Da dataprogrammereren Andy Weir begynte å publisere boken The Martian, kapittel for kapittel, på sin egen blogg, hadde han gitt opp å bli forfatter. Weirs mange forsøk på å skaffe seg en agent og et forlag hadde kun resultert i en haug avslag.

Robinson Crusoe-historien om astronauten Mark Watneys slit for å overleve mutters alene på Mars slo imidlertid an på nettet. På oppfordring fra leserne, snekret Weir sammen en Kindle-versjon, og forbauselsen hans var stor da The Martian dundret rett inn på Kindles bestselgerliste etter å ha solgt 35.000 digitale kopier på bare tre måneder. Flere hadde betalt 99 cent for The Martian enn de som hadde lastet boka ned gratis fra Weirs blogg.

Historien som fulgte må ha fått Andy Weir til å føle seg selv hensatt til en Hollywood-film: Han blir kontaktet av et stort forlag som skjønner at en hit er på gang. Og samme dag som den nye agenten hans selger publiseringsrettighetene, signerer Weir kontrakt med Twentieth Century Fox, som hyrer Drew Goddard (Cloverfield, The Cabin in the Woods, World War Z) til å skrive manus.

Goddard må ha levert varene, for manuset fikk Amerikas yndling ”the smart, good-looking and very nice guy next door” Matt Damon på kroken. Planen var at Goddard, som regisserte The Cabin in the Woods, skulle stå bak regispakene også. Men da Goddard valgte å regissere Marvels superskurkfilm The Sinister Six i stedet, gikk det ikke mange parsec før den erfarne romfilmpiloten Sir Ridley Scott gjorde en suksessfull sammenkobling med Fox’ moderskip. Og lykken var komplett da vår egen Aksel Hennie fikk rollen som den tyske astronauten Axel Vogel.

Alt vel og bra altså, men hvordan har filmen The Martian blitt i forhold til boken The Martian? Hvilke valg har manusforfatteren måttet ta for å koke 369 boksider og en handling som strekker seg over 687 dager ned til 141 minutter filmfortelling? Og hva har Sir Ridley, som de siste årene har brukt mye tid på å «remake» sine gamle hits med varierende resultat, klart å få ut av Weirs supertekniske sci-fi-nerdehistorie?

Obs! Resten av artikkelen inneholder spoilere.

The Martian bærer tydelig preg av at både Goddard og Scott har hatt stor sans for kildematerialet. Endringene skyldes hovedsakelig filmpraktiske årsaker, og etter å ha lest boka, føles filmen The Martian i enda større grad som rollefiguren Mark Watneys historie. Humøret og humoren hans er skrudd hele veien opp til elleve, og ikke minst gjør det uvanlige musikkvalget The Martian til en helt annen type film enn Alien og Prometheus. Hvem skulle tro at Ridley Scott noen gang ville gå for å bruke Abba og Bee Gees i en hardcore romfartsfilm? Sluttresultatet er en renspikka hyllest og et kjærlighetsbrev til NASAs astronauter og ingeniører vi knapt har sett maken til siden Apollo-ferdene.

Boka The Martian starter in medias res – midt i handlingen. «I’m pretty much fucked» er den første setningen Mark Watney skriver i loggen han vil etterlate seg til de som måtte finne ham – eller det som måtte være igjen av ham. Vi får vite litt om hvordan han kom til Mars og litt om ulykken, men alt er fortalt fra Marks perspektiv. Vi får ikke så mye informasjon om astronaut-kollegene, bortsett fra at Mark ikke klandrer dem for å ha forlatt ham i den tro at han var død.

Goddard har valgt å strukturere historien mer konvensjonelt enn Weir. Han starter med å presentere astronautene på Mars. Vi møter arketypene; den kompetente og respekterte kommandøren Lewis (Jessica Chastain), den laidbacke piloten Martinez (Michael Pena), datanerden  Johanssen (Kate Mara), den stillfarne tyske biologen Vogel (Aksel Hennie), den kjekke og greie doktoren Beck (Sebastian Stan) og Mark Watney (Matt Damon). Mark etableres både som vitsemakeren og som den eneste som sier kommandør Lewis imot. Dette skjer ikke i boka, og Goddard gjøre dette for å sette opp et viktig plottpoeng i filmens tredje akt.

