. Men du kan gjøre noe med det!

Der unge kvinners sinne lokkes fram, heies på og anses som en ressurs, forstås unge menns sinne ofte som et samfunnsproblem, der det pipler fram i kommentarfeltene, i metoo-statistikken og kommer til syne på Dagsrevyen i form av radikalisering og voldshandlinger. De fleste innsatte i norske fengsler er menn. Omtrent 80% av disse har en rus- og/eller psykiatrisk diagnose. Hva skal vi gjøre med de sinte, unge mennene? Og hvorfor er de så sinte?

Dokumentaren The Work har et spennende utgangspunkt: En gruppe innsatte i høysikkerhetsfengselet Folsom State Prison – vi snakker om mennesker som er dømt for svært grove forbrytelser – skal møte en liten gruppe såkalt ”vanlige menn”. Sammen skal de gjennomgå en fire dager lang, intensiv gruppeterapi. Målt opp mot de hardbarkede kriminelle, framstår de frie mennene som minst like ”skadde”. De ville kanskje aldri ha gått fysisk til angrep på noen, men de er passive, angstfylte og helt ute av stand til å leve seg inn i egne og andres livserfaringer. Gjennom å ikle seg et sinne – et sinne som flere av de innsatte har brukt tiår på å konfrontere og jobbe seg gjennom – får flere av mennene tilgang til følelser de ikke trodde at de hadde. I The Work er ikke sinnet et mål, men et verktøy for å trenge dypere inn i selvet og finne tilbake til den sårbarheten vi alle er født med – den som vi for enhver pris vil skåne oss for, kvele, skjule og fortrenge, men som kanskje er selve premisset for kjærlighet.

I likhet med Titanic (1997) da jeg var ni og Fucking Åmål (1998) da jeg var elleve, gjorde Call Me by Your Name meg forelsket. Etter å ha kommet hjem fra kinovisningen, søkte jeg opp traileren på nettet og ble liggende og se den flere ganger etter hverandre. Det var en forelskelse i forelskelsen; den sterke følelsen var ikke rettet mot én spesifikk person, men mot lidenskapen i seg selv.

Luca Guadagninos tidligere filmer har vært vakre å se på, med tydelige visuelle referanser til noen av filmhistoriens største regissører, men likevel, eller nettopp derfor, føltes litt hule, identitetsløse og poserende. Desto gledeligere var møtet med Call Me by Your Name. Fjorårets skjønne film handler om to unge menn som blir svimlende tiltrukket av hverandre i løpet av en sommer. Guadagnino skaper et fiksjonsunivers der det skjønne, det sanne og det gode er uløselig sammenknyttet: Alle filmens sentrale personer er vakre, beleste, reflekterte og empatiske. Det refereres til klassisk musikk, antikk kunst og vestlig filosofi over en lav sko, og alt sammen utspiller seg i et herskapshus på den italienske landsbygda. Besteborgelig? Kanskje. Romantisk? Utvilsomt. Og det er så fint og livsbejaende.

Jeg var i godt humør i flere dager etter å ha sett I, Tonya på kino. Filmen om den falne skøytestjernen Tonya Harding er like elegant og halsbrekkende som et kunstløp, og årets mest underholdende – i ordets aller mest positive forstand. Vi snakker popmusikk, paljettdrakter og rosa leppestift kombinert med white trash-estetikk og en humor så på kanten at jeg ikke kan huske å ha sett lignende i amerikansk mainstream-film. Både dialog, skuespill og kostymer befinner seg i grenseland mellom realisme og camp, på samme måte som historien om den virkelige Tonya Harding framstår som akkurat litt for drøy til å være sann. Filmen oser av overskudd, energi og kjærlighet til filmmediet, og løftes ytterligere av noen fantastiske rolleprestasjoner, kanskje særlig av Allison Janney som kunstløperens mor.

