Allerede fra første scene er det helt tydelig, helt udiskutabelt og helt fantastisk: Corneliu Porumboiu er en filmskaper som klarer å fremstille en hverdagslig prat om økonomi i en pregløs gang som en oppslukende filmatisk begivenhet. Noe har med selve kinoformatet å gjøre, som gjør de vesle, gjenkjennelige menneskefigurene til intense kjemper. Men hovedgrunnen er nok en komposisjonsteft utenom det vanlige. To hoder er kuttet ut av omgivelsene og den hvite bakgrunnen er gjort til et abstrakt rom i all sin betongharde konkrethet. Porumboiu har en evne til å skape abstraksjon i de mest uventede konkrete omgivelser, og skape noe meningsfullt i en nitidig beskrivelse av ‘meningsløse’ hendelser. Filmens lange tagninger frammaner en fornemmelse av retningsløshet og rådvillhet (her knyttet til skattejakt; i Police, Adjective fra 2009 skapte regissøren noe lignende tilknyttet politietterforskning), og en rytme perfekt tilplasset de byråkratiske labyrintene som blir gjort til tema. The Treasure tilbyr en lavmælt, naturalistisk, nøktern og formsterk absurditet på sitt mest fantastiske.
Kjærlighet må snike seg inn med klovnenese i denne trangslipsete businessverdenen der karrierestrategiske kutymer kveler all gnist og godhet ut av livet. Ingen plass til amour fou i denne triste utnyttelsesverdenen, men fortsatt rom for upretensiøse vennskap og planløse påfunn – selv om de må kjempes for. Maren Ades regi preges av en dempet, edruelig surrealisme; Min pappa Toni Erdmann er en surrealistisk komedie slik Christian Petzolds filmer ofte er Hitchcock-aktige og neorealistiske melodramathrillere, og slik Thomas Arslans Im Schatten (2010) er noir og Der schöne Tag (2001) er et romantisk drama. Med andre ord slektende på tradisjoner, men samtidig fullstendig original.
Andrea Arnolds lyriske råhet har røsket tak i meg før; hun kan lade en blikkveksling med en hel, flyktig verden (f.eks. ved vannkanten i Fish Tank) og vise et klimaskifte som en temperamentfull eksplosjon (overgangen fra innepeiskos til utepøsregn i Wuthering Heights). I Arnolds filmer er verden noe som gjør inntrykk på en menneskekropp, og menneskekropper er de som utfolder verden i all sin dundrende følsomhet. Dermed ligger det noe tragisk i de repeterte øyeblikkene der vi, sammen med karakterene, ser et selvdestruktivt samfunnsutseende gjennom bilvinduene, og må sitte passive med gromme og melankolske hip-hop-beats på øret. Men denne dystre passiviteten i American Honey imøtegås av Arnolds resolutte, styrkende portrett av hovedpersonens kraftfulle tilstedeværelse i enhver situasjon. Det er nesten så man tror at hennes våkenhet kunne forandret verden, i det minste om hennes handlekraft hadde fått et annet spillerom. E-40s som rapper «Everybody’s got choiches» føles bittert og naivt, men samtidig sant.
I sitt strålende første nummer i 2016, trykket filmtidsskriftet wuxia en norsk oversettelse av Serge Daneys tankevekkende essay Kamerakjøringen i Kapo (1992). Sauls sønn rendyrker et etos vi kan hente ut fra den teksten, eller en filmatisk deontologi knyttet til Holocaust (som har vært viktig for flere generasjoner av franske filmskapere): det eksisterer noe som ikke kan representeres, eller som ikke må representerers selv om det kan. Sauls sønn fremvekker noe av det grusomste via et sammenbitt ansikt og lydene som omgir det. Filmen er stor på grunn av alt den velger å ikke gi oss – i motsetning til så mange historiske filmer, som gjenskaper en virkelighet som er borte og gjør fortidens uklarhet mer klar, nær og trygg enn den – om vi skal være ærlige med oss selv – vanskelig kan sies å være.
Pyromanen gir en empatisk og verdig beskrivelse av en ung manns (og andre menneskers) følelse av uvesentlighet og utenforskap, men er mer nyansert enn en slik enkel beskrivelse antyder. Filmen har en betydningsvarhet (en vegring mot å velge hva som er mest betydningsfullt av hva den viser) og en observasjonell skarpsindighet som gjør at den føles nærmere filmer av 70- og 80-tallsfilmskapere som Anja Breien og Per Blom enn dagens. Den er utrolig oppmerksom for det skjøre relasjonelle rommet mellom folk – et rom frammanet av en ekstremt sensitiv kinematografisk iakttakelsesro. Særlig uttrykksfullt er rommet i sin konkrete og emosjonelle stillhet, for eksempel vekten av et manglende ord eller en fraværende gest eller handling. Men også uttrykksfullt er de ensomme brølene fra flammene, som på samme tid kontrasterer og forsterker denne stillheten.
