Forrige uke besøkte Montages for tredje år på rad Gøteborg internasjonale filmfestival, Nordens største i sitt slag. Vår utsendte medarbeider Dag Sødtholt var igjen på plass, og presenterer sine 10 høydepunkter fra festivalen.

*

La det være sagt med en gang: 2013-utgaven av Gøteborg-festivalen var en skuffende opplevelse, av mange årsaker. Kvaliteten i bredden av programmet var svakere enn vanlig. Festivalen hadde utvidet tilbudet med en rekke nye arenaer, men disse provisoriske kinoene leverte jevnt over ikke tilfredsstillende kvalitet på visningene. Samtidig mistet festivalen en av sine mest tradisjonsbærende kinoer, i og med at Bio Capitol har blitt nedlagt. Dermed forsvant all den festivalhistorien som satt i veggene der, samtidig med et ypperlig og særpreget visningssted. Festivalens overgang til den digitale verden var også vaklende, med flere DCP-er og visninger som ikke ydet filmene rettferdighet. Samtidig var det også problemer med kvaliteten på flere av 35mm-projeksjonene.

Vi utdyper disse tingene og kommer med en generell vurdering av arrangementet i denne egne artikkelen. I denne omgang skal vi imidlertid fokusere på det positive, og presentere 10 flotte filmer, blant dem en rekke sterke kvinneportretter, fra min sedvanlige oppdagelsesreise i utkantene av programmet. Vi må naturligvis heller ikke glemme at vår egen Hisham Zaman stakk av med den gjeve Dragon Award for beste nordiske film, og en million kroner, for Før snøen faller. (I og med at filmen delvis utspiller seg i irakisk Kurdistan og tar opp spørsmål som arrangerte ekteskap og æresdrap, og er filmet i en stil som minner om iransk film, var det neppe noen ulempe at juryen var ledet av den iranske filmskaperen Samira Makhmalbaf.)

Du kan for øvrig lese Montages’ tidligere festivalrapporter fra Gøteborg 2011 her, og 2012-utgaven her. I 2012 laget vi også en spesiell sak om de mange interessante franske filmene.

1. What They Don’t Talk About When They Talk About Love (Mouly Surya, Indonesia)

Kvaliteten på både digitale og 35mm-visninger var altså til tider meget svak i Gøteborg i år. Men etter alle vanskene, er det en fryd å kunne si at jeg her sto overfor en DCP som burde vært rammet inn og hengt på veggen – som et bevis på at digitale visninger ikke trenger å stå noe tilbake for 35mm. Selv om jeg gjetter at filmen opprinnelig er skutt på 35mm, hadde bildene i denne visningen på flerkinoanlegget Biopalatset all den glød og varme som skeptikerne gjerne etterlyser i den nye digitale verden. Og den visuelle ambisjonen i denne forbløffende stilsikre og teknisk dyktige andrefilmen til den kvinnelige regissøren Mouly Surya er ikke akkurat liten heller. For hun plasserer seg i et krysningspunkt mellom Tran Anh Hungs moderne klassiker Duften av grønn papaya om morgenen (1993) og Indonesias egen Garin Nugrohos …And the Moon Dances (1995) – den siste en nærmest legendarisk Film fra sør-film som stadig ikke er å få tak i på VHS en gang.

Vi snakker dermed om en dvelende og elegant sensualitet, en mystisk sensibilitet, en vekt på folklore, tradisjoner og ritualer kombinert med en uutgrunnelig stemning, med et kamera som ofte beveger seg i tilsynelatende planmessige, men like fullt gåtefulle mønstre. Dette er virkelig en kunstfilm av stort format og noe av det mest løfterike jeg har sett på år og dag når det gjelder et poetisk univers man kan la seg oppsluke av og gi seg hen til. Selv om filmen er ganske krevende – en jevn strøm av publikummere forlot salen underveis, og jeg må innrømme at det til tider røynet på også for meg – er den samtidig jordnær og humoristisk, og sier mye innsiktsfullt om ungdommers famlende forhold til kjærlighet og hverandre. Filmen utspiller seg på en institusjon for blinde og sterkt synshemmede. Bakgrunnen i bildene, som er ute av fokus, blir hos Mouly Surya ikke bare en teknisk egenskap ved bildene som vi publikummere har vent oss til på film, men også en visualisering av personenes synssvekkelse. Filmen er skutt i et svært lekkert høykontrast-foto, som spiller flott sammen med indonesernes sorte hår og dermed bidrar til å forankre rollefigurene på særegent vis i sine omgivelser. Det er også en døv gutt på denne skolen, og enkelte sekvenser konsentrert rundt ham er gjengitt helt uten lyd. Noe som for øvrig understreket en egenskap ved DCP jeg ikke hadde tenkt på: med 35mm vil det alltid være en viss knitring fra lydsporet, mens med DCP blir det dødsstille.