Noen av rollefigurene avviker også fra boka. I boka presenteres piloten Martinez som en klassisk ”Army” soldat som vennskapelig konkurrerer med ”Navy” Lewis. I filmen er han en roligere, mer laidback fyr. Datanerden Johanessen er en kvikkere og mer normal type enn bokas mer introverte programmerer. Interessant er det også at Aksel Hennies karakter Vogel er en mer nedpå og rolig enn bokas mer oppfarende og – ifølge ham selv – typiske «pølsetysker».

Etter å ha etablert rollefigurene viser filmen dramaet rundt evakueringen av basen. Mark blir truffet av en villfaren kommunikasjonsantenne, og mannskapet leter desperat før de må skyte seg ut i rommet for å berge seg selv. Deretter klipper Scott til NASAs sjefsadministrator, Teddy Sanders (Jeff Daniels), som informerer verden igjennom TV-skjermene om Mark Watney tragisk død.

Etter denne innledende presentasjonen klipper Scott tilbake til Mars hvor Mark ligger halvveis begravd i sanden og vi oppdager at han slett ikke er død. Dette skjer rundt ti minutter ut i filmen – et vanlig sted å plassere en ”igangsettende handling” i et filmmanus.

Så får vi det som på manusspråket kalles ”debatten”. Mark må overbevise seg selv om at han har en sjanse til å overleve inntil neste ekspedisjon ankommer Mars – om fire år. Her møter filmskaperne på den første store utfordringen tilknyttet det litterære forelegget. Boken er skrevet som en blogg, og denne formen fungerer utmerket som en leseropplevelse; vi kommer inn i Marks tanker og vi ler av den korny humoren hans. Men skriving er døden på film. Goddard, eller Scott, løser dette elegant med at Mark starter en videoblogg hvor han kan diskuterer sine utfordringer med oss, uten at det føles teit eller konstruert.

Deretter følger en sekvens som ikke er i boka; vi ser Mark deppe igjennom en natt der stormen raser utenfor stasjonen, før han forteller videobloggen neste morgen at «I’m going to have to science the shit out of this». Dette er det klassiske plot point one – stedet hvor hovedpersonen tar et tydelig valg om å gå videre og tar oss med inn i andre akt.

Det som gjorde boka The Martian til en uventet suksess, er at du som leser hele tiden tror på det Mark gjør. Uansett hvor drøye problemer Mark stilles overfor, får du vite ned til den minste detalj hvordan han analyserer og regner seg fram til det vitenskapelige svaret på sine utfordringer. (Forfatteren dro nytte av sin sekvensielle publiseringsstrategi på nettet da ivrige lesere ofte dobbeltsjekket hans utregninger og meldte tilbake hvis noe ikke stemte.) Mark forteller oss også hvorfor ting likevel ikke har gått etter planen, at uforutsette problemer dukker opp underveis.

Igjen er dette noe som fungerer i bokform, men egner seg håpløst dårlig på film. Scott løser dette ved at Mark innleder hver sekvens ved å fortelle videobloggen hvilket problem han har tenkt å løse, hvorpå vi ser ham løse det. Dette medfører at vi ikke alltid skjønner hva Mark holder på med, men vi skjønner at han holder på med noe smart.

Scott løser også tids-utfordringen han har ved å inkluderre time lapse-sekvenser, der vi blant annet ser Mark gjøre om habitatet han bor i til en potetåker. Etter at Mark har løst sine to mest presserende problemer – å lage vann og dyrke noe han kan spise (poteter) – synkroniseres filmfortellingen og historien fra boka igjen.

