Love and Bruises hovedbilde cropped

Sex og realisme – fransk film på GIFF

Forrige uke besøkte Montages Gøteborg internasjonale filmfestival, Nordens største av sitt slag. I denne artikkelen skriver vår utsendte, Dag Sødtholt, om sine franske filmopplevelser under festivalen. Vi viser til første del av GIFF-dekningen her.

*

Det følgende er ikke tenkt som en altomfattende analyse av situasjonen i fransk film, men et blikk på de trendene og impulsene som ble synliggjort under årets utgave av GIFF.

Den franske Woody Allen

Noe av det mest forfriskende som har kommet fra Frankrike på 2000-tallet er de liflige komediene til Emmanuel Mouret. På mange måter føles de som en kombinasjon av Woody Allen og Eric Rohmer, men Mouret tilfører ekstrem tørrvittighet, stilisert iscenesettelse og en “gammelmodig” litterær dialog som gir ham en helt egen stemme. I motsetning til dem vi møter hos Rohmer, bærer Mourets rollefigurer preg av å være representanter for ideer snarere enn avrundede skikkelser. Mouret lar dem framføre sine replikker på en nærmest troskyldig måte, men sørger for at vi leser dem som en åpen bok og gjennomborer deres ytre skall av forstillelse og utflukter. Mourets arbeider byr på et nevrotisk rollegalleri som fører uendelige samtaler med seg selv og andre om nesten alle tenkelige valg her i livet. De stiller spørsmålstegn ved hverandres følelser og hensikter i slik en grad at det fører til total handlingslammelse. For mest av alt synes de redde for faktisk å gjøre noe, og søker nødhavn i en intellektualisering som synes spesialdesignet – iallfall underbevisst – til ikke å føre noe sted hen. Mye av Mourets metode består i å manøvrere personene med en slik eleganse og oppfinnsomhet at handlingslammelsen, som lett kunne bli gjentagende og irriterende, framstår som frisk og treffende.

Julie Depardieu og Judith Godrèche i "The Art of Love"

Mitt første møte med Mouret var på nettopp GIFF, i 2008, med Shall We Kiss? Og med en tittel som dette, sett på bakgrunn av Mourets prosjekt, burde det ikke komme som noen overraskelse at dette var en sex-komedie med minimalt med sex og mikroskopisk lite kyssing. For det unge paret i hovedrollene tilbrakte nesten hele filmen med å diskutere hva som ville være den optimale settingen for det store spranget ut i kjødets lyst, og, ikke minst, hva konsekvensene kunne bli. Hans nyeste film, The Art of Love, er et nytt studium i hvordan enkle ting kan gjøres veldig kompliserte. Istedenfor en sammenhengende historie får vi her servert en serie episoder, alle konstruert rundt snurrige, bakvendte situasjoner med kjærlighet og lyst, formidlet av markante franske skuespillere som Francois Cluzet, Ariane Ascaride og Julie Depardieu.

Filmen er kanskje ikke like helstøpt som Shall We Kiss?, men byr likevel på mye glede. Best er nok den lengste episoden, der to mennesker som er helt ukjente for hverandre, men som begge tror den andre er en person de er avstandsforelsket i, møtes på et hotellrom i stummende mørke for en time med fantastisk sex. Et omhyggelig utarbeidet opplegg skal hindre at de noen gang ser hverandre, men det fører naturligvis til at de heller aldri oppdager forvekslingen. Det hele er satt i scene av de som egentlig skulle møtes, men som uavhengig av hverandre har skaffet seg hver sin stedfortreder siden de ikke tør å ta skrittet fullt ut. Problemet er bare at stedfortrederne liker opplegget så godt at de insisterer på å gjenta det, hvilket fører til stadig større komplikasjoner for de som står bak renkespillet. (Jeg må imidlertid ta et lite forbehold om at denne beskrivelsen kan være noe unøyaktig, da intrigen er komplisert og de 46 andre filmene jeg så på årets GIFF kjemper om plassen i hukommelsen.)

