Film- og fjernsynsvitenskapens skjebne: Skal den nasjonale filmkulturen lide for lokale feiltrinn?

Denne kronikken er skrevet av Kristine Tingvik Aas, som er masterstudent i film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer og leder for Lillehammer filmklubb.

*

Tirsdag 3. mai, befant jeg meg i et fullsatt auditorium på seminar i regi av Film- og fjernsynsvitenskap (FFV) ved Høgskolen i Lillehammer (HiL). Siste programpost diskuterte samarbeidsmulighetene mellom byens film- og kulturutdanninger, og studentenes entusiasme overfor tverrfaglig samspill viste seg å være forbausende stor. Med snaue ti minutter igjen av seansen frøs imidlertid alt til is idet en FFV-student rakte opp hånda og refererte til en fersk utgave av Dagsavisen – omhandlende en mulig nedleggelse av seminarvertskapet selv.

Som student ved masterstudiet opplevde jeg nyheten som brå og absurd, og sinnet vokste da det attpåtil framstod som om studiets fremtid var tiltenkt en evalueringsprosess i det stille. Med kun én uke mellom bomba og avdelingsstyremøtet, virket veien mot Golgata brutal og urettferdig forhastet.

Heldigvis var jeg ikke alene om å kjenne på dette, og sammen med tidligere og nåværende studenter opprettet vi Facebook-siden Bevar film- og fjernsynsvitenskap ved HiL. Dette resulterte i opprop og offentlige støtteerklæringer fra både bransje og akademia, samt en rekke kronikker og artikler.

Under avdelingsstyremøtet 12. mai ble det likevel vedtatt at FFV av økonomiske grunner ikke lenger kan ligge innunder Avdelingen for samfunnsvitenskap (ASV). Det ble også anbefalt å legge ned studiets bachelorprogram, etterfulgt av en oppfordring til høgskoleledelsen om å igangsette en utredning for å utforske muligheten for å ivareta en 60-/90-studiepoengsordning som alternativ til BA-løpet.

Slik ble FFV nok en gang offer for andres beslutningstaking, hengende avdelingsløst i lufta på utkikk etter nytt fosterhjem. Her har også studiet forblitt siden i våres, henvist til et seigt og usikkert limbo, ventende på høgskolestyrets dom om frelse eller fortapelse – onsdag 26. oktober.

«På vei mot livet» (François Truffaut, 1959).

I juni utnevnte rektor, Kathrine Skretting, en ekstern utreder hvis oppdrag var «å snu alle steiner» for å vurdere hvorvidt studiet lot seg bevare eller ei. Oppgaven gikk til tidligere direktør for Norsk filminstitutt, Vigdis Lian, som også har vært ekstern representant ved høgskolestyret tidligere. Lians utredning har resultert i en rapport, ferdigstilt i september. Også denne har for øvrig klart å liste seg forbi offentligheten, og det er først nå at rapportens innhold løftes frem.

Det eksterne utredningsarbeidet er ment å være veiledende for høgskolestyrets endelige vedtak. Midt oppi det hele har HiL og Høgskolen i Hedmark (HiH) inngått en fusjonsavtale, og tar sikte på å omgjøres til Høgskolen i Innlandet fra og med 1. januar, 2017. Fusjonen og dens muligheter diskuteres i rapportarbeidet, som tar utgangspunkt i eksisterende dokumenter, dialog med internt og eksternt fagmiljø, samt en ressursgruppe. Vurderingen av studiet settes opp mot dets faglige og økonomiske bærekraft, relevans og strategiske hensyn.

Rapporten konkluderer med et forslag om sammenslåing av Den norske filmskolen (DNF), TV-fagene (TVF) og Film- og fjernsynsvitenskap. Slik kan et Nasjonalt senter for audiovisuell utdanning etableres med et nytt fakultet bestående av både de kunstneriske, praktisk-teoretiske og akademiske film- og TV-utdanningene. Det foreslås også å innlemme spillutdanningen ved Hamar i samme organisasjonsmodell.

