Analysen

Utøya 22. juli (2018)

22. juli 2011 klokken 17.36:
NRK Ekstra Nyhetssending
Kommentator Knut Magnus Berge:

«Ingen tvil om at det vi opplever nå vil forandre Norge».

Hva har formet vår forståelse av 22. juli, av hva det var som skjedde, hvordan det var, og hva terrorhendelsene har betydd for oss og landet vårt?

Med «oss» mener jeg her alle de av oss som ikke ble direkte og personlig rammet. For mange av oss har 22. juli blitt til gjenfortellinger om hvor vi var, og hva vi gjorde da det smalt. Slik Mikkel, hovedpersonen i Mattis Øybøs roman Elskere (2016), gjentagende gjør: «Det var en del av hans historie nå. Jeg kjøpte reker. Jeg kjøpte loff. Jeg tok t-banen. Jeg lyttet til musikk. Og så gikk bomben av».

Vår forståelse av det som skjedde er også formet av en rekke forhold utenfor vår egen direkte erfaring, som medienes framstillinger og fortellinger, rettsaken mot Anders Behring Breivik i 2012, Gjørvkommisjonens rapport, politiske prosesser rundt gjenoppbyggingen av Regjeringskvartalet, og kampen om et minnested på Sørbråten. Men noen var der. Noen var direkte rammet, i Høyblokka, i Grubbegata, på Utøya.

Hvordan har deres fortellinger formet våre forestillinger om hva som rammet dem, og hva det har betydd for livene deres? Fortellingene finnes. De møtte oss i nyhetssendingene og avisreportasjene i dagene som fulgte etter terrorangrepene, da vi markerte at et år eller to var gått, og under rettsaken. Noen har fortalt foran kamera, i NRKs dokumentarproduksjon 22.07 (Svein Bæren, 2012) eller TV2s En liten øy i verden (Tommy Gulliksen, 2011). Fotografen Andrea Gjestvang har i sin eksepsjonelle fotobok En dag i historien nennsomt portrettert 42 ungdommer som var på Utøya denne dagen. Noen overlevende har fortalt sine historier i bokform (Adrian Pracon, Prableen Kaur og Siri Marie Seim Sønstelie for å nevne noen). Noen av de som døde på Utøya har fått sine korte liv fortalt av andre, som Simon Sæbø og Bano Abobakar Rashid i Åsne Seierstads En av oss. En fortelling om Norge (2013) og Håvard Vederhus i Hans Olav Lahlums Et kvart liv (2013).

Antallet norske bøker som omhandler 22. juli ligger snart på rundt 100. Flere av disse er skjønnlitterære fortellinger, som Brit Bildøens Syv dager i august (2014, om foreldre som sørger over sin døde datter) eller Jan Kjærstads Berge (2017, om journalisten, juristen og gjerningsmannen involvert i en annen kriminell handling, men med klare referanser til 22. juli).

Selv om flere har etterspurt kunstneriske bearbeidinger av 22. juli, særlig fra norske skjønnlitterære forfattere, har nyhetene om at hendelsene «skal bli film» (to spillefilmer, en dokumentar og en TV-serie) vært møtt med innvendinger om at det er for mye, for nært, for tidlig, for spektakulært, eller til og med spekulativt å lage film om dette.

Erik Poppes film Utøya 22. juli er nær, spektakulær, men aldri spekulativ. Den er vond og vanskelig å se, men den er usedvanlig godt laget, og det er godt at den er laget.

«One week last summer», en tatovering på en av de overlevendes håndledd. (Foto: Andrea Gjestvang.)
Ylva. (Foto: Andrea Gjestvang.)

*

Nærværende lange minutter

22. juli 2011 klokken 23.06:
NRK Ekstra Nyhetssending
Terrorforsker Anders Romarheim:

«Mennesker som har opplevd et mareritt, som jeg tror egentlig ingen av oss kan forestille oss hvordan er, og har vært, de timene de menneskene har vært på den øya med en mann som går rundt og skyter».

Det er fremdeles vanskelig å forestille seg hvordan det var for de 564 menneskene som var på Utøya denne dagen, og det har vært vanskelig å forestille seg hvordan man skulle kunne framstille denne situasjonen, – eller snarere disse situasjonene. Samtidig som alle som var der deler noe felles, var hver opplevelse forskjellig. Å framstille minuttene disse unge menneskene var i marerittet kan bare forsvares dersom filmen oppleves som autentisk og troverdig. Og samtidig som den må være sann, kan den heller ikke pretendere å være hele sannheten.

