Med Vinterland (2007), Før snøen faller (2013) og Brev til kongen (2014) har Hisham Zaman etablert seg som en vesentlig filmstemme i Norge. Med novellefilmen Hedda og kortfilmen The Boy in the Picture returnerer han nå til formatet som startet karrieren hans. Vi har snakket med regissøren om tematikk og kunstneriske valg i disse nye prosjektene.

Hisham Zaman produserte fire kortfilmer på begynnelsen av 2000-tallet. Spesielt viktig var det 15 minutter lange flyktningedramaet Bawke (2006), som mottok en rekke priser fra inn- og utland. Men etter tre spillefilmer, var det kanskje noe overraskende at han nå returnerer til formatet som en gang satte ham på kartet. Hva skjuler seg bak dette valget?

«Kortfilm er et format som jeg alltid har likt og finner spennende», forteller Zaman. «Noen historier gjør seg best når de er fortalt kort og godt. Kortfilmen gir en regissør mulighet til å fokusere på fortellinger med et mer utforskende øye. Det er en befrielse å kunne jobbe med filmspråket og uttrykke seg like sterkt og emosjonelt som i en spillefilm innenfor slike rammer. Man blir nødt til å begrense seg; være mer presis og minimalistisk i sin tilnærming til historiefortellingen.»

Den 11 minutter lange kortfilmen The Boy in the Picture består av en serie monokrome montasjer som tegner et barns reise inn til storbyen, filmet med barnets persepsjon som styrende element. Det er åpenbart et svært personlig prosjekt for Zaman. Filmen tar utgangspunkt i et gammelt fotografi av ham selv som liten, og han spiller også rollen som guttens far i filmen.

«Bildet fra barndommen var en klar inspirasjon, og derfor føles det naturlig at jeg er med i filmen. Det betyr selvfølgelig ikke at  den handler om meg og mitt liv. Jeg var mer opptatt av å skildre et barns nysgjerrige blikk på verden. Et barn jeg kjente godt og som i hvert fall utseendemessig hadde likhetstrekk med meg selv som liten [gutten spilles av Zamans egen nevø, Miran – red.anm.]. Toget, byen, menneskene, lydene, detaljene i alt han ser og hører og måten han reagerer på er ikke bare fragmenter av en opplevelse, men også en reise inn i hans sinnstilstand fortalt med en musikalsk følelse og rytme. Filmen er en liten poetisk reise som berører meg personlig fordi den er inspirert av det eneste bildet som eksisterer fra min barndom».

Noe av det mest interessante ved filmens uttrykk er hvordan nærbilder av hender og objekter hele tiden får sitt motsvar i guttens ansiktssuttrykk. Det er svært få totalbilder; stedet krympes ned til et mikrokosmos mellom «tingene» og gutten – et forholdsvis nytt element i Zamans filmografi.

«Dette er den minst regisserte filmen jeg har gjort så langt. Det meste av det du ser er filmet når gutten har vært totalt til stede og i sin egen lille verden. Vi ville være fri i vår tilnærming og observasjon av ham. Nærbildene gjorde at jeg kunne bevege meg dypere inn i hans psyke; gi liv og verdi til ting som kanskje ikke er like relevant og spennende for oss voksne. En slik tilnærming skjerper omgivelsene i større grad, fordi vi er i barnets harmoniske verden – til tross for det kaotiske livet som raser rundt ham».

Den 40 minutter lange novellefilmen Hedda er på sin side betydelig mer regissert. Filmen er en slags road movie der en far (Jørgen Langhelle) tar med datteren (Martine Hammerstad) til familiens landsted for å fortelle henne om hans samlivsbrudd med moren. Hva var utgangspunktet for dette prosjektet?

«Hedda var tenkt som en kortfilm på 20 minutter, som del av NFI-prosjektet Nye Veier. Jeg ønsket å utforske litt mer innenfor det visuelle, men også å arbeide med profesjonelle skuespillere. Lengden ble utformet i møte med skuespillerne, men også med selve innspillingsstedene som vi følte ble en egen karakter i filmen. Særlig de lange tagningene dro oss inn i stemningen og sinnstilstanden til rollefigurene – hvilket i sin tur førte til at filmen fikk lengre spilletid. Jeg ville heller stoppe når jeg ikke hadde mer å si enn å forholde meg til et konvensjonelt format».

Filmen har flere slående, visuelle iscenesettelser, spesielt i sin bruk av sted for å speile rollefigurene og deres dilemmaer – i dette tilfellet et ruralt landskap innhyllet i tåke, frost og høstlige farger, samt utstrakt bruk av vertikale og horisontale linjer (plankevegger, trær vs. duvende åskammer og jorder).