I en tekst av John Lethonen hos The Notebook, som setter ord på mange av Sullys kvaliteter, blir Clint Eastwoods film beskrevet som «et verk preget av presis introspeksjon og analytiske rytmer.» Filmen kan nesten sees som en individorientert og sentimental Harun Farocki-aktig analyse av etterdønningene fra den relativt velkjente nødlandingen på New Yorks Hudson River i 2009; i et elegant, sindig og relativt avmålt toneleie studerer filmen hvordan hovedpiloten Chesley Sullenberger (sikkert spilt av Tom Hanks) opplever personlig tvil og juridiske angrep på sine egne handlinger, sitt eget selvbilde og sin nye rolle som mediahelt. Selv hans dramatiske post-11/9-marerittøyeblikk og flashbacks til heftige jagerfly-oppdrag er fremstilt med en meditativ ro og følsom ettertenksomhet, noe som kroppsliggjør filmens partitaging for situert intuisjon over simulert rekonstruksjon.
Mine favorittøyeblikk er de med den stakkars kusken. Kusken har ofte hatt dårlige kår i westernfilmens historie. Han (noen få ganger hun) har stort sett blitt ekskludert eller tillagt liten verdi. I The Hateful Eight er han på flere måter involvert, og får en birolle jeg opplever som viktig. Han kan selvfølgelig bare ses som en enkel, kjedelig comic relief, men det er noe med hvordan vi hører den tunge pusten hans når vi ikke ser ham i bildet, hvordan samtalen med en annen marginalisert skikkelse i stallen utspiller seg, og noe ved brønneepisoden som gjør ham til en figur for et gjennomgangsmotiv i filmen: Å løfte fram, på en overtydelig måte (overdrivelse preger filmen på godt og vondt), den ofte bortgjemte rasismen i mange westernfilmer. Kelly Reichardt er den moderne westernmesteren (Meek’s Cutoff), men Tarantino er med på å holde sjangeren levende og relevant.
Jeg overhørte noen som latterliggjorde denne filmen som en gammel manns forsøk på å forstå internett. Men dette kan vanskelig forstås som et forsøk på å forstå internett; filmen er et forsøk på å formidle noen ekstatiske perspektiver på internett og kunstig intelligens – og her er Werner Herzog fortsatt en pionér: Å ta visse ekstreme erfaringer og posisjoner på alvor og lytte til sannhetene i det hysteriske og monstrøse. Verden er en stadig overdrivelse, selv om vi ikke nødvendigvis merker det til enhver tid eller noensinne. Særlig minneverdig er et møte med en kvinne som er overbevist om at internett er djevelen, og ultrasensitive som har søkt tilflukt fra sivilisisasjonen på grunn av elektronisk støy. Herzog henter fram ekstreme tilfeller som blir et levende bilde på en latent sannhet for oss alle.
En dokumentar hvis storhet hviler på hovedpersonen som portretteres: en kvinne ved navn Brenda Myers-Powell som strakrygget og iherdig jobber for å forebygge seksuell utnyttelse av unge kvinner. Hun bruker sin vonde fortid som prostituert (hun ble skutt fem ganger, knivstukket over tretten ganger og fikk huden revet av ansiktet) til å hjelpe kvinner i lignende situasjoner. Brenda har gjort sin tidligere hallik til sin nåværende hjelper; han informerer nå unge jenter om psykologiske manipulasjonsteknikker. Kim Longinotto kommer tett på disse menneskene hun filmer. Hun har forklart at hun bare brukte opptak fra de øyeblikkene der hun fikk grøsninger, og det merkes.
Jeg har nesten ikke sett like uttrykksfulle silhuetter siden den sovjetiske stumfilmtida. Et multiperspektivitisk angrep på konformisme og snever kvalitetsforståelse, og en ydmykt didaktisk hyllest av tonedøv intuisjon.
*
Topp 10 kortfilmer:
«I Dance With God» (Hooshang Mirzae)
«Scrapbook» (Mike Hoolboom)
«Hietsu» (PV Lethinen)
«Hermit» (Dimitri Lurie)
«Hammersborg: Protecting the Bygone Future» (Birgitte Segmundstad)
«Meditasjon på mørket» (Jørgen Johansen)
«Allo chérie» (Danielle Arbid)
«Det Röda» (Ellen Fiske, Ellinor Hallin, Feronia Wenneborg)
«Ynarski Death Plummet» (Matt Rankin)
«Buffalo Juggalos» (Scott Cummings)
Topp 10 sett for første gang i 2016:
«The Golden Gate» (Das Goldene Tor; Jürgen Reble, 1992)
«Angel’s Egg» (Tenshi no Tamago; Mamoru Oshii, 1985)
«The Hunger» (Tony Scott, 1983)
«Winter Soldier» (Winterfilm Collective, 1972)
«Martyrs» (Pascal Laugier, 2008)
«A Grin Without a Cat» (Le fond de l’air est rouge; Chris Marker, 1977)
«Ever the Vanguard of the Avant-Garde Till the Heaven and After» (Toujours A L’avant – Garde De L’avant – Garde Jusqu’Au Paradis Et Au-Dela…; Maurice Lemaître, 1970)
«Hanoi, Tuesday 13th» (Santiago Alvarez, 1968)
«Untied» (Deborah Stratman, 2001)
«Boston Fire» (Peter B. Hutton, 1979)