Kosmorama 2017: Trondheims internasjonale filmfestival, Kosmorama, får sitt offisielle startskudd i morgen kveld, med Johannes Nyholms Guldbagge-vinner Kjempen som åpningsfilm. Tradisjonen tro vil Montages være til stede for å dekke festivalen med omtaler og podkaster.

Kosmorama-festivalen og ikke minst utdelingen av den prestisjetunge Kanonprisen er kjærkomne vårtegn i filmkalenderen, og som vanlig er det noe for enhver smak på programmet – både typisk «festivalfilm» for de kresne og mer sjangerorienterte titler. De siste årenes tendens med mange norske førpremierer på Kosmorama blir også fulgt opp i 2017-utgaven, med blant annet Fluefangeren (Izer Aliu) og Hoggeren (Jorunn Myklebust Syversen) i programmet.

I «lommeguiden» nedenfor løfter vi frem fem potensielle lyspunkter fra programmet, enten fordi vi allerede er godt kjent med filmene, eller fordi vi har lest og hørt ting som har pirret nysgjerrigheten.

*

Ma’ Rosa (Filippinene, 2016) av Brilliante Mendoza

«Hvor langt ned i mørket kan en film reise, og hvor langt er publikum villig til å følge den? I møte med en filmfortellings nesten ubegripelige grusomhet reises disse spørsmålene, og regissør Brillante Mendozas kompromissløse Kinatay er et utmattende tilfelle. Denne filippinske filmen er et drama som tar publikum med til helvete.» Slik formulerte Montages-redaktør Karsten Meinich seg da han i 2009 skrev om den Kosmorama-aktuelle regissørens forrige Cannes-prisvinner Kinatay.

Mendozas Ma’ Rosa er ikke like vanskelig å svelge som Kinatay, men likevel emosjonelt opprivende i sin dokumentariske rett-frem-het – ikke minst fordi hovedrolleinnehaver Jaclyn Jose gjør så sterkt inntrykk. Selv med uhyre imponerende konkurrenter, var det vanskelig å si seg uenig i Cannes-juryens beslutning om å gi henne diplomet for beste kvinnelige rolleprestasjon i 2016. Jaclyn Jose bærer virkelig Ma’ Rosa på sine skuldre, med total innlevelse og sammensatte følelsesuttrykk.

*

Yourself and yours (Sør-Korea, 2016) av Hong Sang-soo

Et utdrag fra vår omtale av filmen, som vil bli publisert senere denne uken: «Yourself and yours er en typisk Hong-film: brorparten av scenene består av dialog rundt et bord, der rollefigurene drikker store mengder alkohol; det dreier som om kjærlighetsforhold som går galt, og Hongs mystiske og smått surrealistiske fortellerstrukturer og umiskjennelige stil er på plass – inkludert en forkjærlighet for påtrengende og plutselige innzoominger.

Filmen åpner med at Yeong-soo (Kim Joo-hyuk), som er billedkunstner, sitter inne på galleriet sitt og snakker med en kamerat. Kameraten nevner at Yeong-soos kjæreste, Min-jeong, har blitt observert ute på byen drikkende med en annen mann, og at hun har laget bråk mens hun var alkoholpåvirket. Yeong-soo konfronterer Min-jeong, som sverger på at hun ikke har drukket alkohol – uten å bli trodd. Etter en lang krangel bestemmer Min-jeong seg for at hun ønsker en pause i forholdet, og neste dag er hun sporløst forsvunnet. Deretter dukker det opp en rekke personer med nøyaktig samme utseende – som kanskje, eller kanskje ikke, er Min-jeong.»