Å lykkes med et slikt filmprosjekt krever flere ting, og tre momenter står for meg fram som helt essensielle: grundig forarbeid, klare estetiske valg, og anstendighet. Min første tanke etter å ha sett filmen første gang var nettopp at den var anstendig.

Det siste henger selvsagt sammen med det andre, og det er nærliggende å parafrasere Jean-Luc Godards kjente postulat om forholdet mellom kamera og etikk, slik for eksempel Paul Schrader gjør det i en artikkel om kamerabevegelser: «Camera movement has deep and powerful roots—moral roots, as Godard would maintain—and it’s one of the things that makes film an art». Utgangspunktet for Godard-sitatet «Tracking shots are a question of morality» var en diskusjon om filmmediets (manglende) evne til å gjengi grusomheter som Holocaust. Godard kritiserte blant annet filmer som gikk for tett og sentimentalt på det tragiske, for eksempel gjennom nærbilder av ansikter. Med Godards ord: Tragedien er ingen filmstjerne.

Det viktigste estetiske valget Erik Poppe har gjort med Utøya 22. juli er å følge en karakter, 18-årige Kaja (Andrea Berntzen), tett ved hjelp av et kamera i en lang tagning som utgjør størstedelen av filmen. (Eller riktigere: I noen få tagninger som er sømløst redigert sammen, slik at de oppleves som én tagning. Opptakene er dessuten gjort kronologisk og sammenhengende hver innspillingsdag, hvilket også bidrar til å skape denne opplevelsen.) Kritikere vil gjerne innvende at et så styrende grep fratar tilskueren muligheten til selv å skifte fokus og å etablere en distanse til det vonde som utspiller seg på lerretet. En annen innvending mot den lange tagningen er at den ofte er vakker og spektakulær, og derfor trekker oppmerksomheten mot seg selv.

Det siste kan for eksempel innvendes mot kjente filmer som Birdman (Alejandro González Iñárritu, 2014) og Children of Men (Alfonso Cuarón, 2006) (begge med foto av Emmanuel Lubezki). Effektene av den lange tagningen i Utøya 22.juli er flere, men motsatt slike spektakulære eksempler trekker grepet her oppmerksomheten mot hendelsene på Utøya, mer enn mot hvordan filmen er skapt. Av tidligere filmer som ligner og oppnår noe av det samme kan László Nemes’ mesterlige Holocaust-skildring Sauls sønn (2015) nevnes.

Kamerabruken bringer oss tett på menneskene, på øya og på tiden. Som forventet bidrar den lange tagningen til at vi kommer veldig tett på Kaja, hennes valg og det hun ser, gjør, opplever og føler. Ved at vi alltid er der hun er – og nesten viktigere, der dette ene kameraet er – får vi en sterk opplevelse av stedet: kafebygget, teltleiren, skogen og sjøkanten. Men aller mest gjør dette grepet noe med tilskuerens følelse av tid. 72 minutter på film har aldri før føltes så ulidelig lange.

Martin Otterbecks håndholdte kamera bidrar til å skape tilstedeværelse og uro, på en litt udefinerbar måte. Kamera er ikke subjektivt, det ser ikke det samme som Kaja, noen ganger vet det mer enn henne. Kamera er ikke objektivt, som de andre på øya lever det i uvisshet om hvem som skyter, og hvor den eller de som skyter er til en hver tid. Først og fremst må man lytte seg fram til svar, eller forsøke å la blikket sveipe landskapet uten selv å bli sett. Eller løpe for å gjemme seg, legge seg mot den våte kalde bakken, se etter utveier som ikke finnes fordi man er på en øy. Kamera er både et vitne og en karakter. Samtidig som det føles som om kameraet ikke vet hvor det skal se, er det tydelig at Otterbeck har et blikk for det berørende: naken hud mellom bukser og t-skjorter, levende hender som knuger døde, et blad som blir sittende i håret på en overlevende.