«Location i Hedda er viktig og spiller mye på rollefigurenes ensomme tilværelse. For meg er det visuelle en helhet som ikke kan skilles fra resten av filmen. Universet slik det formidles gjennom en linse kan i noen filmer oppleves som en illusjon uten grobunn i virkeligheten. Jeg liker imidlertid filmer som har sitt opphav i noe personlig og gjenkjennbart. Tåke, vind, frost og lyset skaper tekstur. Slike elementer fra naturen gir scenene dybde. Rollefigurenes  komplekse tilværelse reflekteres på en måte også gjennom omgivelsene de befinner seg i. Farens «indre vær», hans følelser, var for meg høst og ikke sommer».

Flere av filmens sekvenser sender assosiasjoner til Terrence Malick, særlig en sekvens der faren følger etter datteren gjennom en åker. Eller den utstrakte bruken av poetisk motlys. Zaman selv er litt nøktern i sitt motsvar til denne observasjonen: «Jeg setter pris på både Badlands og Days of Heaven, særlig foto i sistnevnte», poengterer han, «men her følte jeg det var naturen og elementene som inspirerte meg mer enn noe annet».

Kanskje er det ikke så rart at Malick vaker i overflaten av referanser, ettersom filmens komponist er new zealandske Hanan Townshend – Malicks komponist og arrangør på filmer som The Tree of Life (2011), To the Wonder (2012), Knight of Cups (2015) og Voyage of Time: Life’s Journey (2016). Hvordan klarte Zaman å kapre en såpass profilert komponist til Hedda?

«Jeg oppdaget Hanan gjennom Malicks nyere filmer. Jeg hadde opprinnelig bestemt meg for å ikke bruke originalskrevet musikk i det hele tatt, men Hanans musikk berørte meg; den har noe sårt og poetisk ved seg. Hans filmmusikalske ideologi ligger svært nært min egen. Han fikk meg derfor til å få troen på filmmusikk igjen; kanskje er det ikke så ille likevel? Han får frem det episke ved fortellingen uten å være manipulerende og pompøs. Arbeidet hans minner faktisk mye om musikken  til den polske komponisten Zbigniew Preisner. Preisners stemningsfulle musikk har i seg dette spirtuelle og religiøse som Hanan også har.»

Men hva var Townshends motivasjon for å gjøre en forholdsvis liten, norsk novellefilm?

«Jeg ble involvert i dette prosjektet i april i år, etter å ha fått en e-post fra Hisham Zaman», forteller Townshend fra sitt studio i Austin, Texas. «Vi snakket på telefon, og fant raskt tonen. Jeg så filmen, og forelsket meg både i historien og Hishams poetiske filmspråk. Jeg følte at filmen resonerte med mitt eget arbeide, og at vi kunne gjøre noe interessant sammen, så jeg takket ja med en gang».

I Malicks filmer må Townshends musikk hele tiden forholde seg til mye eksisterende musikk, og gli organisk inn og ut av det etablerte lydbildet. Dette er ikke tilfelle i Hedda. Likevel finnes det noen ideologiske likhetstrekk – den sparsomme spottingen, naturpoesien og ikke minst de antydende akkordprogressjonene som hele tiden reflekterer usikkerheten hos rollefigurene, nesten som ubesvarte spørsmål mens faren og datteren forsøker å komme til enighet med seg selv. Hvordan ble musikken konseptualisert i dette tilfellet?

«Musikken til Hedda var en slags collage av nye komposisjoner blandet med tilpasset musikk jeg har skrevet i andre sammenhenger», svarer Townshend. «Jeg liker å improvisere med musikerne under innspilling – med andre ord de siste 10 minuttene av filmen – og ofte kan disse improvisasjonene brukes som plattform eller utgangspunkt for helt ny filmmusikk. Det var tilfelle her. De improviserte idéene gir musikken et inntrykk av å nærmest utvikle seg selv, i motsetning til å være gjennomøvd til den blir «perfekt». Jeg liker denne innfallsvinkelen – den minner om hvordan jeg jobber med Terry Malicks filmer. Jeg følte metoden ville kle det naturalistiske og poetiske som allerede lå i Zamans film».

På denne måten bidrar musikken også til den bevrende spenningen som ligger i fraværet av kommunikasjon, i det usagte om samlivsbruddet som aldri berøres direkte i samtalene mellom far og datter:

«Samlivsbrudd er et komplekst tema som involverer mye følelser for dem som opplever det», forteller Zaman. «Fordi faren sliter med å uttrykke seg om fortiden og forholde seg til realiteten som har rammet ham, var det viktig å følge ham mens han sakte, men sikkert åpner seg for omverdenen. Filmen forsøker ikke å forklare tilskueren alt som har skjedd, men heller vise tilstanden til karakteren og menneskene han møter. På denne måten vil tilskueren involveres i hans univers på en mer spennende måte enn om de visste alt på forhånd. Mangel på informasjon gjør ham til en mystisk karakter som vi blir mer nysgjerrig på».

Det er åpenbart at filmen har fungert som en inspirerende plattform for Zaman: «Denne filmen kan anses som et forprosjekt til en større film jeg skriver akkurat nå», avslører han avslutningsvis.

Hedda og The Boy in the Picture har begrenset kinodistribusjon, men vises på cinemateker over hele landet nå i november.