Lian presenterer sammenslåingen som eneste mulige, bærekraftige modell, om ledelsen våger å foreta de nødvendige grepene dette innebærer, og ikke minst tiden en slik omstilling vil ta. Videre skrives det at om Filmskolen ønsker å forbli en selvstendig avdeling, bør resterende parter slå seg sammen uten denne.

«På vei mot livet» (François Truffaut, 1959)

Problemet med utredningsrapporten er at den i sin helhet framstår noe ufokusert. På tross av konkrete forslag oppleves dokumentet mer som et refleksjonsnotat enn slagkraftig argumentasjon og rådgivning. Det fryktes derfor at arbeidet ikke er så grundig som det burde være, ei heller at rapporten klarer å svare på det den faktisk er blitt bedt om. Utredningen taler uten tvil i FFVs favør, men med et manglende detaljnivå risikerer den å prelle av som vann på gåsa.

De ideelle begrunnelsene for studiebevaringen er allerede blitt dekket fra flere hold. Det som må diskuteres er heller spørsmålet om økonomisk bærekraft. Om FFVs finansielle knipe er rapporten vag: «Når det gjelder økonomisk bærekraft, har som sagt FFV selv gjort flere grundige gjennomganger, og har anbefalt løsninger i ulike modeller. Vi sitter ikke med nok bakgrunn og kunnskap til å utvikle ytterligere modeller.»

Men hvilke modeller? Og er ikke poenget bak en utredning å samle nok kunnskap til å kunne begi seg ut i kompetent rådgivning? De siste seks-syv årene har FFVs ansatte utarbeidet en rekke endringsforslag for så å blitt avvist av ledelsen. Utover å nevne eksistensen av dem, begir heller ikke Lian seg stort mer inn på dette. Det er overraskende at de røde tallene – som i FFVs tilfelle blinker alfa omega! – nærmest unngås å diskutere.

Årsaken til underskuddet er ikke minst egentlig irriterende enkel, og det samme er løsningen: Studentrekruttering. Dette pirker også rapporten borti ved å sammenlikne studieinformasjonen på nettsidene til HiL, Media City Bergen og Westerdals ACT. Der høgskolens promotekster beskrives som «trauste saklighetsprofiler», har konkurrentene «spenstigere og mer ‘selgende’ presentasjoner».

Nå er ikke HiL generelt kjent for sin spenstige promovering, og selv om FFV definitivt havner i skyggen av større, prioriterte linjer, må også studiet selv ta litt av skylden for de siste årenes manglende ansikt utad mot nye studenter. Forbedringspotensialet har hele tiden hatt innoverblikk. Dette har resultert i et utdanningsløp i kontinuerlig endring mot det bedre. Men á la meningsløsheten i å svi av formuen på bryllupsplanlegging når invitasjonene ikke sendes ut, er det også lite vits å tilby tidenes flotteste studium hvis ingen har hørt om det.

«Mulholland Drive» (David Lynch, 2001).

For noen år tilbake var ‘Internasjonale studier med historie’ i samme knipe som FFV. Lave søkertall gjorde studiet nedleggingstruet. Med tiden på sin side, reiste studentene derfor rundt på rekrutteringsdugnad. Dette resulterte i en søkerstigning som legitimerte studiets rett til å bli værende ved HiL.

Facebook-gruppen «Bevar film- og fjernsynsvitenskap ved HiL» fikk rundt 1000 likes på én uke. FFVs offisielle Facebook-side har oppnådd 342 likes siden opprettelsen i 2012. Som Martin Øsmundset skriver i sin Montages-kronikk fra i våres («Om filmvitenskapens muligheter»), burde FFVs appell være enorm for en søkergenerasjon som daglig boltrer seg i audiovisuelle medier. Hvis et studium ved navn ‘Internasjonale studier med historie’ klarer å rekruttere nok unge søkere til Lillehammer, så burde virkelig et studie som Film- og fjernsynsvitenskap klare det samme!

