Du skal lete lenge for å finne en film som bedre enn American Honey illustrerer USAs forfall, og drømmen som for lengst har gått i oppløsning. Andrea Arnold utviser her en enda klarere optimisme enn i Fish Tank (2009), med en nesten romantiserende estetikk, om å finne kjærlighet «in a hopeless place». Arnold har en stil som på en visuell måte beskytter vår heltinne Star (Sasha Lane) sin verdighet, til tross for alt hun og de andre ungdommene går igjennom. Vi får se en hovedrollefigur som tar valg mange kanskje tror at er uvanlige for jenter å ta. Våre forventinger utfordres. Vi får se en sexscene, som oppleves feministisk revolusjonerende – i hvert fall er dette den første jeg har sett på film, som vises fra et tydelig kvinnelig perspektiv.
Og filmen pryder seg med et soundtrack som aldri er ikke-diegetisk, og dermed forsterker den allerede cinematisk intense tilstedeværelsen og opplevelsen av sosialt samhold, samtidig som låttekstene (om du skulle være i tvil) underbygger tematikken ytterligere: «Everybody got choices!», «I like to make money», «I just got no life!» – bassen fra bilen dundrer i brystkassa, og ungdommene synger med til låtene, selv om de lever fra dag til dag, og lar seg utnytte av arbeidsgiveren. Men alt er greit, så lenge de har til mat og sprit på bordet, og får være seg selv.
I påvente av det som i 2017 og fremover ser ut til å bli en håpløs periode for den amerikanske arbeiderklassen, som allerede er truet i knestående, og i påvente av at Andrew F. Puzder skal bli USAs neste arbeidsminister – en burgerkonge som hyller roboter fordi de aldri klager – kunne ikke en slik kunstnerisk kritikk av markedsliberalismen vært mer betimelig. Hatten av for Andrea Arnold.
Hvor skal jeg begynne? Min pappa Toni Erdmann er kanskje den tristeste familiegjenforenings-«komedien» jeg har sett. Like mye som filmen ironiserer rundt det å ta ting for gitt, er Maren Ades Cannes-favoritt en satire om viktigperer som reiser business class med et harry bluetooth-apparat på øret, og som bestiller champagne på jobbens regning: «Jeg liker land med middelklasse. Det er så relaxing». Peter Simonischek gløder i rollen som Winfried/Toni Erdmann, og leverer noen øyeblikk der bare blikket hans alene rører oss inn til beinet. Sandra Hüller er ubetalelig i rollen som Ines, og balanserer rollefigurens emosjonelle reiser, og de raske skiftene mellom seriøsitet og ablegøyer, med den største selvfølge. Filmen er rik, både på hjertevarme øyeblikk, som piano-opptredenen, eller nakenfesten – og i de direkte tragiske scenene, som gestaltningen av tristessens høydepunkt: nattklubbscenen med strippere, oppkneppa skjorter, champagne som spruter ned plysjsofaer, ispedd noen sniff kokain. Min pappa Toni Erdmann er en rik beretning med et tidsriktig budskap, som bestilt for Generasjon prestasjon.
Det er ikke småtterier Julia Ducournau stiller med når hun først debuterer som langfilmregissør. Gjennom å blande horror med coming of age, slår Grave seg opp som et friskt og nyskapende bidrag til en sjanger der selv parodiene har blitt klisjefulle og forutsigbare. Til filmens store fordel oppleves de mange grimme scenene som realistiske, og tematiseringen av annerledeshet og utenforskap er genuin. Dessuten står vi overfor flere komiske godbiter, uten å bli røsket ut av uhyggen (Garance Marillier og Ella Rumpf skaper en god dynamikk mellom søstrene Justine og Alexia, og gir betegnelsen «søskenkrangling» ny mening). I filmens subtekst kan man også finne filosofiske problemstillinger: Hvorfor er det mer etisk å drepe og spise dyr, enn mennesker? I disse ulvedebatt-tider, kan Grave også leses som et argument for at alle rovdyr bør ha livets rett, selv når de tar seg vel store friheter på andres bekostning.
