Forrige uke besøkte Montages Gøteborg internasjonale filmfestival, Nordens største av sitt slag. Vår utsendte, Dag Sødtholt, skriver i denne artikkelen om 10 spesielle filmopplevelser fra festivalen.
*
Disse anbefalingene som følger fra Gøteborg er bare basert på én enkelt persons meninger – og det kan noen ganger koke i hodet under en hektisk festival – men jeg tror det er gode sjanser for at disse ti filmene vil kunne appellere til mange. Så for de nysgjerrige: lykke til i jakten blant eksotiske DVD/BluRay-forhandlere i fjerne land, for det er neppe en sjanse i havet for at noen av disse vil få norsk kinodistribusjon. Et bittersøtt poeng ved årets festival var for øvrig at over halvparten av de 47 filmene jeg rakk ble vist på god, gammel 35mm – et siste gisp fra en snart svunnen tid? (David Bordwell skulle ha vært på GIFF!) Med tanke på filmkunstens fremtid var det også oppmuntrende at mange av de sterkeste bidragene kom fra debutanter – det var ikke før jeg skrev denne artikkelen at jeg ble klar over at så mange som fire femtedeler av disse ti filmene var langfilmdebuter.
Også i fjor hadde vi her på Montages en rapport fra filmfestivalen i Gøteborg, og ettersom denne inneholder mye generell informasjon om festivalen og stemningen der, kan den muligens være av interesse også for nye lesere. Dessuten kommer vi over helgen med en artikkel til fra årets utgave av GIFF, som utelukkende fokuserer på de franske filmene under årets festival – og flere av disse titlene hadde ellers vært aktuelle for denne «ti-på-topp»-listen.
1. Generation P (Victor Ginzburg, Russland)
Generation P, regissert av den USA-baserte Victor Ginzburg, var kanskje ikke den kunstnerisk dypeste, men suverent mest forføreriske og uimotståelig underholdende filmopplevelsen jeg hadde i Göteborg i år. Denne filmatiseringen av Victor Pelevins postmoderne og i Russland berømte roman av samme navn, lar seg vanskelig beskrive. Men hvis vi kaller den en krysning av Wag the Dog og Fight Club, sett gjennom Hunter S. Thompsons hallusinogene blikk, nærmer vi oss litt. Satiren over manipulasjon av moderne medier fra Wag the Dog er imidlertid skrudd enda flere hakk opp, for Generation P forestiller seg, blant utrolig mye annet, at bortimot hele det russiske makthierarkiet under Boris Jeltsin på 1990-tallet egentlig er fiktive personer, skapt av en dødelig kombinasjon av avansert motion capture-teknikk og reklamefolk som er like smarte som de er kyniske. I Generation P gjelder virkelig den gamle nazistiske ideen om at jo større løgnen er, jo mer virkningsfull blir propaganda-effekten! Linken til Fight Club er at hele den ultrakomplekse historien formidles gjennom et kontinuerlig bombardement av informasjon, hvor nye konsepter, det ene mer fantastiske etter det andre, introduseres i et heseblesende tempo.
Likevel klarer Ginzburg det kunststykket å styre oss igjennom labyrinten med en slags autoritativ hånd – vi må definitivt strekke oss mentalt, men vi blir ikke så overveldet at opplevelsen ugjenkallelig spoleres. Samtidig makter han å gjøre en film med en nærmest uavbrutt dialog eller voice-over til også et visuelt eventyr. Hovedpersonen er blant annet glad i å eksperimentere med LSD eller andre hallusinogener, og rett som det er blander gamle mesopotamiske guder – som for eksempel Ishtar – seg inn i intrigen. Filmen sier mye treffende om vår tids fiksering på forbruk og om reklame; gamle russiske verdier og symboler tappes langsomt for mening når de utsettes for uendelig gjenbruk i stadig mer fiffige reklameinnslag. Den største dybden ved Generation P er imidlertid at den formidler – bedre enn noen annen film jeg kan huske – følelsen av en verden hvor absolutt alt flyter og alt er tillatt. I Jeltsins Russland er korrupsjonen og oligarkenes grådighet total. Reklamefolkenes skamløshet i sin frydefulle manipulasjon av massene er uten grenser. Og når den ene oppdragsgiveren etter den andre enten plaffes ned av tjetsjenske gangstere eller omkommer som følge av ubegripelig mystiske intriger, trekker de bare på skuldrene, for køen av nyrike russere som vil opp og frem er endeløs.