I den tre og en halv time lange dokumentaren om The New York Public Library beveger kameraet seg lydløst mellom flere av bibliotekets 93 filialer. Det er som om blikket tilhører en forlengst avdødd, eller kanskje et romvesen i usynlighetskappe. Vi observerer biblioteksansatte i arbeid, mennesker som fyller ut skjemaer på pc-en mens de tygger brød, barn som lærer å lese, politiske møter og debatter, opplesninger for døve, opplæring i blindeskrift, dansekurs, lesesirkler, konserter og foredrag. Vi låner øynene til en fremmed som observerer menneskene med forundring, varme og humor.

Den eneste forbindelsen mellom de ulike scenene er at det stadig er folk vi ser på, enten de piller seg i nesen, lytter til klassisk musikk, deltar på jobbsøkerkurs eller holder foredrag om modernistisk poesi. Mennesket framstår som et fint, rart dyr i denne langsomme, nydelige dokumentaren.

I utkanten av Walt Disney World Orlando ligger Magic Castle, et glorete motellkompleks. Ideen til The Florida Project oppstod angivelig da manusforfatter Chris Bergoch ved en tilfeldighet kjørte forbi nettopp Magic Castle og fikk øye på noen barn som lekte på parkeringsplassen. Ut fra hvordan de var kledd, hva de lekte med og måten de beveget seg i omgivelsene på, fornemmet han at disse ikke var Disney World-besøkende som var innlosjert på motellet, men at de faktisk bodde der.

The Florida Project handler om åtte år gamle Moonee som bor på motellet sammen med moren sin, Halley. Halley prostituerer og ruser seg, men er samtidig opptatt av og glad i datteren sin. Hun er på mange måter selv et barn: Hun ser på datteren som en fortrolig, en likesinnet, en lekekamerat, og står aldri i fare for å bli en kjedelig eller distansert mamma. På den andre siden er hun ute av stand til å sette grenser eller bidra med trygghet, veiledning og omsorg når datteren havner i vanskelige situasjoner. Omgivelsene de omgis av er eventyrlige (motellet ser ut som et plastslott og de omkringliggende butikkene har en utpreget Disney-look) og nitriste om hverandre. Filmens ambisjon synes å være å se forbi merkelapper som omsorgssvikt og fattigdom og ta på alvor erfaringene disse ordene beskriver, slik de fortoner seg i all sin kompleksitet. Moonees oppvekst er turbulent, men også full av eventyr, frihet og glede. Kanskje vil hun se annerledes på det når hun blir voksen, men denne filmen er skildret gjennom barnets nysgjerrige blikk.

07Lady Bird

lady-bird
USA, 2017

De siste ti årene har det blitt laget flere gode filmer og TV-serier hvor hovedpersonene er unge, velutdannede kvinner med snert i replikken, keitete eller vimsete framtoning og ambisjoner som ikke alltid samsvarer med talentet – ta for eksempel Girls av Lena Dunham eller Frances Ha og Mistress America av Noah Baumbach.

Når man vet at hovedrolleinnehaver Greta Gerwig har skrevet manuset til de to sistnevnte filmene, er det slett ikke overraskende at regidebuten Lady Bird handler om en oppvakt og egenrådig tenåringsjente som vakler mellom ukuelig selvtillit og pågangsmot på den ene siden, og skuffelse over virkelighetens gustne fargedrakt og harde realiteter på den andre. Filmen er smart, morsom og smått irriterende, men aldri kjedelig – akkurat som hovedpersonen selv, imponerende gestaltet av Saoirse Ronan.

Man skulle ikke tro det var vanskelig å finne en film som på samme tid er estetisk betagende, elegant, engasjerende og velspilt – og som likevel har noe rampete og egenartet ved seg. Men da jeg så Phantom Thread, slo det meg hvor sjelden slike lages. Filmen er manifesteringen av kostymedramaet jeg ofte drømmer om, men knapt har funnet. Phantom Thread utspiller seg i femtitallets Storbritannia og handler om designeren Reynolds Woodcock som lever og ånder for å lage ekstravagante klær til velstående kvinner. En dag møter han servitøren Alma og de to blir umiddelbart tiltrukket av hverandre.