*

Kjempen (Sverige, 2016) av Johannes Nyholm

Johannes Nyholm tok verden med storm med kortfilmene Puppetboy og Las Palmas, og sistnevnte har blitt vist nærmere 20 millioner ganger på YouTube. Den svenske regissøren er kjent for sitt særegne og snurrige filmatiske univers, som ofte kombinerer stop motion-animasjon og live action. (Det er også verdt å nevne at han har regissert en nydelig musikkvideo til The Knifes Heartbeats.) Kjempen har gått sin seiersgang på internasjonale filmfestivaler siden i fjor, og ble nylig belønnet med prisen for årets beste film under Guldbaggen – svenskenes svar svar på Amanda. I tillegg vant den i kategoriene for beste manus og beste kostyme. Skuespillerne Johan Kylén og Christian Andrén vil være til stede under til åpningsvisningen på Kosmorama, der også NTNU Filmpris skal deles ut for andre år på rad, til en sentral filmarbeider/aktør i regionen.

Direktør i Kosmorama, Silje Engeness, uttaler følgende om åpningsfilmen: «Kjempen er en film om tro, håp og kjærlighet, og ikke minst petanque (den proffe formen for boccia)! Vi i Kosmorama så den første gang i Toronto. Da gikk det gjetord om at dette var en film vi bare måtte se. Den inneholder blant annet et petanque-kast som vil skrive seg inn i filmhistorien. Kjempen er utradisjonell i stil, den vekker de gode følelsene hos publikum og spiller på strengene som gjør at vi heier fram underdogen, en refleks jeg tror er viktigere enn på lenge.»

*

Kammerpiken (Sør-Korea, 2016) av Park Chan-wook

Park Chan-Wook er tilbake med sin første film etter den nitid dekorerte og oppslukende Hitchcock-pastisjen Stoker (2013), som var hans første engelskspråklige produksjon. Kammerpiken («Agassi»), som hadde verdenspremiere i Cannes i fjor, er satt til Korea på 1930-tallet, da landet var okkupert av Japan, og er et intrikat puslespill av en erotisk thriller, fortalt fra tre synsvinkler.

Filmen er basert på romanen Fingersmith fra 2002, signert den walisiske forfatteren Sarah Waters – et verk selveste David Bowie rangerte blant sine hundre favorittbøker! Montages-redaksjonen lot seg både overvelde og begeistre da vi så filmen i Cannes, og ser frem til gjensyn og potensielt nye perspektiver på en «kostyme-thriller» som både spiller på og aktivt bryter med de fleste sjangerkonvensjoner. (Lytt til vår podkast om filmen.)

*

The Eyes of My Mother (USA, 2016) av Nicolas Pesce

Denne har vi hatt på radaren lenge, ikke minst fordi bidragsytere til Montages har sett den og vært fra seg av begeistring. Eksperimentell horror er dessuten sjelden kost på festival – selv om Kosmorama, med sine tette bånd til Ramaskrik (les vår rapport fra fjorårets festival) er over gjennomsnittet gode på å servere skremsler i kinomørket. A.V. Clubs velformulerte kritikk får hoggtennene våre til å løpe i vann:

«The Eyes Of My Mother is a grotesque, depraved genre movie with the skin of an art film pulled tightly over its bones. If Ingmar Bergman had helmed The Texas Chain Saw Massacre, it might look something like this exquisite nightmare. Making his confident feature debut, writer-director Nicolas Pesce shoots in a crisp, striking black-and-white and applies hallmarks of “respectable” international cinema—static long takes, passages free of dialogue—to acts almost too unspeakable to describe.

To say that this is not a movie for everyone would be to put it mildly: The Eyes Of My Mother is too deliberately paced, even at a brisk 76 minutes, to serve as red meat for midnight-movie crowds, and the poor souls who stumble into their local arthouse theater unawares might stumble out scarred. But those with both strong constitutions and refined tastes—the kind who admire, say, the extreme French horror released this millennium—should mark their calendars accordingly.»

*

Årets utgave av Kosmorama har sin snikpremiere allerede i dag, men går offisielt av stabelen i morgen kveld – og varer helt frem til ukeslutt, altså søndag 12. mars. Sjekk ut programmet i sin helhet på festivalens nettsider.