Denne kommentaren er skrevet av Kristine Tingvik Aas, som er masterstudent i film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer og leder for Lillehammer filmklubb. I forkant av det skjebnesvangre styremøtet forrige uke, stod hun bak en lang kronikk som oppsummerte bachelorstudiets situasjon og de mange argumentene mot nedleggelse.

*

Forleden dag foldet jeg hendene i håp om at det lille, men uvurderlige studiet, film- og fjernsynsvitenskap, ikke skulle falle mellom sprekkene til Høgskolen i Lillehammer. Bønnen var bortkastet: onsdag 26. oktober fikk bachelor-studiet sin dødsdom.

Etter en snau halvtime med lite diskusjon og mye konstatering, vedtok høgskolestyret at bachelorprogrammet i film- og fjernsynsvitenskap (FFV) skal legges ned fra og med studieåret 2017/2018.

Vedtaket lyder som følger:

«Høgskolestyret ser fagmiljøet ved FFV som en viktig del av høgskolens samlede audiovisuelle satsing. På grunn av sviktende studentrekruttering er det imidlertid nødvendig med en omstilling. Som et ledd i denne prosessen vedtar styret: Bachelor i film- og fjernsynsvitenskap lyses ikke ut i studieåret 2017/18. En årsenhet og masterstudiet i film- og fjernsynsvitenskap i studieåret 2017/18 lyses ut som før.

Det settes i gang et utviklingsprosjekt som har som formål å utrede etableringen av en bredere bachelor innen audiovisuelle medier. Utredningen skal også analysere rekrutteringspotensialet og samarbeidsmuligheter med studiemiljøer ved Høgskolen i Hedmark. Tiltaket følges opp i budsjettet for 2017.»

Selv om flere styremedlemmer mente teksten var diffus og to representanter stemte imot, stod det to ord stemplet i onsdagsmøtets panner og kaketallerkener: RØDE TALL. Vårpartens protester fra bransje og akademia synes å ha ropt for døve ører. Det samme må det kostbare eksterne utredningsarbeidet ha gjort, da det verken ble diskutert i sakspapirene, under møtet eller i vedtaket.

Satt til et scenario der det ene og alene er den økonomiske bærekraften det dreier seg om, hvorfor brukes det store summer på en ekstern utredning som ikke engang nevnes? Særlig besynderlig er det fordi utredningsrapporten konkluderer med det totalt motsatte av styrets bestlutning. Her anbefales det å bevare studiet i sin helhet, og legge det innunder et nytt fakultet bestående av de teoretiske og praktiske film- og tv-utdanningene på Lillehammer.

«Viskningar och rop» (Ingmar Bergman, 1972).

I høgskolestyrets vedtak står det ingenting om hvordan organiseringen av en ny og ren årsenhet i film- og fjernsynsvitenskap skal foregå. Det står heller ingenting om plasseringen av årsenheten, eller bevaringen av ansatte og forskningsmiljø. I stedet står det at det skal iverksettes nok en utredning – men ikke rundt den faktiske årsenheten.

Høgskoleledelsen har hele tiden sagt at de ikke ønsker å avskjedige studiets ansatte. I stedet får to-tre drifte årsenheten, mens resten spres rundt på campus til alternativ bruk. Men spares det da penger på å legge ned bachelorløpet hvis dets ansatte fortsatt vandrer rundt i gangene uten å generere studiepoeng og i stillinger som ikke utnyttes? Dette argumentet ble brakt opp under møtet av de to styrerepresentantene som stemte imot nedleggelse.

Det vi til syvende og sist har foran oss, er en gradvis men klar utvisking av film- og fjernsynsvitenskapen på Lillehammer. Flere av de ansatte nærmer seg pensjonsalder, og vil ikke erstattes med nyansettelser. Ikke minst vil mastergraden med lokalt opptak falle bort når rekrutteringsarenaen dens, bachelorløpet, slutter å eksistere.

«The Shining» (Stanley Kubrick, 1980).

Det er uvisst hvorfor ikke ledelsen kunne ha ventet med å avgjøre FFVs framtid til fusjonsplanene med Høgskolen i Hedmark var modnere – her finnes det flere, alternative løsninger. Det kommende valget av filmskoledekan kunne også blitt en relevant og innspillende faktor. Det er synd at avdelingsstyrets foreslåtte ordning på opptil 90 studiepoeng aldri nådde høgskolestyrets sakspapirer, og kryptisk at utredningsrapporten forble tidd ihjel.

Inntrykket er og forblir at beslutningen har vært den samme fra start til slutt. Høylytt motstand har bare satt utbasuneringen på vent – og lenger tid synes det også å skulle ta, med uklare vedtak og nye utredninger. I film- og fjernsynsvitenskapens egne hender ligger spørsmålet om hvordan årsenheten skal utformes. Blir det en «best of»-variant av bachelorløpet, eller noe helt nytt? Vender man nesa tilbake til rendyrket filmhistorie, -analyse og -teori, eller blir man enda mer bransjefokuserte?

Samme dag som høgskolestyremøtet fant sted, ble det arrangert mastersamling hos FFV-professor Jan Anders Diesen. To ganger i året åpnes filmhistorikerens hjem opp for studenter og stab, tilrettelagt for faglig og lidenskapelig diskusjon over minestronesuppe og vin. Denne gangen var det særlig spesielt, da vi på forhånd ikke visste om det ble bisettelse eller champagnesprett. Plutselig fikk Diesens selskap noe historisk over seg selv, utover den faste strofa om kinobenken fra 1916. Det er vemodig å tenke at det ikke lenger blir en selvfølge at den samme middagen vil huse årrekke på årrekke med nye, oppvakte film- og tv-studenter.

Det er vanskelig å forestille seg at kunnskap om audiovisuelle medier blir mindre attraktivt i årene fremover. Vil film- og fjernsynsvitenskapen gjøre comeback? Siste ord er definitivt ikke sagt i denne saken.