I filmens første halvdel danser Alma helt og holdent etter den perfeksjonistiske og kontrollerende Reynolds pipe, men snart kommer opprøret. Når dynamikken mellom dem endrer seg, får Reynolds for første gangen smaken av underkastelse og følelsen av å legge livet sitt i en annens hender. Han liker det bedre enn forventet. Pluss for to enormt karismatiske hovedrolleinnhavere, Daniel Day-Lewis og Vicky Krieps.

09Grensen

grensen
Sverige, 2018

Grensen er basert på en novelle av John Ajvide Lindqvist. Forfatteren, som også har skrevet romanen Låt den rätte komma in (som senere ble utgangspunktet for den enestående vampyrfilmen med samme navn), er en mester i å kombinere mytologiske skikkelser og urfortellinger med en gjenkjennelig nåtid og slik skape nye, følsomme og tankevekkende historier. I Lindqvists univers er symbolikken befriende lite entydig. Vi aner hva det pekes mot – at det finnes forbindelser mellom disse fortellingene om vampyrer og troll og vår egen samtid, det være seg mobbing, radikalisering eller noe helt annet – samtidig som fortellingene har flere lag og rom.

Tina jobber i tollen på grensen til Sverige og har uvanlige evner; hun kan lukte følelser. Hun har bestandig følt seg annerledes, men som voksen har hun slått seg til ro med at hun bare er et menneske. Skjønt, er hun egentlig det? På fint og subtilt vis er Grensen en fortelling om en person som på den ene siden lengter etter et felleskap, anerkjennelse og beundring, men som samtidig har integritet nok til å velge bort alt dette når det viser seg at fellesskapet krever at hun bryter med sine verdier og sitt ønske om å gjøre godt.

10You Were Never Really Here

you-were-never-really-here
Storbritannia, USA, 2017

Lynne Ramseys forrige film, We Need to Talk About Kevin (2011), var så ekkel at jeg knapt orket å se den ferdig. Tematikken var ille nok – filmen handler om en gutt som begår en skolemassakre med pil og bue – men det var først og fremst måten som gjorde inntrykk på meg. Ramsey er en mester i å skildre sykelighet, traumer og forvirring på en nærmest taktil måte. Filmene hennes oppleves som smittsomme sykdommer. I tillegg er det som om de lukter, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det er som skaper den effekten.

I løpet av de første tjue minuttene av You Were Never Really Here måtte jeg tenke på Gaspar Noé; det er en likhet i måten regissørene skildrer psykologiske grensetilstander på, og hvordan disse tilstandene tilsynelatende suger tilskueren inn i seg ved hjelp av blant annet lydsporet. Årets film handler om Joe (Joaquin Phoenix), en krigsveteran som bor sammen med moren sin og jobber med å spore opp savnede jenter og sørge for at gjerningsmennene ikke blir fristet til gjentagelse. Premisset er ganske søkt og dramaturgien virker uforløst, men så er heller ikke dette en film som er særlig opptatt av fortellingen. Stemningene, bildene, ja, selve tilstanden hovedpersonen befinner seg i, synes å være regissørens hovedinteresse. Og det er mer enn nok.

*

Hederlig omtale: «The Post», «McQueen», «Eighth Grade», «Hereditary», «Western», «Blindsone», «Girl», «Røverdatter», «A Star is Born», «En affære», «Private Life».

Filmer jeg har store forventninger til, men som jeg ikke har rukket å se: «Suspiria», «Savnet», «First Man», «Sorry to Bother You», «The Tale», «Leave No Trace», «Isle of Dogs», «Ready Player One», «Roma», «A Quiet Place».

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2018

Hopp rett til

Neste:  Sveinungs topp 20, 2018»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>