Jeg er fristet til å kalle What They Don’t Talk About When They Talk About Love et mesterverk, og rykende fersk er den også, der den kom praktisk talt rett fra verdenspremieren på Sundance (via Rotterdam) til Gøteborg.

2. Imagine (Andrzej Jakimowski, Polen)

Jeg går ut fra at Andrzej Jakimowski for de fleste lesere er et like ubeskrevet blad som han var for meg selv da jeg så denne filmen. Men etter å ha slått ham opp etterpå, var det jo helt innlysende at Imagine var et verk utpenslet med samme lette, lekne hånd og idérikdom som festivalfavoritten Tricks fra en tid tilbake. Det var helt klart en del meget gode filmer under festivalen, men i år var det bare to filmer som vilt og betingelsesløst begeistret meg, og ved et forunderlig sammentreff handlet de begge om blindhet. Mens Tricks ble sett gjennom barneøyne i en liten polsk by, foregår den hovedsakelig engelskspråklige Imagine i Lisboa med en voksen hovedperson. Som i What They Don’t Talk About When They Talk About Love utspiller handlingen seg på en institusjon for blinde, men her med internasjonalt klientell (de fleste av pasientene spilles for øvrig av blinde personer). En nyansatt lærer som selv er blind ankommer med høyst uortodokse ideer. Hans kongstanke er at blinde må frigjøre seg fra blindestokken og heller overvinne sitt handicap ved en blanding av skjerpede sanser, intellektuell analyse av sanseinntrykk – og fantasi. Han blir imidlertid mer og mer motarbeidet av resten av institusjonen.

Den sentrale intrigen er altså som hentet fra en forslitt TV-film, men Jakimowskis virtuose behandling av materialet hever Imagine opp til en lyrisk metafor om tillit, virkelighetssans, perspektiv og mestring, men også vanskeligheten med å oppnå endelig erkjennelse. På snedig vis underminerer Jakimowski hovedpersonens troverdighet. Er hans fantastiske evne til å orientere seg i omgivelsene (delvis) basert på juks? (Flere av rollefigurene begynner etter hvert å tvile på om han virkelig er blind, noe som blir motbevist i festivalens antagelig mest forbløffende scene.) Er han så beruset av forestillinger om egen fortreffelighet at han ikke kan motstå fristelsen til å overdrive sine ferdigheter? Er han simpelthen en fantast som har problemer med å skille mellom løgn og sannhet, og som setter pasientenes liv i fare ved å dra dem ut i bybildet på eksperimentelle ferder? Selv skiftet jeg mening minst 5-6 ganger i løpet av filmen, og det er nettopp hvordan Jakimowski skreller av lag på lag fra den tematiske løken som gjør Imagine så fascinerende. Hver gang vi tror vi har kommet til en erkjennelse, presenterer han ufortrødent en ny vri, som fører oss stadig lenger ut i det uforutsigbare og ukjente. I tillegg – og da i enda større grad enn den indonesiske filmen – er Imagine antagelig filmhistoriens sålangt mest overbevisende skildring av hvordan det er å være blind. Som regel uttrykkes dette gjennom den visuelle iscenesettelsen, der Jakimowski for eksempel stadig nekter oss innsyn i det som befinner seg utenfor rammen på de ofte nære bildene, og på den måten tvinger oss til være nesten like blinde som rollefigurene.

3. You & Me Forever (Kaspar Munk, Danmark)

Danske Kaspar Munk langfilmdebuterte med et smell med Hold om mig i 2010, en hjerteskjærende film om uutholdelig ydmykelse, sosialt press og foreldres neglisjering av sine barn. Til ungdomsfilm å være var den uvanlig rolig og metodisk fortalt, med frapperende visuell presisjon og sans for tone og atmosfære. You & Me Forever er også en film om ungdom, og selv om den ikke holder like høyt nivå som forgjengeren – rollegalleriet og deres motivasjoner er kanskje ikke alltid like godt gjennomarbeidet og troverdig – er det ett aspekt ved filmen som gjør den svært minneverdig. Dette er Julie Andersen, i en film der hun får spille hovedrollen, framfor å være «den fremste blant likemenn» i det flotte ensemblet i Hold om mig. Hvis nå Munk klarer å spille inn enda en film med henne mens hun ennå er i tenårene, slik at det skapes en slags trilogi, føler jeg at Julie Andersen vil innta en helt spesiell plass blant filmhistoriens beste barne/ungdomsskuespillere.