*

Framtidsdrømmer

22. juli 2011 klokken 23.14:
NRK Ekstra Nyhetssending
Justisminister Knut Storberget:

«Uhyrlige handlinger, noe som har rammet kanskje edelstenen i Norge, norske ungdommer som har engasjert seg for en bedre verden, enten i innlandet eller i utlandet. Etter min mening noe av det fredeligste og fineste norske ungdommer kan være med på».

Det andre valget som må framheves er hvordan filmen, kort som den er, makter å romme så mye av hva som skjedde og representere så mange av de som var der. Kaja representerer den politisk bevisste ungdommen som var på Utøya, og er gjennom det en sterk hyllest til de ungdommene som i dag kunne sittet på Stortinget og i kommunestyrer for Arbeiderpartiet, men som aldri kom hjem. Hun blir også et bilde på de som maktet å hjelpe andre. Men her er også lillesøsteren som er lokket med på leir av sin mer politisk engasjerte søster, og som først og fremst vil ha det gøy, her er gutten som vil sjekke jenter og som drømmer om å få barn, her er vestlendinger, muslimer og barn. Ved at Kaja beveger seg rundt på øya på leting etter lillesøsteren Emilie (Elli Rhiannon Müller Osbourne) får Poppe og manusforfatterne (Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen) plass til flere ulike situasjoner, som å ikke nå gjennom til politiet, det å gjemme seg alene eller sammen med andre, søke eller gi trøst, det å ikke ha rom for andre, å finne ro eller overmannes av panikk, overleve eller dø.

To scener skiller seg ut som de for meg mest hjerteskjærende. Kaja finner en jente (en dypt berørende Solveig Koløen Birkeland) skadeskutt i skogen og forsøker å holde håp og liv i henne, gjennom at hun skal tenke på moren og hytta i Austevoll. Og Kaja ringer selv hjem til moren på et tidspunkt hvor hun selv bryter sammen i gråt. Tanken på de foreldrene som har fått slike samtaler, som for noen ble de aller siste samtalene de hadde med sine barn, er nesten uutholdelig. Og det samme er tanken på telefonene som ringte og ringte lydløst gjennom natten til 23. juli uten å få svar.

Poppe og Otterbecks bilder blir aldri spekulative. Det er ikke de kroppslige ødeleggelsene som er i fokus her. Fordi de grusomste bildene er valgt vekk, er det i grunnen lyden Gisle Tveito har skapt som lager de sterkeste bildene i filmen. Lydene av skudd er sterke, styrende og skremmende. Skuddene definerer også tid og sted, og er det viktigste ungdommene har å orientere seg etter for å forstå hva som skjer og hvor det utspiller seg. For tilskueren, som vet hva som skjedde, er skuddene, og skrikene, lydlige påminnelser om udådens fatale konsekvenser. De fleste drepte på Utøya ble truffet av to eller flere skudd.

Stillheten bidrar som kontrast og spenningsforsterkning. På et tidspunkt gjemmer Kaja seg i teltet og noen går forbi utenfor. Lydene fra overtrekksbuksen og gummimadrassen framstår som overdøvende og avslørende. Utover dette grepet framstår filmens spenningselementer nedtonede. Handlingens gang er ikke formet av thrillerens dramaturgi, men av tidslinjen i hendelsene som fiksjonen er laget over.

I filmens ettertekster beskrives Utøya 22. juli som «en virkelighetsbasert fiksjonsfilm», og denne doble statusen gir filmen både balanse og kraft. Kaja er en konstruksjon, men i likhet med de andre fiktive leirdeltakerne, er hun basert på intervjuer og innspill fra unge som var der selv. Innspillingstedet ligger geografisk i nærheten og ligner så mye på Utøya som det kan uten å være den samme øya. Antall skudd i filmen er det samme antallet som ble avfyrt den dagen. Tiden det tar er den tiden det tok.

Denne dirrende dobbeltheten kommer sterkt til uttrykk i filmens to ulike anslag. Filmen starter med teksten «22. juli 2011, Oslo 15.17», etterfulgt av autentiske bilder fra overvåkningskameraene idet det smalt i Regjeringskvartalet og øyenvitners videoer fra minuttene etter. Filmens utsigelsespunkt blir: Dette har skjedd. Filmens neste startpunkt, «Utøya 17.06», begynner med at Kaja kommer inn foran et stillestående kamera, ser inn i kamera og rett på oss og sier: «Dere vil aldri forstå. Hør hva jeg sier». Ved å bryte konvensjonen om at fiksjonskarakterer ikke skal snakke direkte til tilskueren kommenterer filmen seg selv og sier med det: Dette er konstruksjon. Den forteller oss samtidig at nå skal vi få oppleve noe som er både sant og vanskelig å forstå, men insisterer på at vi bør forsøke. Scenen er en subtil framstilling av filmens dobbelthet: Kaja snakker til oss, men «egentlig», innenfor fiksjonen, snakker hun med moren i mobilen sin.