Quentin Tarantino er en av få aktive auteurer idag som alltid evner å rettferdiggjøre sine voldsscener og gi de merverdi, også når det er bare «for gøy». Han vet nøyaktig hvor langt han skal vri på ventilen for «sprengt hjerne, tjo og hei», uten at det går helt over stokk og stein. Han er rå på å få frem det grufulle og særegne i sine rollefigurer, selv om det i The Hateful Eight er vel så mye takket være et forpesta stjernelag av skuespillere, som injiserer sine karakterer med særpreg og egenart. Endelig fikk også Walton Goggins vist at han er godt egnet for større roller (i store filmer). Og takket være et tiltalende tempo og klipperytme – smaksatt av mesteren Ennio Morricones fengslende toner – holder Tarantino på nerven og stemningen, i denne tre timer lange sjangerhybriden mellom western, hevndrama og kammerspill. Det ligger en tikkende bombe et sted, og vi kjenner konstant på følelsen av at noe ulmer i Minnie’s Haberdashery. Tarantino vet dessuten å komme med politiske provokasjoner, så du trenger ikke å konsentrere deg en gang.
I haugen av filmer fra helvete i 2016, er Sauls sønn trolig kreftsvulsten. Med et insisterende kameraperspektiv, som nærmest kronisk er rettet mot hovedpersonen Saul Ausländer i et halvnært utsnitt (skutt i 4:3-format), og i imponerende lange tagninger, kjenner vi hele tiden på konsentrasjonsleirens klaustrofobiske omgivelser. De fatale aktivitetene som foregår rundt Saul, er så groteske, at det ikke er behov for en videre visuell utstudering. Regissør László Nemes toner altså ned sine virkemidler, på en eksemplarisk måte, og demonstrerer med filmen at det å ikke fokusere på de mest brutale sekvensene, gir sterkere emosjonell effekt. Vi vet hva som skjer. Derfor oppleves isolerte virkemidler sterkere, når vi kan forestille oss hva de er symptomer eller indekser på. Géza Röhrig gjør en sterk skuespillerprestasjon i rollen som Saul, med sitt faste blikk og et uttrykksfullt kroppspråk, som handler på automatikk. Nemes viser at han mestrer å framkalle på film et rent helvete, som stikker hardt i magen. Det er som du kjenner lukta av brent hud.
The Revenant vinner mye på filmteknisk nøysommelighet og profesjonalitet. Dette er historien om «mannen mot naturen», og med tanke på hvor utsøkt villmarken er gjengitt i Alejandro González Iñárritus film, er det lett å se hvor viktig det har vært med godt forarbeid og den nitidige planleggingen av komplekse koreografier. Et uttrykksfullt lyddesign og de ofte usynlige visuelle effektene har filmskaperne tydelig gjort seg flid med. Vi sanser kraften i hver pil som fyker forbi oss; som penetrerer brystplater og strupehoder. Den realistiske gjengivelsen av fordums tid er der i hvert pust av frostrøyk og solglimt gjennom trærne; fanget inn av det gripende fotoarbeidet til Emmanuel Lubezki. Hans rå og nærgående portrett av en nådeløs og majestetisk natur er så virkelig at du formelig kjenner blodsmaken på tunga, stadiet før nesten-koldbrann i beina, våt jord i verkende sår, og mose mellom tenna. Og i en slags omfavnelse av alt dette har vi Ryûichi Sakamotos fengslende musikk, som bidrar til et grufullt og majestetisk univers vi nærmest opplever som hellig. Det er kanskje ikke tilfeldig – The Revenant kan nettopp sees som et moderne Bibel-epos. Et sagn om naturens hevn over menneskehetens grådighet. Hvor én mann må ta byrden.
Dogtooth-regissør Yorgos Lanthimos har truffet spikeren på hodet igjen, med sin absurde fabel The Lobster. Ved å spille på enkle metaforer, og ironisere over banale ting i et univers der det ikke finnes rom for nyanser, blir alt snart latterlig. Og med en kledelig kjølig tone, der alle replikkene går på kaldhjertet automatikk, eller høres ut som barn som spiller dårlig skuespill, presiseres det tragikomiske. Legg på den passive volden, og vi finner gjenkjennelighet med flere av Lanthimos’ særegenheter. Han er fortsatt nyskapende i tematikken og stemningslandskapet, og utvider med The Lobster de allerede absurdistiske tendensene fra hans øvrige spillefilmer. Premisset om at single mennesker må samles og nærmest tvinges til å finne en partner – dette kravet om likhet, og om en viss lov om privat status – er en smart kritikk av vår verdens stadige oppslukthet av å sette folk i bås. Med en frisk og opplagt Colin Farrell i hovedrollen, og flere treffende biroller rundt ham, treffer Lanthimos godt med castingen – og vi sitter igjen med et helstøpt satirisk verk, som både treffer med bred humor og spiss samfunnskritikk.