Sex og graviditetsopprør

En annen fransk film om sex som også skilte seg ut i år var House of Tolerance. Bertrand Bonello har tidligere vakt oppsikt med filmer med seksuell tematikk; The Pornographer (2001) inneholdt glimt av eksplisitt hard-core sex, og i likhet med denne fokuserer også hans nyeste verk mer på tilstandsbeskrivelse og atmosfære enn karaktertegning og handling. Her befinner vi oss i en luksusbordell, akkurat i overgangen mellom det 19. og 20. århundre. Filmen har faktisk mange likhetstegn med Hou Hsiao-hsiens mesterverk Flowers of Shanghai (1998): settingen, tidsperioden, den dovne, nesten likeglade atmosfæren, innestengtheten, fetisjeringen av scenografi, og fokuseringen på gjeld og eskapisme. De prostituerte drømmer om å en gang frigjøre seg fra gjelden som binder dem til bordellmammaen, og også om at en av de rike klientene skal tilby frelse ved å gifte seg med dem.

Alice Barnole som den vansirede prostituerte i "House of Tolerance"

Samtidig knytter filmen an til Batman-karakteren The Joker, og også til den strålende stumfilm-adapsjonen av Victor Hugos The Man Who Laughs (Paul Leni, 1928). Dette kan høres merkelig ut, men oppstår gjennom at en av de prostituerte blir vansiret av en klient, som kutter opp munnvikene hennes slik at arrene former et konstant grin. Denne menneskeskjebnen – som også fører tankene til en lignende skjebne i Clint Eastwoods Unforgiven (1992) – former et slags tragisk sentrum for dette løst strukturerte portrettet av livet i bordellens forgylte bur. Filmen er kanskje mest interessant i sine mange episoder der de livstrette kundene engasjerer jentene til pikante situasjoner eller rollespill. Det bades i et kar fullt av champagne; en klient kan kun bli seksuelt opphisset hvis en av de prostituerte later som om hun er en marionette; den vansirede kvinnen blir paradert for perverse aristokrater. Stemningen er imidlertid mer lummer enn erotisk, og det tematiske fokuset er på samholdet mellom jentene stilt overfor samfunnets utnyttelse. House of Tolerance er svært konsekvent i gjennomføringen av sine kunstneriske valg. Riktignok føltes den etter hvert ganske langdryg, men vil muligens heve seg betraktelig ved et nytt møte, når den får stå alene, fri fra mulig festivaltretthet. (Den franske skuespillerinnen og regissøren Noémie Lvovsky spiller bordellmammaen og har roller i ikke mindre enn tre andre franske filmer under årets GIFF.)

De seriegravide tenåringsjentene i "17 Girls"

Et lignende kvinnesolidarisk og seksuelt betont tema, men i en helt annen, friere og naturalistisk tone, finner vi i 17 Girls, regissert av Delphine og Muriel Coulin. Her har man tatt en situasjon fra virkeligheten og flyttet den fra USA til Bretagne. En av de mest populære jentene på en videregående skole blir gravid, og dette fører til en bølge av graviditeter blant de andre tenåringsjentene. Dels skjer det som følge av mekanismer som har med gruppetilhørighet og sosial utstøtelse å gjøre, dels et naivt ønske om å skape et utopisk kollektiv der jentene kan føde barna og sammen ta seg av dem i en protest mot de voksnes overfladiske verden. Denne medrivende filmen er best i perioden der opprøret utvikler seg og graviditetene sprer seg som ild i tørt gress, med en stadig mer opprådd lærerstab og foreldregenerasjon som hjelpeløse tilskuere – men klarer kanskje ikke å føre den fascinerende og originale ideen til en fullt ut tilfredsstillende konklusjon. Den har imidlertid alle egenskapene som kjennere av fransk film elsker: orientert mot karakterer like mye som handling og nyanserte personskildringer, forankret i en realistisk og gjenkjennelig verden renset for sjangerkonvensjoner. (En annen inntagende film om identitetsspørsmål rundt seksualitet, i en enda yngre årsklasse, var Tomboy som Montages har skrevet om her.)