Fordi hendelsene på Utøya var så barbariske og tragiske har massedrapene til en viss grad overskygget terrorbomben i Regjeringskvartalet. Ved å inkludere autentiske opptak derfra får vi en helt nødvendig kontekst for det som skjer i filmen, og disse opptakene blir også en viktig påminnelse om at 22. juli var en politisk motivert terrorhandling.

*

Merkene minnene gir

22. juli 2011 klokken 20.31:
NRK Ekstra Nyhetssending
Ordfører i Oslo Fabian Stang:

«I utgangspunktet så tenker man at det blir et dårligere samfunn, men jeg liker å være optimist og tenker at de som har dødd i dag ikke skal ha dødd forgjeves. De skal være forbilder for oss, for at vi skal bli enda stoltere av å være borgere i Norge og enda mer glade i hverandre og enda flinkere til å ta vare på hverandre».

Etter terrorangrepene mot den norske Regjeringen, Arbeiderpartiet og AUF i 2011, og særlig etter rettsaken mot Anders Behring Breivik i 2012, har Norge vært dratt mellom to ulike tilnærminger til hendelsene: Ønsket om å minnes og ønsket om å glemme.

Faksimile, Aftenposten.

Motsetningen kom sterkest til uttrykk i forbindelse med kampen om minnesmerket på Sørbråten, men for eksempel også i den relativt begrensede entusiasmen for Åsne Seierstads bok En av oss. En fortelling om Norge, som ble utgitt året etter rettsaken. Også denne sterke, grundige og for ettertiden svært viktige boken ble møtt med innvendinger som «Hvorfor nå?» og «Hvorfor enda en bok?» og at den var for brutal og gjorde leseren til kikkere. Illustrerende for det sterke ønsket om endelig å få slippe å forholde seg til Anders Behring Breivik er A-Magasinets forside etter rettsakens slutt med illustrasjon av Håvard Bjelland og overskriften «Aldri har ordet lettelse blitt brukt oftere».

Erik Poppe har i intervjuer sagt at en motivasjon for å lage filmen var at gjerningsmannen hadde fått for mye oppmerksomhet og ofrene for lite. Allerede i teksten «Navnet og tallet» (blant annet publisert i Klassekampen 20.8.2011) beskrev Karl Ove Knausgård denne altfor typiske prosessen etter terror og andre kriminelle ugjerninger:

«Snart vil vi referere til det som hendte med en fast vending, vi vi kalle det «Utøya-tragedien» eller «Utøya-massakren», og i det vil det for alle ligge noe forferdelig. Men det navnet vi som ikke var direkte berørte vil huske, og som vi vil forbinde med det som hendte, er navnet til ugjerningsmannen. Slik var det med bomben i Oklahoma. Vi kan navnet på ham som utførte ilgjerningen, det var Timothy McVeigh, og vi vet hvor mange han drepte, det var etthundreogfemtiåtte, men vi kan ikke navnet på en eneste en av dem. De har blitt til tall… I tallet ligger det en avstand, og det var den avstanden Stoltenberg opphevet da han nevnte de tre navnene i talen i kirken. Et navn er det motsatte av et tall. Et navn er unikt. Et navn er individuelt. Et navn viser ikke til et hvilket som helst menneske, men til dette bestemte mennesket, til dette bestemte ansiktet og til det særegne lyset i disse bestemte øynene… For at vi skal forstå hva som hendte, behøver vi bare ett navn og ett ansikt: det hendte deg.»

Selv om jeg deler synet på at ofre og overlevende bør løftes fram, og påminnes om, deler jeg likevel ikke Poppes syn på at terroristen ikke skal ha mer oppmerksomhet. Man kan nemlig stå i fare for å banalisere ondskapen og frikoble den fra en politiske kontekst.