Hollywood er patetisk, vulgært og opptatt av seg selv. Men når Coen-brødrene her forsøker å satirisere over filmbyens karaktertrekk med en historie fra gullalderen på 1950-tallet, tar de dens sjangersterotyper på alvor. Dermed viser det seg at de ensidige rollefigurene rommer mer kompleksitet og sjarme enn først antatt, og at komiske replikker som «This si bad. This is bad for actors everywhere.» også har en viss klangbunn. Baird Whitlock (George Clooney) er stjernen som har hovedrollen i en ny sverd og sandal-film om Caesar og Jesus, og når Coen-brødrene skriver et manus, må Whitlock selvfølgelig både bli kidnappet og blir rammet av Stockholmssyndromet, ved å sympatisere med den kommunistiske sammensvergelsen The Future. Men selv om et forviklingsplott som dette virker tynt, rommer Hail, Caesar! mer: Fra feel-good à la Wes Anderson, med detaljert scenografi og bildedybde, til virtuose musikalske innslag som i Channing Tatums sailorpants-step-dansenummer, til slapstick, litt drama, og politisk satire – ja, selv også mystikken rundt Hollywood blir bevart. Det kan være vanskelig å holde filmen på rett kjøl i et slikt virrvarr, men Coen-brødrene vet hvor alle brikkene skal, og er tålmodige når de forteller sin historie – som er dedisert til Hollywood og dens gullalder.
Nådeløst, og med gode doser svart humor, tar Nicolas Winding Refn i The Neon Demon for seg på den brutale motebransjen, og alt den genererer av ringvirkninger, som dårlig selvfølelse og egokultur. Med dette som mål, når slike tema skal behandles, er det eneste rette å gå for den psykologiske thrilleren. Smart og skarpt balanserer filmen på linja mellom det nervepirrende og blodtørstige, det delikate og forlokkende – og opphøyelsen av det urørte, uskyldige, les: hellige. Sterk symbolikk og rolig vold bades i en estetisk sensuell gryte. I kjent stil visker Winding Refn realismen ut, og i denne filmen kan man uten å anstrenge seg finne en slags lillesøster til Black Swan, med både stil og klasse.
The Big Short er fjorårets, og sannsynligvis også årets viktigste infovideo, om hvordan Wall Street ødela verdensøkonomien og 8 millioner mennesker i USA mistet jobben. Filmen kunne vært kjedelig, men regissør Adam McKay (Anchorman) fremstiller pompøse spekulanter og bankmenn som en gjeng gærne nisser i absurditetens navn. I vekslingen mellom de fire ulike historiene vi følger, ispedd diverse kryssklipp og poengterte replikker, kommer den ene absurde oppdagelsen etter den andre, mens bruken av kjappe stills bidrar til å kraftig underbygge det tragikomiske i «bedrageriets tidalder». Den effektive og musikalske rytmen er som skapt for filmens plott og budskap. Ryan Goslings rolletolkning er herlig selvopptatt og asbergersk, mens Steve Carell på kort tid evner å gi et heller komplekst inntrykk av en fyr som er forkastelig, men som på bunnen viser seg å være sympatisk og intellektuell – og i besittelse av en smertelig korrekt spådom: «I have a feeling that in a few years people are gonna be doing what they always do when the economy tanks. They will be blaming immigrants and poor people.»
11. Etter stormen (Kore-eda)
12. Mustang (Ergüven)
13. Historien om den sjenerte giganten (Kári)
14. Café Society (Allen)
15. Dagen i morgen (Hansen-Løve)
16. Under Sandet (Zandvliet)
17. Anomalisa (Kaufman, Johnson)
18. Under the Sun (Manskij)
19. Spotlight (McCarthy)
20. Midnight Special (Nichols)
Ikke så dårlig som antatt: «Suicide Squad», «Fabeldyr og hvor de er å finne».
Dårligere enn antatt: «Børning 2», «Arrival».