Ansiktet hennes utstråler nemlig den perfekte blanding av sårbarhet og styrke, og hun spiller som var det et av de mest finstemte instrumenter i verden, med en kontroll og sans for ørsmå nyanser som virker ganske utrolig for en tenåring. Også i denne filmen er intrigen egentlig ganske forslitt. En ganske vanlig pike bryter med sin bestevenninne og gir seg opprøret i vold i møtet med en ny jente på skolen, som leder henne ut på en galei av promiskuitet og bedrag overfor foreldrene. Men Andersens innsats og de ærlige personskildringene hever altså materialet betraktelig.

4. Araf. Somewhere in Between (Yesim Ustaoglu, Tyrkia)

Undertegnede har naturligvis ikke noe imot filmer med sosial samvittighet og samfunnskommentarer. Men en viss type sosialrealistiske arbeider – der kunstnerens hånd skal være «usynlig», der billedkomposisjon og alle andre stiliserende trekk generelt er bannlyst til fordel for en ren registrering av «ubehandlet» virkelighet – må nesten være utført av et medlem av Dardenne-familien for at det skal engasjere. Den tyrkiske regissøren Yesim Ustaoglu gir oss i Araf. Somewhere in Between imidlertid noe av et skoleeksempel på hvordan man kan gi en film et pirrende kunstnerisk uttrykk og en lyrisk dimensjon, uten å miste noe som helst av troverdigheten og knytningen til den dyrebare samfunnskommentaren. Gjennom en lett hånd, underspilt tilnærming, og en lang rekke svært oppfinnsomme, nydelig mollstemte visuelle grep, sprenger hun i Araf den sosialrealistiske rammen, til vi står igjen med en kraftfull og hjerteskjærende metafor for kvinneundertrykkelse og sosiale skranker.

En fattig kjøkkenarbeiderske innleder et stille opprør mot sin tradisjonsbundne familie blant annet gjennom et seksuelt forhold til en mystisk trailersjåfør. Det går naturligvis ikke bra, og filmen er ikke mer lyrisk enn at vi også får en svært usentimental og ikke så lite frastøtende, selvpåført abortscene. Verkets sterkeste bærebjelke er uten tvil Neslihan Atagüls fabelaktige spill i hovedrollen. Med sin runde ansiktsform, åpne uttrykk og store øyne minner hun om Élodie Bouchez i Englers drømmeliv (Erick Zonka, 1998). I motsetning til Julie Andersen i den danske filmen over, framtoner Atagül mer enn hun spiller; det er færre følelsesmessige nyanser, men desto mer vekt på den emosjonelle utstrålingen som allerede er bygget inn i hennes skulpturaktige ansiktstrekk. Araf var en sjeldent berusende og empatisk filmopplevelse, men i den siste halvtimen føltes det som om Ustaoglu begynte å støtte seg litt vel mye på tragiske nærbilder av hovedpersonen. Ellers hadde den nådd helt opp blant de to første filmene på denne listen.

5. Inside (Zeki Demirkubuz, Tyrkia)

Yesim Ustaoglus forrige film var den dypt bevegende Pandora’s Box, der en helt vanlig familie plutselig må ta ansvaret for sin demente mor. Dette verket sto i spissen for en lang rekke interessante tyrkiske filmer i Gøteborg i 2009, og derfor spisset jeg øynene ved synet av en ny bunke filmer etter noen mer stille år fra den kanten. Jeg ble belønnet. Norske filmentusiaster vil kanskje huske Zeki Demirkubuz og hans Innocence fra Film fra sør-festivalen i 1998, der den vant hovedprisen. Siden har Demirkubuz forsvunnet fra min radar, men hans nye film Inside var umiddelbart gjenkjennelig, spekket som den er med en karakteristisk bruk av frame-within-frame-komposisjoner. I den nye filmen tar han det et skritt videre, med et vell av døråpninger, vinduer, skap og andre større gjenstander som deler opp bildet i seksjoner. Når flere seksjoner opptrer samtidig, får visse scener et skjær av kubistisk maleri. Sittende fast i denne tvangstrøye-labyrinten møter vi en av de mest patetiske mannsskikkelser jeg har sett på lenge. Han koker av misunnelse, selvhat og selvmedlidenhet over sine strandede ambisjoner, mens han langsomt går mer og mer opp i limingen. Rett som det er bikker det hele over i kostelig svart humor, og det er interessant å se hvordan denne Dostojevski-adapsjonen knytter an til den nå så populære pinlighetshumoren.