Generation P er definitivt ikke en film som vil bli likt av alle, men personlig er jeg svak for slike ekstremt informasjontunge og komplekst sammensatte arbeider. Samtidig har den et heftig soundtrack, og et svalende syntetisk tema som gikk i en loop i hodet mitt i dagevis etterpå. Tatt i betraktning alt som her er sagt – hva mer kan man egentlig ønske seg av en film?
2. The Idiot (Rainer Sarnet, Estland)
Her må jeg ta det forbehold at The Idiot var siste film på åpningsdagen etter at jeg hadde ankommet Gøteborg med gruelig lite søvn i bagasjen. Likevel satt jeg som et tent lys gjennom hele visningen, men med en slik tretthet i bunnen er man alltid engstelig for å dels hallusinere seg frem til kvaliteten. Og hallusinatorisk er nettopp hva The Idiot er, for dette er en filmatisering av Dostojevskis mektige klassiker fra 1869, men så langt fra en stivbeint litterær adapsjon det er mulig å komme. For regissør Rainer Sarnet viser seg som en virtuos og ustyrlig fantasifull iscenesetter, og skaper sin egen verden som bugner av merkelig scenografi og pustberøvende kostymer. Sarnet skal være noe av et filmatisk vidunderbarn som aldri helt har innfridd, men etter 15 års kamp har han endelig fått denne filmen på beina – og gir jernet. Jeg mener å ha en viss erfaring når det gjelder å se film, men The Idiot maktet å by på overraskende visuelle løsninger som ikke kan beskrives som annet en nyskapende. Selv om filmen altså er forbløffende original, knytter den seg samtidig til en østeuropeisk absurdistisk tradisjon. Tidvis kan man se noe av det samme i Aleksander Sokurovs arbeider, og jeg kan også henvise til Kirill Serebrennikovs Ragin. En helskrudd og herlig visuell Tsjekov-filmatisering jeg så på GIFF i 2006, og som skal være mulig å få tak i på video, bare man leter litt.
Medtatt eller ei, jeg tar sjansen og påstår at The Idiot kan bli en moderne klassiker. (Jeg har forøvrig sans for stavemåten av originaltittelen Idioot.)
3. 11 Flowers (Wang Xiaoshuai, Kina)
Med tiden har jeg utviklet et spesielt nært forhold til den kinesiske filmskaperen Wang Xiaoshuai, som har utviklet seg i takt med min kjærlighet til GIFF. Under mitt første festivalbesøk i 1994 så jeg hans debut The Days, og deretter har jeg sett de fleste av arbeidene hans, ofte nettopp i Gøteborg. Wang tilhører den såkalte sjette generasjonen i kinesisk film, som trådte forsiktig fram etter at den femte generasjonens regissører, som Zhang Yimou og Chen Kaige, kom inn i verdensfilmen som en frisk østlig vind med sine fargesprakende og «gammeldags» episke verker. Wang og hans kolleger representerte en slags independent-bølge med lavbudsjettsproduksjoner filmet i skjul for de sensurglade kinesiske myndighetene. Wang har imidlertid blitt mer mainstream etter hvert, men er stadig svært spennende å følge. Han leverer alltid bunnsolid håndverk kombinert med et mykt og forståelsesfullt blikk på menneskenaturen, i beste humanistiske ånd. De siste tiåret har han vekslet mellom å kartlegge konsekvensene av den eksplosive økonomiske utviklingen i Kina og bittersøte tilbakeblikk på nyere kinesisk historie.