ASVs søkeroversikt viser 53 registrerte søkere ved førsteåret på FFV, høsten 2016. Ifølge lærerstaben må førsteåret ligge på rundt 60 studenter for at rekrutteringen skal være lønnsom. Selv om gitte tall kan endre seg utover semesteret, er de likevel en indikator på at det ikke skal mange studentene til for at søkersituasjonen kan forbedre seg. Stabens flytting av det såkalte ‘bransjeemnet’ ned til førsteåret, tror jeg for eksempel er et lurt grep; ved å belyse de ulike jobbmulighetene man faktisk gis ved å ta studiet, bør det være enkelt å overbevise en og annen fra årsenheten til å våge seg ut i bachelorløpet.

Å ligge (mal-)plassert innunder Avdeling for samfunnsvitenskap har heller ikke hjulpet studiet verken promo- eller trivselsmessig. Et samlet film- og tv-fakultet ville skapt en enklere og mer oversiktlig profil å selge utad. Ikke minst ville man som FFV-er følt seg mindre bortkommen og utenfor – tilhørighetsfølelsen er ikke akkurat blitt styrket av å presses inn i en avsidesliggende brakke nedenfor campus. Og overbevisningen om viktigheten av studievalget har heller ikke steget av å kontinuerlig sammenlignes med andre ASV-linjer, som rettsvitenskap, psykologi og idrett.

I Lians rapport omtales Filmskolen som «premissleverandør» for FFVs avleverte (og avviste) endringsforslag de siste årene. Kunstutdanningens selvstendighetsbehov har også stimulert skillet mellom de teoretiske og praktiske film- og tv-disiplinene ved HiL. Dette skal også være en av hovedgrunnene til FFVs flytting fra TVF til ASV i 2011, da Filmskolen og TV-fagene skulle sammenslås i anledning Prosjekt Innlandsuniversitetet. Dette ble det aldri noe av – men likevel forble Film- og fjernsynsvitenskap ved Avdeling for samfunnsvitenskap.

«Mulholland Drive» (David Lynch, 2001).

Spørsmålet videre blir i hvor stor grad DNF kommer til å sette seg imot og eventuelt påvirke høgskoleledelsens syn på det nye fakultetsforslaget. At Filmskolen ønsker å bevare den økonomiske og kunstneriske selvstendigheten sin, er svært forståelig. At dette automatisk skal utelukke alt tverrfaglig samhold, er derimot ubegripelig.

Én ting er i alle fall sikkert, og det er at TV-fagene står med åpne armer. I stabens offentlige støtteerklæring (12.05) framheves filmteoretisk undervisning som en nødvendighet for TV-skolens nasjonale undervisningskvalitet. Også her anses separasjonen mellom de to studiene som årsaken til søkerfall, og det beskrives som uforståelig og simpelt koordinert at høgskolen i dag opererer med tre ulike avdelinger som tilbyr film- og tv-utdanning. Slik oppstår intern rivalisering – eksempelvis Filmskolens opprettelse av en egen dokumentarlinje, uavhengig av TVFs allerede eksisterende (som Igor Devold peker på i sin kronikk «En filmskole som er seg selv nok» hos Rushprint).

Heller enn å konkurrere mot hverandre, burde film- og tv-utdanningene ved HiL stå sammen mot den stadig større konkurransen fra andre, fremadskridende og nasjonale utdanningsinstitusjoner: skal film- og TV-tilbudet på Lillehammer ivareta sin status, må skolen endre strategi. Og som om ikke den uoversiktlige organiseringen er vrien nok for dem i miljøet – tenk da hvor forvirrende den må framstå for en potensiell søker utenfra.

Som diverse kronikker og Vigdis Lians rapport viser til, utlyser Stortingsmeldingen Fra visjon til virke: om høgre utdanning (Nr. 40, 1990-91) en samkjøring mellom teori og praksis. Selv om Filmskolen først og fremst skal utøve praktisk og skapenbhde arbeid, skal teoriundervisning inngå, og «Film- og fjernsynsutdanningen må fungere som en møteplass, der ulike faggrupper og kompetansenivåer kan føres sammen og utvikles i fellesskap.»