En annen interessant tyrkisk film i år var Emin Alpers regidebut Beyond the Hill, der en familie med sterke, men undertrykte indre rivninger samles på en gård på landet. Her føler de seg etter hvert truet av mystiske, nomadiske krypskyttere som vi aldri ser, men som visstnok skal befinne seg bortenfor en ås i nærheten. De retningsløse rollefigurene, landskapets sentrale plass og den antydende, usikkerhetsskapende fortellerstilen bringer tankene til Nure Bilge Ceylan. Med nettopp Ceylan og Semih Kaplanoglu – med filmer som Milk (2008) og Honey (Gullbjørn-vinner i Berlin 2010) i bakhånd – framstår Tyrkia nå som et av de mest interessante filmlandene i verden.

6. The Russian Novel (Younshick Shin, Sør-Korea)

Et av de mest særegne verkene, og antagelig det mest komplekse, på festivalen i år var sørkoreanske The Russian Novel av den ambisiøst debuterende Younshick Shin, som på ett plan kan karakteriseres som et litterært kriminalmysterium. Vi møter et bredt og tvetydig tegnet rollegalleri der flere av personene også opptrer i voice-over. Som seg hør og bør en film der en stor del av handlingen dreier seg om forfattere, fryses også bildet rett som det er og tekst kommer til syne på lerretet. Den viktigste rollefiguren er en uhyre talentfull, men teknisk svært upolert ung forfatter, som syder av ambisjon, men som hele tiden, full av selvmedlidenhet, stanger mot sine egne begrensninger.

En av regissørens mange gode plot-ideer handler om en berømt forfatter hvis verker i virkeligheten har blitt totalt omskrevet av hans sønn. Når hovedpersonen i filmen våkner opp etter 27 år i koma, oppdager han å ha oppnådd enorm litterær berømmelse i dvaleperioden. Han blekner imidlertid når han etter å ha solt seg i glansen en stund, ved en tilfeldighet oppdager at han ikke helt kjenner igjen intrigen i sine egne romaner. Noen har nemlig stjålet ideen hans og omskrevet hans egne romaner, altså nettopp det hans egen romankarakter ble utsatt for. Det litterære mysteriet består i å finne ut hvem som står bak. De publiserte romanene hans er altså egentlig et samarbeid mellom to personer – ham selv og den mystiske omskriveren – og denne todelingen er nedfelt selvrefleksivt i selve filmens struktur. For filmen er delt i to deler, på to forskjellige tidsplan. Videre inneholder filmen et par uvanlige kombinasjoner, som om den er en sammensmeltning av to vidt forskjellige litterære tilnærminger. Den er sterkt dialogdrevet, men samtidig preget av visuelt elegante Cinemascope-bilder; den er full av dybdeborende karaktertegninger, som eksisterer side om side med eventyraktige, totalt urealistiske plot-vendinger. En snodig sør-koreansk eske av en film, der jeg til tider hadde store problemer med å henge med, men som antagelig krever flere gjensyn for å avsløre sitt fulle potensial. Et film-detektivarbeid for tilskueren, på linje med hovedpersonens litterære detektivarbeide.

7. Epilogue (Amir Manor, Israel)

Den Amour-beslektede Epilogue konsentrerer seg også om et aldrende ektepars ubønnhørlige vei mot kroppslig degradering og død. Amir Manors film er imidlertid mer vidtfavnende – og mindre fokusert – enn Hanekes verk, blant annet ved at den tar oss med ut av parets leilighet. Den har også et betydelig samfunnskritisk aspekt, i og med at degraderingen ikke bare er fysisk, men også sosial. De to var begge med på å bygge nasjonen Israel, men deres idealisme og solidaritetstanke fra en fordums arbeiderbevegelse har ikke lenger noe hjem. Nå lever de i fattigdom, og er utgått på dato i den moderne verdens egoisme og vulgaritet. (Fattigdomsproblemet i Israel er høyst reellt og førte til massedemonstrasjoner sommeren 2011 og var antagelig sterkt delaktig i at et nytt sentrumsparti ble en overraskende vinner i det nylige valget, og dermed stoppet fremmarsjen til høyre-ekstremistiske krefter i landet.) Ektemannen klamrer seg riktignok fortsatt til lyse ideer som skal sette ham i stand til å bety noe i samfunnet igjen, men kona forstår at dette er ønsketenkning, og at alt er over.