En pliktoppfyllende billedanalytiker på NASA oppdager at Mark er i live når hun ser at en av roverne (kjøretøyene astronautene bruker) har flyttet på seg. Dette igangsetter et veldig apparat i NASA, og hele verden samles rundt TV og Internett for å få svar på om Mark kan overleve lenge nok til å bli reddet.

Her er det interessant å se at filmen avviker fra boken ved måten NASAs PR-dame Annie Montrose (Kristen Wiig) framstilles. I boken er hun en frittalende, aggressiv og høylytt dame; filmen gjør henne mer lavmælt og høflig. Jeg spår at det har noe med NASAs involvering å gjøre, som stilte alle sine ressurser til rådighet, mot at de fikk lese manuskriptet på forhånd og komme med sine innspill.

Men selv om Kristen Wiig ikke har så mye å spille på, er det gledelig å se at NASAs rollegalleri fylles opp med kvalitetsskuespillere på alle fronter. Jeff Daniels er troverdig som Teddy Sanders, NASAs sjefsadministrator. Chiwetel Ejiofor gjør Venkat Kapoor, direktøren for Mars ekspedisjonene, til en varm og emosjonell karakter. Og Sean Bean oppfyller igjen vår forventing om at noe fryktelig kommer til å skje med rollefigurene han spiller, selv om han mister hodet på en mer human måte i The Martian enn i Game of Thrones.

Herfra følger film og bok hverandre sånn noenlunde, frem til vi ankommer midtpunktet. Jamfør manusforfatter-terminologi, er midtpunktet stedet i en film der alt enten er helt fantastisk, eller helt forferdelig. I The Martian har Mark kontroll på det meste ved midtpunktet; han har opprettet kommunikasjon med jorda, han har nok vann, han dyrker mat, han har begynt å tro på at dette kommer til å gå bra, men så revner duken i habitatet (teltet Mark bor i) akkurat når han er inne i luftslusen. Luftslusen slenges bort fra habitatet, som kollapser. Mark er hjelpeløst innestengt i luftslusen med en lekk romdrakt, og de kjære potetplantene hans fryser ihjel.

Her velger Goddard og Scott å avvike fra boka ved å ikke bygge opp til denne fatale hendelsen. I boka bygges spenningen opp ved at vi serveres stadige drypp av bakhistorien til hvordan duken i det oppblåsbare habitatet ble laget; hvordan duken fraktes til Mars og hvordan belastningen ved gjentatt bruk og stormer gradvis svekker den. Her har filmskaperne åpenbart satt sin lit til at vår uro knyttet til hvorvidt Mark vil klare seg eller ikke er spennende nok i seg selv. Filmen The Martian er ingen thriller i konvensjonell forstand; spenningen ligger i hvordan Mark velger å løse problemene han møter og magien ved å oppholde oss på Mars sammen med ham.

Partiet som strekker seg fra midtpunktet og frem til tredje akt, preges av at Goddard og Scott har sett seg nødt til å komprimere. I boka har Mark store problemer med å komme seg ut av luftslusen han er fanget i etter at habitatet imploderer. I filmen løses dette med litt gaffateip. Goddard og Scott har også kuttet en sekvens der Mark klarer å kortslutte kommunikasjonen med NASA når han driller hull i taket på roveren. Denne sekvensen framstår litt uforståelig i filmen. Scott forklarer aldri hvorfor Mark må drille hullet; i boka får vi vite at dette er for å gjøre plass til maskinene som regulerer atmosfæren og lager vann.

Personlig savner jeg også Marks vidunderlige badesekvens fra boka. Anstrengelsene gir ham ryggvondt, hvorpå han bygger et badekar for å lindre smertene. Dette er den eneste gangen i løpet av de to årene astronauten tilbringer på den røde planeten der han gjør noe annet enn å ivareta selve overlevelsen. I filmen erstattes dette med at Mark kompenserer for mangelen på ketsjup ved å anvende knuste smertestillende som krydder til sin daglige potet, fordi – som han tørt kommenterer – «I can». (Noe filmen gjør langt bedre enn boka, er å vise hva Marks potetdiett gjør med ham. I en smart body double-sekvens får vi se at den muskuløse astronauten er blitt forvandlet til et levende skjelett.)