Sammen med kolleger ved NTNU og Universitetet i København forsker jeg for tiden på medienes framstilling av terror. Et av spørsmålene vi undersøker er hva mediene vier oppmerksomhet (hendelsene, ofrene, terroristene, årsaker, løsninger) og betydningene av hva som framstilles i ulike medier. Det er riktig slik Poppe påpeker at navnene og ansiktene til ofrene nå er borte fra norske medier (til og med minnesider som ble etablert er allerede forsvunnet), mens gjerningsmannens ansikt dukker opp i mediene med jevne mellomrom. Men viktigheten av å huske hvem han var og hva han sto for føles sterkt påtrengende i en tid og en medievirkelighet hvor terrorist stadig oftere synes å være synonymt med jihadist.

«Memory Wound» (Foto: Koro.no.)

*

22. juli 2011 klokken 19.24:
NRK Ekstra Nyhetssending
Helge Lurås:

«Trenger ikke å være en gruppe med internasjonal agenda, kan være lokale grupper, altså type elementer fra norske innvandrermiljøene som har en
antipati mot det norske samfunnet.»

Forestillingen om at en terrorist er en muslim berøres også i filmen. «Er det terror liksom?», spør Magnus (Aleksander Holmen), en av deltakerne på sommerleiren når nyheten om bomben i Oslo når Utøya. En av de andre, Issa (Sorosh Sadat), repliserer raskt «Håper det ikke er muslimer som har gjort det, da blir det et helvete».

Derfor er det riktig og viktig at filmens ettertekster retter oppmerksomheten mot terroristens mål, hans tankegods og fiendebilde, slik at ikke de grusomme handlingene blir stående uten forankring. Det er også viktig at andre fortsetter der denne filmen slipper. Et sted å begynne er å se Håvard Bustnes’ sterke dokumentar om det høyre-ekstreme greske partiet Gyldent daggry, Hatets vugge, som snart kommer på norske kinoer.

*

Å se eller ikke se

18 februar 2018
Now This:
Emma Gonzalez (aktivist/overlevende fra skolemassekren på Stoneman Douglas High School 14. februar 2018):

«I know it is hard to watch those videos, and some people are saying «how dare they post something like that». No, if we had to live through it you should have to live through it too, if that’s what it’s gonna take for you to understand what it feels like then watch the freakin video.»

Å se filmen, å tenke på filmen og å skrive om filmen har vært krevende, og det har preget meg i dagevis. Denne filmen er ikke for alle, men jeg tror den er for flere enn mange tror.

«Trenger man å se dette?» eller «Hva kan komme ut av å lage en film?» er selvsagt betimelige spørsmål. Men det er framfor alt viktig å huske at ikke alle har egne minner fra 22. juli. De som i dag starter på tenårene var bare barn når dette skjedde, og de fortellingene vi lager nå er både for de som ennå husker, og for de som ennå ikke var født. Både for dagens unge og mange andre vil det ikke være et opplagt valg å oppsøke bøkene til Åsne Seierstad, Aage Storm Borchgrevink (En norsk tragedie, 2012) eller Kjetil Stormark (Da terroren rammet Norge: 189 minutter som rystet verden, 2012) for å forstå.

Mens man kan velge om man vil se filmen eller ikke, kommer den med belastninger som ikke er så lette å unngå. Oppmerksomheten rundt filmen, og alle de andre filmene som nå kommer (Reconstructing Utøya [Carl Javér] kommer på kino til høsten; Norway [Paul Greengrass] lanseres på Netflix omtrent samtidig; Sara Johnsen og Pål Sletaunes fjernsynsserie får premiere på NRK i 2019) kan være krevende for de direkte berørte, og ikke noe man selv kan velge bort.

Man kan for eksempel risikere å møte en stor reklameplakat på bussholdeplassen når man er på vei til jobb eller studier, eller er på vei hjem fra traumebehandling. I Trondheim henger for eksempel plakaten på busstoppet ved Østmarka psykiatriske sykehus. De som har vært direkte rammet og som er tilknyttet Støttegruppen 22. juli har fått forberede seg gjennom viktig informasjon i forkant, og tilbudet om å få se filmen i trygge rammer før alle andre har demonstrert at filmteamet tar deres særegne utfordringer på alvor.