For det blir tidlig klart at de har besluttet å ta sine egne liv denne dagen, for å unnslippe sine uverdige liv. Kona er pådriver i dette og hun er også den klart mest interessante rollefiguren. Rivka Gur, som kan minne om en herjet, livstrett utgave av Fellini-skuespillerinnen Giulietta Masina, skaper noen scener som nesten er uutholdelige i sitt inderlige vemod og empatiskapende kraft – for min del festivalens ubetingede emosjonelle høydepunkt. Dessverre skjemmes helhetsopplevelsen av et knippe longør-aktige sekvenser, men dette er ikke veldig problematisk. Den lange åpningssekvensen er nærmest genial i sin slående og ironiske demonstrasjon av filmens sentrale tema. Her sitter det grinebitende ekteparet i en loslitt sofa plaget av en lang rekke smertefulle kroppslige skavanker, mens en forretningsmessig sosialarbeider med påtatt godt humør pålegger dem å gjennomgå en rekke fysiske tester for å se om de kvalifiserer for stønad. Nasjonsbyggerne er nå blitt tiggere i eget land, i en for dem dypt ydmykende prosess som for sosialarbeideren er ren rutine.

8. Six Acts (Jonathan Gurfinkel, Israel)

Jonathan Gurfinkels spillefilmdebut Six Acts var nok en israelsk film som gjorde inntrykk. Dette kvinneportrettet er imidlertid av en helt annen type enn de andre «kvinnefilmene» i årets festival. Hun er nemlig en ordentlig «flyfille». Filmens tittel er et ordspill på «sex acts», for den er bygget opp rundt seks forskjellige situasjoner med en pikes tarvelige seksuelle møter med en rekke unge menn. Det er spesielt to egenskaper ved Six Acts som overbeviser. Den ene er det analytiske aspektet i beskrivelsen av de sosiale mekanismene og klasseskillene som gjør det mulig for guttene å utnytte henne så grovt. Den andre er tegningen av hovedpersonen. Spilt med stor naturlighet av Sivan Levy, er hun en usikker og kontaktsøkende innflytterjente som skjuler seg bak en lynende frekk maske av kynisme og promiskuitet. For å øke sin sosiale status, lyver hun også på seg en mer fasjonabel adresse. Hun later som hun ikke merker guttenes økende forakt for henne, og det blir mer og mer pinlig å se hvordan hun biter i seg den ene ydmykelsen større enn den andre.

Israel var også representert med en rekke andre arbeider i Gøteborg i år. Selv om den for meg ble svært langdryg, var den mest interessante av disse den kritikerroste Fill the Void (også vist i Tromsø). Det spesielle med filmen er at både den kvinnelige regidebutanten Rama Burshtein og selve handlingen kommer fra innsiden av et ellers lukket ultraortodokst miljø. Filmet i en særpreget, spartansk og klaustrofobisk stil, dreier det seg om arrangerte ekteskap og kvaler rundt dette i disse religiøse sirklene. Selv om man savner de særegne auteurene som preger tyrkisk film, gror det altså svært godt i det israelske filmlandskapet per 2013. I tillegg er Israel nominert til Oscar for hele to dokumentarfilmer. Nylig ble fikk også Joseph Cedars briljante Footnote amerikansk kinodistribusjon – en både stil- og fortellermessig original film, som i det ytre dreier seg om intens misunnelse og strid innen et akademisk miljø.

