Venezia 2018: – Det mest forstyrrende var å se ham som et menneske, sier skuespiller Anders Danielsen Lie om å ikle seg rollen som Anders Behring Breivik i Paul Greengrass’ 22 July. Opptak av politiavhørene var blant skuespillerens hjelpemidler.

Det var ikke noe enkelt valg å takke ja til denne rollen. Man havner i en situasjon der man blir nødt til å stille noen moralske spørsmål. Er det riktig å alltid velge sympatiske rollefigurer i stedet for å utforske mørkere sider av menneskelig atferd? Karrieren min var overhodet ikke noe jeg tenkte på, forteller Anders Danielsen Lie til Montages.

Mens den offisielle pressevisningen av Paul Greengrass’ mye omtalte 22 July gikk av stabelen under filmfestivalen i Venezia i forkant av onsdagens verdenspremiere, møtte vi den norske skuespilleren som takket ja til den minst takknemlige rollen noen kan tenke seg. Sammen med de øvrige skuespillerne og Greengrass selv, snakker Danielsen Lie – kjent fra Joachim Triers filmer Reprise og Oslo 31. august, og TV-seriene Mammon og Nobel – for første gang om rollen som Anders Behring Breivik. I motsetning til Erik Poppe (Utøya 22. juli), valgte Greengrass i sin film å fremstille Breivik.

Å påta seg rollen var både en påkjenning og en potensiell risiko rent karrieremessig. Danielsen Lie forteller at før han takket endelig ja, drøftet han muligheten med familie og nære venner.

– Motivasjonen for å ta på meg oppgaven er at filmen er viktig – denne historien må fortelles og nå ut til så mange som mulig. Vi må aldri glemme dem som døde og ble skadet, og vi må påminnes om årsakene til at de ble angrepet. 22. juli er en av de mest politisk motiverte terroraksjonene i nyere tid, utført av en høyreekstrem med mange meningsfeller rundt omkring i verden.

Mange nordmenn har gruet seg til Paul Greengrass’ 22 July, som er basert på Åsne Seierstads skildringer i boken En av oss: En fortelling om Norge. En Netflix-produsert, engelskspråklig film fra regissøren av Jason Bourne-serien har fått varsellampene til å blinke. Frykten for at Norges åpne sår skulle bli utgangspunktet for en sjangerfilm i Hollywoods språkdrakt har vært berettiget, og da traileren ble sluppet i forkant av premieren lot ikke reaksjonene vente på seg. Samtidig har Greengrass håndtert lignende historisk materiale tidligere, i Bloody Sunday (2002) og United 93 (2006), preget av dyp respekt for hendelsene og ofrenes etterlatte.

De fleste vil nok puste lettet ut nå også. 22 July er verken spekulativ eller svulstig, men snarere en møysommelig rekonstruksjon av hendelser vi aldri kan eller burde glemme. Fortellingen fremstår nødvendigvis mer forenklet enn Seierstads granskende bok, men bærer like fullt preg av journalistisk etterrettelighet. Denne krevde omfattende forberedelser, forteller Danielsen Lie.

– Jeg begynte prosessen med å lese psykiatriske rapporter og transkriberinger av rettssaken. Det var imidlertid de mange timene med politiavhør som viste seg å være mest verdifull research. På et tidspunkt var det også aktuelt å besøke Breivik i fengselet, men han avslo tilbudet.

Han mener det mest forstyrrende ved arbeidet var å se Breivik som et menneske.

– Det er umulig å forstå hvordan en slik person tenker, og på et tidspunkt blir man nødt til å slutte å stille seg disse spørsmålene og i stedet fokusere på hvordan han fremstår. Det er ikke min oppgave å forklare for publikum hva som foregår inne i hodet til Breivik – jeg er ingen tankeleser – men i stedet studere ham i så mange ulike situasjoner som mulig og gestalte uttrykkene hans.

En allmenn skepsis til at en internasjonal regissør med kommersiell storkapital i ryggen skulle filme historien om 22. juli, har vært knyttet til prosjektet helt siden det ble kjent at Paul Greengrass planla å filmatisere Seierstads bok. Filmen har mottatt offentlig støtte fra Norsk filminstitutt på over 17 millioner kroner gjennom insentivordningen, men har underveis skapt reaksjoner både blant etterlatte og engasjerte nordmenn, som har organisert underskriftskampanjer mot en film de mener blir laget altfor tidlig. Skepsisen har i stor grad dreiet seg om en frykt for at Breivik blir mytologisert.

– Jeg har aldri sett en person gjøre vanlige ting og likevel føle meg kvalm. Et eksempel på noe slikt i filmen, er scenen der Breivik blir servert pizza med dipp og drikker cola på politistasjonen. Det er et dypt forstyrrende syn, fordi det ikke er et monster som sitter foran oss. I så måte bidrar filmen til å avmytologisere Breivik, mener Danielsen Lie.

– Han fremstår relativt normal i de fleste situasjoner. Breivik har patologiske trekk, han er emosjonelt fullstendig distansert fra det grusomme i det han har gjort, men det er ingenting bemerkelsesverdig ved oppførselen hans under en samtale rundt et bord. Det mest forstyrrende med arbeidet var egentlig å se at han var vanlig, et menneske. Jeg tror vi alle foretrekker å tenke at han er et monster, at vi omformer ham til å bli noe annet fordi det er så ubehagelig å tenke på at et menneske er i stand til å gjøre noe slikt, sier han, og legger til: – Jeg endte opp med å tenke at «radikalisering» er stikkordet. Gjennom radikalisering, kan helt vanlige mennesker ende opp med å begå fryktelige handlinger. Politisk eller ideologisk radikalisering handler om å finne mening og et samhold, og jeg tror man er nødt til å forske mer på hvordan slike prosesser fungerer.

*

22 July har premiere på Netlfix 10. oktober. Denne artikkelen er produsert i samarbeid med Dagsavisen.