Jeg forsvarer ofte filmmediet fra de som tenker at det er en motsetning mellom film og kunst, og folk som tror film bare kan være underholdning. Vi er så vant til å møte drapsmenn, vold og skyting som en del av underholdningstilbudet vårt, at tanken på at en film som handler om massedrap kan være noe annet er fjern for mange. Å sette seg inn i en full kinosal hvor andre publikummere benket seg med popcorn og godteri var derfor foruroligende.

Kanskje har vi blitt mer ufølsomme for vold enn før. Den nye kriminalfortellingen om seriemordere eller den nye skolemassakren i nyhetene kan risikere å passere oss uten for dype spor eller refleksjon. Men kanskje kan filmmediet, og en film som dette, bidra til å gjøre noe med vår ufølsomhet for vold, slik filmkritiker i Indiewire David Ehrlich hevder i en tekst hvor han kobler Poppes film og masseskytingene i USA. Det var i alle fall min følelse da jeg i likhet med alle andre i en fullsatt sal satt helt lydløst og ubevegelig til hele rulleteksten og den siste tonen fra Wolfgang Plagges berørende musikk var borte.

Filmmediet har egenskaper og kvaliteter som muliggjør unike opplevelser, og filmen kan derfor gi andre former for bearbeidelser av terrorhendelsene enn det litteraturen, musikken eller billedkunsten kan gi oss. Når folk vegrer seg for å møte Utøya som en filmatisk opplevelse, er det særlig i frykt for å få med seg bilder man ønsker å slippe å se, og bilder man selv har forsøkt å unngå å skape. Men filmen visualiserer vold i langt mindre grad enn man kan frykte, og flere enn meg har uttrykt lettelse over at filmen er mindre vond å se på enn man har trodd. Mange av ungdommene som var der denne dagen så ikke direkte vold; de så stier, steiner, busker og andre redde og fortvilte unge. Dommen i 22. juli-rettsaken er langt, langt mer brutal enn denne filmen.

Som en faktabasert fiksjonsfilm supplerer Utøya 22. juli kunnskapene dommen, rapportene, sakprosaen og nyhetsmediene har gitt oss. Selv ikke Åsne Seierstads litterære bearbeidelse og mangefasetterte perspektiv gav den intensiteten til ungdommenes opplevelse på øya de 72 minuttene henrettelsene pågikk som Poppe og hans team har oppnådd. Hva filmen vil komme til å bety for oss er for tidlig å si, men at den gir oss nye innsikter er jeg allerede sikker på. Potensielt vil den også få politisk betydning.

Det Utøya 22. juli gir som ingen andre bearbeidelser så langt har gitt er opplevelsen av tilstedeværelse. Filmen lar oss komme tett på samholdet og ensomheten. Den fanger pusten av redsel. Den viser oss hvor lett det var å falle i det bratte terrenget, hvor få gjemmesteder det var, og hvor skitten man ble i søla (selv om det var våtere i virkeligheten). Det man sitter tilbake med er ikke først og fremst bilder på netthinnen eller lyder i øregangen, det er en omsluttende kroppslig opplevelse. Jeg har kjent øya mot ryggen min fordi jeg har ligget på barnåler sammen med Kaja og andre livredde ungdommer. Jeg har kjent Tyrifjorden mot bena mine fordi jeg har kastet fra meg skoene og forsøkt å vasse bort på de spissene stenene. Jeg har vært kald av angst og av kulde. Jeg har kjent hjertet hamre i brystet mitt når jeg har forsøkt å gjemme meg inntil en fjellvegg som ikke gir skjul. 22. juli har med denne filmen fått en kropp og et ansikt.

Jeg er derfor glad for at Utøya 22. juli er laget, og at det var Erik Poppe som tok denne krevende utfordringen, og la den på sine egne og samarbeidspartnernes skuldre. Sammen med et stort og sterkt team, ikke minst de unge amatørskuespillerne med Andrea Berntzen i spissen, har regissøren gitt liv og innlevelse til hendelsene denne dagen. Å bearbeide et traume som har rammet så mange er et tungt arbeid, og det trengs ungt pågangsmot, filmfaglig kompetanse, erfaring og moralsk kompass å komme i havn med et slikt prosjekt. Utøya 22. juli er Poppes viktigste film, og derfor er det godt at den også er hans beste.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Anna W sier:

    Hvorfor sier ikke Erik Poppe at KAJA er basert på Bano Rashid? Det er tydelig!!!!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>