9. The Daughter (Aleksander Kasatkin og Natalja Nazarova, Russland

I Gøteborg prøver jeg å få sett alt av østeuropeisk film, som ofte representerer en annen, og for oss i Vesten ganske fremmedartet, tilnærming til filmfortelling. Det beste arbeidet derfra i år var den russiske The Daughter, den andre langfilmen til regissørparet Aleksander Kasatkin og Natalja Nazarova, om en bygd som herjes av en seriemorder som dreper seksuelt promiskuøse ungdommer. Filmen er ujevn, da enkelte av rollefigurene aldri blir spesielt engasjerende, men den sentrale rollen er uforglemmelig. Debutanten Maria Smolnikova spiller her innbegrepet av «den snille piken»; den kuede og intenst pliktoppfyllende tenåringsdatteren til en religiøst fanatisk alenefar. Mens faren blir mer og mer krakilsk, fungerer datteren som reservemor for sin lillebror, og forsøker å bevare en viss normalitet i familielivet. I en parallell til danske You & Me Forever, innleder datteren imidlertid et stille og diskret opprør, i det hun blir kjent med en vilter innflytterjente. Jenta blir naturligvis morderens neste offer, og skrekken sprer seg ytterligere. Filmen er visuelt flott, men det er Smolnikova som bærer det hele, med et lukket, men uhyre følsomt og tragisk ansikt.

Når vi allerede er i Øst-Europa, la oss gå raskt inn på to andre arbeider derfra: Mikhail Segals satirisk snurrige og lettbente Short Stories består av fire novellefilmer, som springer ut fra et refusert manuskript som blir liggende og slenge på et forlag, der de ansatte etter tur leser det og dikter seg selv inn som hovedperson i hver fortelling. Det er imidlertid bare den første og siste som virkelig tar av. I den første har et ekstremt selvbevisst og statusjagende par et møte med en bryllupsplanlegger som imidlertid er så grundig at han også insisterer på å planlegge parets videre utroskap og skilsmisse. I den siste og aller beste episoden stormforelsker en middelaldrende mann seg i en smellvakker ung pike. Begge mener de er tvillingsjeler, men med utsøkt humor viser det seg gradvis at deres kulturelle og kunnskapsmessige bakgrunn – henholdsvis sovjetisk og post-sovjetisk – er så totalt forskjellige at de like gjerne kunne ha vokst opp på to forskjellige planeter.

78-årige Kira Muratova har lang fartstid som en av Øst-Europas fremste absurdister og hennes nye verk Eternal Homecoming var svært originalt, men overbeviste kanskje ikke 100%. (Noe som kan ha spilt inn er at den digitale visningen på Stora Teatern langt fra ivaretok filmens delikate svart/hvitt-foto.) Denne eksperimentelle filmen består av en og samme scene som utspiller seg om og om igjen – i stadig ny iscenesettelse, rollebesetning og skuespillerstil. Istedet for bare å bli uutholdelig gjentagende, gir Muratova verket en ironisk-humoristisk undertone, og blottlegger hvordan iscenesettelse og tolkning kan gi samme tekst stadig nye meninger. Siden vi ikke lenger er interessert i historien, gir filmen oss i tillegg en sjanse til å nærstudere menneskelige fakter og oppførsel.

10. Our Children (Joachim Lafosse, Belgia)

Haneke ble nevnt under Epilogue, og hans ånd svever også over åpningen av Our Children. Som i Amour blir endepunktet for en stor menneskelig tragedie presentert helt i starten av filmen – fire  kister som blir lastet ombord i et fly – og resten av verket er et langt tilbakeblikk som i detalj pensler ut veien fram til katastrofen. Belgiske Joachim Lafosses film kan skilte med skuespillere som Niels Arestrup og Tahar Rahim, begge kjent fra Jacques Audiards Profeten, men dette er helt og holdent Émilie Dequennes film. Hun ble berømt for sin rolle i Dardenne-brødrenes Rosetta, men har et langt bredere register å spille på enn den filmens innbitte fattigjente. Our Children, historien om et lykkelig ekteskap som ubønnhørlig transformeres til en tvangstrøye, følger utviklingen hennes fra tindrende livsglede i starten til en likblek maske av depresjon. Selv er vi hjelpeløse tilskuere til noe vi vet vil ende med hennes fire barns død. Visuelt er Our Children kun funksjonell – og hele tilnærmingen har ikke mye til felles med Haneke – men historien er sterk og den psykologiske utviklingen skremmende troverdig. Dequennes glansnummer – om dette da er noen passende betegnelse for en slik scene – er en lang tagning i nærbilde hvor hun kjører bil, blir mer og mer ulykkelig, stopper bilen og bryter fullstendig og ugjenkallelig sammen foran øynene våre.

I en festival med mange sterke kvinneskildringer, fra alle generasjoner, føyer denne situasjonen seg naturlig sammen med to andre gråtescener: Tenåringsjenta Julie Andersen oppe på broen i You & Me Forever, og den aldrende Rivka Gur fra Epilogue i den tomme kinosalen på den siste dagen i sitt liv, fortapt i minnene om et liv.