20 år senere responderer Kunnskapsdepartementet med noe lignende i anledning vårens FFV-situasjon i brevet Etatsstyring 2016 – Tilbakemelding til Høgskolen i Lillehammer (08.06): «Departementet har i tidligere tilbakemeldinger oppfordret høyskolen til å se de audiovisuelle fagmiljøene i sammenheng for i størst mulig grad å redusere sårbarheten til det enkelte miljøet.»

Da Filmskolen ble opprettet på Lillehammer i 1997 hadde stedsbestemmelsen rotfeste i det allerede eksisterende miljøet bestående av fjernsynsregistudiet fra 1985 og filmvitenskapen fra 1991. Selve Filmskolens tilblivelse befant seg med andre ord i selve midtsjiktet mellom teori og praksis.

«JFK» (Oliver Stone, 1991).

Teoribehovet i en ellers hovedsakelig praktisk anlagt bransje har også vist seg gjeldende i lys av vårens medieoppbluss. Forbundet Norske filmregissører, Dramatikerforbundet, Filmklubbforbundet og den lokale Filmbanken har alle gått ut i offentligheten med felles støtteerklæringer mot nedleggelse. I regissørforbundets støtteerklæring i Rushprint, 4. mai, skrives det blant annet: «Fremfor å legge ned deler av det filmfaglige miljøet på Lillehammer, bør HiLs styre jobbe for å styrke samarbeidet mellom de teoretiske og praktiske avdelingene. Norske filmarbeidere trenger en bred faglig kompetanse, hvor kunnskap om filmhistorie og filmanalyse er sentrale elementer.»

Videre henvises det til FFV som en viktig rekrutteringsarena for både filmskole- og tv-fagene ved HiL. I Lillehammer byavis (12.05) stiller studentrepresentanter fra både Filmskolen, TVF og Kulturprosjektledelse opp for å vise støtte. Filmskolestudentene fra kull 9 forfattet en egen, offentlig støtteerklæring (10.05). Blant FFV sine mange uttalte støttespillere finner vi både filmskapere og produsenter, skuespillere og manusforfattere, festivalarbeidere og distributører, filmkonsulenter og kinosjefer, filmkritikere og redaktører, professorer og studenter.

Når rektor Kathrine Skretting har blitt spurt om framtida til de ansatte, har svaret vært at høgskolen skal gjøre sitt beste for å spre kompetansen utover campus. Dette svaret er verken positivt eller beroligende. For det første høres det ut som om avgjørelsen allerede er tatt – og ikke i FFVs favør. For det andre provoseres jeg bare av tanken på at disse overkvalifiserte forskerne skal vie undervisningshverdagen til for eksempel en pedagogikk-klasse (mediepedagogikk).

Det hersker ingen tvil om at FFVs fagmiljø er blant høgskolens sterkeste. Faktisk så er det kun pedagogikk som overgår deres publiseringsrate, og dette med et betydelig større forskningsmiljø ombord. Konsentrert rundt norske og stadig mer bransjerettete forhold, er FFVs forskningsbidrag selvutnevnte samfunnsoppdrag.

Fagmiljøet har nylig opprettet et internasjonalt forskningsprosjekt om suksess i film- og TV-industrien (SiFTI), som inkluderer både Danmark, Storbritannia og Nederland. Allerede i november ventes enda en bokutgivelse signert FFV-kvarteret, og nok et forskningsprosjekt er under utvikling.

I tillegg har vi det nyoppstartete forskningssenteret for audiovisuelle medier, samt fagmiljøets årlige Norsk filmseminar. Også masteremnet ‘produksjonsforskning’ er ment å stimulere flere bransjerettete masteroppgaver med produksjonsstudier som metode.

«JFK» (Oliver Stone, 1991).