Weir vier hele fem kapitler til Marks nesten 60 dager lange kjøretur til Schiaparelli-krateret, der raketten NASA har sendt i forveien til neste ekspedisjon står. Mark, som har mistet kommunikasjonen med NASA, kjører inn i en sandstorm som truer med å frata ham evnen til å lade solcellepanelene som holder ham i live. Senere kjører han ned i et hull, velter roveren og befinner seg på ny i livsfare. Forfatteren får også mye humor ut av at kommunikasjon mellom Mark og høyteknologiske NASA nå foregår på den mest primitive måten en kan forestille seg: Mark plasserer steiner på bakken, slik at de blir morsekoder, som NASA leser via satellittfoto.

Disse sekvensene er sannsynligvis fjernet med tungt hjerte, i frykt for at filmen skulle bli tre timer – noe økonomiavdelingen hos Fox garantert ville hatet (dette ville redusert antall ganger The Martian kan vises i løpet av en vanlig kinokveld). Cash is King – selv for Sir Ridley Scott.

Tiden og pengene Scott har spart på ferden mot tredje akt, utnytter han godt i de avsluttende sekvensene. Siden raketten må nå en mye høyere bane enn den originalt var designet for – for å nå opp til Marks kollegaer som er på vei tilbake for å hente ham – er Mark nødt til å kaste ut alt overflødig utstyr, inkludert dører og det såkalte «nesepartiet». Mark skytes opp i verdens første rakett-kabriolet!

Oppe i verdensrommet gjør Scott et par smarte endringer for å maksimere spenningen. I boka foreslår Mark til Lewis at han kan kutte hull i hansken på romdrakten sin og bruke luften som slipper ut til å manøvrere seg – Iron Man–style – mot romskipet. Lewis avslår selvfølgelig Marks elleville forslag, men i filmen lar Scott ham gjøre akkurat dét (i starten av filmen spiller Goddard opp til denne situasjonen, ved å la Mark opponere mot Lewis’ alltid kloke og fornuftige avgjørelser).

I boka er det doktor Beck som drar ut for å redde Mark; i filmen tar Lewis på seg denne jobben. Dette gir en større emosjonell payoff, siden Lewis hele tiden har anklaget seg selv for å ha beordret mannskapet å forlate Mark på Mars. Som tilskuere unner vi henne denne seieren, og jubler med når hun klarer å få berget Mark inn i romskipet.

Etter denne høydramatiske sekvensen kommer ”forløsningen”. I boka filosoferer Mark over menneskets fantastiske vilje til å hjelpe hverandre. I filmen velger Goddard og Scott – for første gang! – å skape en sekvens som ikke finnes i boka. Vi ser Marks første dag som lærer på astronautskolen, mens kollegene hans tilbringer tid med sine respektive familier.

Her synes jeg Scott mislykkes med å nå den emosjonelle forløsningen han sikter mot – sannsynligvis fordi vi aldri ser hvordan Marks familie reagerer på at han kommer til å dø på Mars, eller får tatt inn over oss hvordan Lewis og de andre astronautenes familier har respondert på det faktum at deres kjære velger å fly forbi jorda og tilbake til Mars; en tur som både er risikabel og fører til at de blir borte i ett og et halv år mer enn planlagt. Her spiller The Martians ellers optimistiske tone imot seg selv.

Men dette er småting. Manusforfatter Drew Goddard og regissør Ridley Scott har stort sett gjort ære på boka The Martian, med en film som formidler forfatter Andy Weirs sære nerderoman ut til et stort publikum. Og Scott får muligheten til å demonstrere hvilken fantastisk dyktig regissør han er når materialet han arbeider med er av topp kvalitet. La oss håpe han forsetter trenden når han snart går i gang med Alien: Paradise Lost.