Den franske realismen

Hvis det var et navn som gikk igjen i omtalene av filmene i årets GIFF, så var det Dardenne-brødrene. Med sin sobre, men subtile realisme har de inspirert hele Europa, og innflytelsen fra de belgiske, franskspråklige filmskaperne gjorde seg sterkt gjeldende i de franske bidragene. De står til og med som produsenter på The Minister, og en av deres favorittskuespillere, Olivier Gourmet, spiller til overmål hovedrollen. Det er et langt sprang fra hans ordfattige håndverker i Sønnen til rollen som den veltalende transportministeren i den franske regjeringen i The Minister, men denne hardtslående politiske thrilleren har noe av den samme rastløse energien vi er vant til å se hos de belgiske brødre. For en utlending blir ankepunktet mot filmen at den krever svært mye kjennskap til det franske politiske systemet for å være forståelig, og etter hvert ble jeg ganske nummen av alle de offisielle titlene og forkortelsene som fløy forbi, som jo alle franskmenn er innforstått med. I tillegg er filmen både tematisk og handlingsmessig uhyre kompleks, der ministeren kjemper en kamp på mange fronter: «damage control» i forhold til media, intriger fra konkurrerende ministre, og en kamp for å bevare en rest av sine idealer og en trevl av et slags privatliv. Dessuten har filmen et av de mest sjokkerende realistiske bilkrasj jeg har sett. Forøvrig foretar den nokså uerfarne regissøren Pierre Schöller en del merkelige og ikke så lite affekterte valg – ikke minst på musikksiden.

Olivier Gourmet og Zabou Breitman som minister og medierådgiver i "The Minister"

Kanskje mer tradisjonelt dokumentarfilm-orientert enn spesifikt Dardenne-påvirket var den gripende Guilty, som ruller opp den gruoppvekkende skjebnen til en av de anklagede i en av de største rettsskandalene i Frankrike i nyere tid. Hele filmen er fortalt fra synsvinkelen til Alain Marécaux, en helt vanlig mann som en vakker dag plutselig blir arrestert sammen med sin kone, som et angivelig medlem av en omfattende pedofili-ring. Han er imidlertid fullstendig uskyldig, men det forhindrer ham ikke fra å bli sittende i fengsel i flere år som følge av falske anklager fra den indre kjernen av denne høyst reelle ringen. Kombinert med et dysfunksjonelt fransk rettssystem, en maskinmessig offentlig anklager som bruker saken som et springbrett i sin karriere, og forhåndsdømming av media, fører dette til et fullstendig ødelagt liv for Alain. Han mister sin kone og sine barn, forsøker seg på selvmord og stryker nesten med i en sultestreik. Et sjokkerende dokument, drivende stramt regissert av det ubeskrevne bladet Vincent Garenq.

Philippe Torreton som den uskyldig anklagede i den opprivende "Guilty"

Nok en sterk, sosialt bevisst film møtte meg i A Better Life av Cédric Kahn, som hittil kanskje er mest kjent for den seksuelt frimodige L’ennui (1998). Dette er enda et verk som skyr stilmessige grep til fordel for en filmatisk enkel, men dybtborende karakterskildring. Guillaume Canet, som har en parallell karriere som en av Frankrikes mest gullkantede regissører, spiller her en kokk med store ambisjoner og lite bakkekontakt. Sammen med sin nye kjæreste vikler han seg inn i et håpløst økonomisk uføre etter å lånt penger, over evne, til oppussingen av Drømmerestauranten. De urealistiske planene glir gradvis over i et desperat forsøk på å unngå å miste alt mens han lever på absolutt minimum. Etter at kjæresten drar til Canada for en bedre betalt jobb, får kokken også ansvaret for å ta seg av den vesle sønnen hennes. Filmen utvikler seg til en inntrengende og overbevisende demonstrasjon av hvor vanskelig det er å opprettholde prinsipper og selvrespekt i en depressiv økonomisk virkelighet, der for øvrig kriminelle bare står og venter på å utnytte ens økende desperasjon.