Å skulle omtale studiet som et offer for «relevanstrenden», der ungdom velger praktisk innrettete yrkesutdanninger framfor humaniora, føler jeg ikke er dekkende nok i FFVs tilfelle. Selvsagt spiller denne tendensen inn, men FFVs økonomiske utfordringer er langt mer koblet til håndfaste faktorer – som det også er lettere å gjøre noe med. Kort oppsummert vil jeg argumentere for at kretser rundt fem punkter:

  • 1) Flyttingen fra TVF til ASV i 2011 gjorde studiet tilhørighetsløst og usynliggjort – både for utenforstående, studenter og stab. Det var her søkertallene startet å synke.
  • 2) Siden avdelingsskiftet har FFV utarbeidet flere strategier for å påvirke søkerfallet, men mottatt skuldertrekk fra ledelsen. Selv avdelingsstyret hevdet at en nedleggelsestrussel måtte til for å «vekke» ledelsen til å gripe tak i situasjonen selv.
  • 3) Filmskolens skepsis overfor filmteoretisk disiplin og manglende samarbeidsvilje de siste årene, under dekan Thomas Stenderups ledelse, har gradvis skjøvet FFV ut på sidelinja.
  • 4) FFV har fokusert innover i stedet for utover, hvilket har ført til en nedprioritering av nødvendig markedsføring.
  • 5) HiL har etablert flere studieprogrammer enn de får fullfinansiert av staten, som gjør at FFV blir offer for dårligere basisfinansiering enn eksempelvis filmvitenskapen ved NTNU som ligger på relativt likt opptak. Videre har FFV også en lavere klasserangering enn flere andre HiL-studier, som gjør fortjenesten mindre per student enn for eksempel hos Filmskolen.

Ser man situasjonen i lys av disse faktorene, er det i alle fall ingen tvil om at det aldri har stått på kvaliteten til fagmiljøet eller studietilbudet. Av ubegripelige årsaker har FFV likevel mottatt unødvendig mye pryl de siste årene – selv før nedgangen. Dette har gjort at studiet gradvis er blitt skjøvet mer og mer ut i forsømmelse. Behandlingen oppleves som direkte urettferdig.

Fagmiljøet har måttet bane seg tålmodig vei gjennom en seig årrekke, i kontinuerlig kamp om å bli sett, hørt og anerkjent innenfor Høgskolens vegger (anerkjennelsen utenfor har som kjent vært betydelig). Og nå står de ansatte i fare for å miste jobbene sine – til tross for utallige forsøk på å komme med løsningsorienterte endringsforslag. At et så kvalitetssikkert studietilbud i det hele tatt er nedleggingstruet – takket være en rekke ytre faktorer – gjør det svært forståelig at staben selv begynner å bli slitne av den fremmedgjørende, limbo-aktige tilstanden.

Løsningen på problemet er heller ikke så jævla vanskelig. Først må FFV flyttes tilbake der de hører hjemme – blant de andre film- og fjernsynsfagene. Med dette som utgangspunkt må det utvikles en veloverveid markedsførings- og rekrutteringsplan, der særlig studiets bransjerelevans og yrkesmuligheter fremheves. Blir det for mye jobb på fagmiljøet selv, bør de snart innse at mange støttespillere ønsker å bidra utenfra.

Ikke la Film- og fjernsynsvitenskap falle mellom fusjonssprekkene når dommen tas, onsdag 26. oktober. Det har verken studiet eller filmkulturen i Norge fortjent. Det faktum at film- og fjernsynsvitenskap fortsatt står oppreist etter en serie ødeleggende omveltninger – og med et bedre studieløp enn noen gang – bør være et godt nok argument i seg selv.

*

Saksdokumentene til det kommende styremøtet finner du på høgskolens hjemmesider. Disse ble publisert i dag, og er derfor ikke kommentert i artikkelen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Anonym sier:

    Dystre stemmer på Facebook varsler at styret egentlig ikke har lyttet til hverken rapport eller andre innspill og at de vil gradvis bygge ned faget. Til slutt er det bare rester igjen og da er det enda enklere å sette kroken på den berømte døra. Dette er en tragedie og jeg håper virkelig at siste ord ikke er sagt. Vet mange av oss vil protestere høyt og tydelig…

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>