Frankrike – en filmatisk nødhavn

Til slutt koster vi på oss en oppsummering av en del arbeider som kun er delvis franske. Frankrike fungerer nemlig som en nødhavn for filmskapere i kunstnerisk og/eller politisk eksil. Den georgiske satirikeren Otar Iosseliani har laget nesten alle sine filmer siden tidlig 1980-tall i Frankrike, og landet bidrar ikke sjelden som co-produsent for sentralasiatiske filmer, for eksempel arbeidene til den kasakstanske Bresson-eleven Darejan Omirbajev. Videre har noen av de største navnene i asiatisk kunstfilm skapt sine nyeste verk nettopp i Frankrike: Hou Hsiao-hsiens vidunderlige Flight of the Red Balloon (2007), med bistand fra den alltid kunstnerisk rastløse Juliette Binoche, og Hous taiwanske kollega Tsai Ming-liang, som nærmest gjenoppfant seg selv som kunstner med den bisarre, billedstormende Visage, vist på GIFF i 2010.

Eksiliraneren Marjane Satrapi opplevde fortjent suksess med den selvbiografiske animasjonsfilmen Persepolis (2007). GIFF viste i år hennes nyeste film, Chicken with Plums, også denne regissert sammen med Vincent Parronnaud. Men selv med bistand fra en rekke navn med blytung kredibilitet, som Mathieu Amalric, Maria de Medeiros, Isabella Rosselini og Chiara Mastroianni, er dessverre denne historien om den siste uken i livet til en iransk musiker for det meste malt med resolutt bred pensel. Det litt glatte publikumsfrieriet som lå og murret under det svært iderike visuelle uttrykket i forgjengeren får fritt spillerom i denne live action-filmen, som resulterer i overtydelighet og tvungen poesi. De få animasjonsinnslagene er imidlertid fortreffelige.

Kinesiske Lou Ye har også slitt med yrkesforbud fra sine sensurglade myndigheter. Hans forrige film, det briljante, ultra-intense, delvis homofile trekantdramaet Spring Fever (vist på GIFF i fjor) ble skutt i hemmelighet i hjemlandet. Han nyeste film Love and Bruises (se artikkelens toppbilde) handler også om smertefull kjærlighet og lyst. I en beretning som forener både de seksuelle og realistiske strømningene i mange av de andre franske filmene jeg har skrevet om, møter vi en ung kinesisk kvinne blir brutalt forlatt av kjæresten i Paris, men blir tatt under vingene til en ung mann fra små kår. Den halvkriminelle kroppsarbeideren får et erotisk og ikke så lite destruktivt grep på henne, men likevel har den intellektuelle jenta vondt for å frigjøre seg. Fyren er spilt av Tahar Rahim fra Profeten (Jacques Audiard, 2009), som er minst like intens her.

En stilfullt melankolsk Olga Kurylenko i "Land of Oblivion"

En av de mest spesielle filmene jeg så under årets GIFF er den fransk-ukrainske samproduksjonen Land of Oblivion. Særegen ikke bare på grunn av den billedsterke og lyriske tonen, men også fordi den faktisk er spilt inn på location i Pripyat, en nå forlatt by bare kilometere fra Tsjernobyl. Først ledes man til å tro at Michale Boganim har laget en drivende dramatisk film om selve atomkatastrofen og den kaotiske evakueringen. Hans hovedanliggende er imidlertid å belyse den merkelige, melankolske trangen mange av de opprinnelige innbyggerne har til å vende tilbake til sine mer eller mindre radioaktive hjemsteder. Således er hovedpersonen en ung kvinne – spilt av Bond-jenta Olga Kurylenko i en litt poserende, men like fullt fascinerende stil – som arbeider som guide i et turistbyrå som organiserer bussturer til katastrofeområdet. Omvisningene foregår for det meste på fransk, og vi får innblikk i mange dokumentariske detaljer om Tsjernobyl-ulykken, samtidig som dette er en meditativt orientert film om dødsønske, rotløshet og identitet.

Alt i alt vitner det franske filmtilbudet under årets Gøteborg-festival om en nasjon med stor spennvidde og glassklare tendenser om hverandre.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>