11 Flowers er hans beste film siden Shanghai Dreams (2005), som foregikk tidlig på 1960-tallet. Nå er vi imidlertid framme i 1975, mot slutten av den ti-årige Kulturrevolusjonen. I skyggen av de ofte voldelige tumultene i denne perioden, møter vi en 11-årig gutt i en liten by som blir tildelt æren det er å lede den obligatoriske, offentlige gymnastikken. For å utføre jobben, trenger han en ny, hvit skjorte, som blir innkjøpt av moren etter mye mas og krangling på grunn av omfattende fattigdom. Skjorten blir imidlertid rappet av en opposisjonell som er på rømmen fra myndighetene. Guttens lille katastrofe blir intelligent kontrastert mot det store dramaet som utspiller seg, både politisk og ikke minst dramatisk, da den opposisjonelle, som muligens kun er mentalt forstyrret, blir gjenstand for en omfattende menneskejakt i distriktet. Dette er et komplekst og stramt regissert verk hvor jeg, tross tidlig morgenvisning, var grepet fra første til siste sekund; historien virket så «opplevd» og miljøbeskrivelsen så overbevisende detaljert at jeg fikk følelsen av dette måtte være selvbiografisk. Derfor var det forløsende når Wang selv plutselig dukket opp som fortellerstemme over de aller siste bildene og bekreftet at dette var basert på opplevelser fra hans egen barndom. Et bevegende øyeblikk – det er sjelden jeg har følt så sterk solidaritet og følelsesmessig slektskap med en filmregissør som akkurat da.
4. Shun Li and the Poet (Andrea Segre, Italia)
En av festivalens største overraskelser, som jeg dumpet borti, utelukkende fordi ingenting annet fristet på akkurat dette tidspunktet. Mangelen på forventninger gikk raskt over i begeistring, for dette viste seg å være en ren gavepakke – en uhyre velspilt og sterkt bevegende opplevelse. Det kunne lett blitt håpløst klisjefylt, for Shun Li and the Poet er kjærlighetshistorien mellom en kinesisk gjestearbeider og en eldre mann i en italiensk kystby nær Venezia. Kulturforskjeller og fiendtlige fordommer mellom lokalbefolkningen og det kinesiske gjestearbeidermiljøet hindrer forholdet i å blomstre, og filmen gir et interessant og tilsynelatende realistisk innblikk i hvordan kinesiske innvandrerne blir hjelpeløse ofre for et mafia- og slavearbeider-aktig regime. De blir grovt økonomisk utnyttet, og tvinges til å arbeide umenneskelig lange dager av sine kinesiske bakmenn for å betale tilbake summen det liksom har kostet å frakte dem til Italia. Som en ytterligere gulrot skal bakmennene også sørge for å transportere andre familiemedlemmer til landet, og Shun Li går dermed og venter (og venter) på å bli gjenforent med sin lille sønn. Andrea Segres film er på tross av sin grimme realisme også svært vakker, med en særlig lyrisk bruk av kystlandskapet. Filmens største styrke er likevel Zhao Tao – kjent fra flere filmer av den anerkjente Jia Zhangke – i rollen som den usedvanlig sympatiske Shun Li. Det er sjelden å se et helt vanlig menneske bli framstilt på film med slik overbevisende naturlighet og verdighet – og befriende å se rollen bli spilt av en kvinne med et helt ordinært utseende, istedet for en «filmstjernepen» dame som sminkes ned for å se «vanlig» ut.
5. Breathing (Karl Markovics, Østerrike)
Denne filmen ble presentert i Norsk filmkritikerlags kritikeruke under Haugesund-festivalen i fjor høst. Jeg fikk ikke sett den der, men det som møtte meg i Göteborg var en langt mer umiddelbart engasjerende film enn den østerrikske askesen à la Haneke jeg hadde ventet. Riktignok har Breathing en tørr og noe distansert observerende stil, men skjebnen til hovedpersonen er gripende, der vi møter en 18-åring som via en arbeidstjeneste skal forsøke å få benådning fra anstalten der han soner for et drap. Det er spesielt den utstuderte forakten han blir møtt med fra vanlige mennesker utenfor fengselet – selv om de ikke vet noe annet om ham enn at han er inne for soning – som opprører. På et tidspunkt ble det så ille at jeg fikk lyst til å reise meg i salen og rope «Er det ingen som kan være litt vennlige mot ham da!!». Filmen oppleves som original, og en viktig bestanddel i dette er at arbeidstjenesten foregår i et begravelsesbyrå; de nesten rituelle handlingene som inngår i behandlingen og klargjøringen av de døde er briljant vevd inn i handlingen. Filmen blir ikke mindre gripende når den i utgangspunktet asosiale gutten gradvis gjennomgår en mental og moralsk oppvåkning, via følelsene som kontakten med de avdøde skaper i ham, og det faktum at han langt om lenge faktisk begynner å bli møtt med respekt av kollegaene. Breathing er forøvrig regissert av skuespilleren Karl Markovics – mest kjent for hovedrollen i Falskmynterne i Sachsenhausen (Stefan Ruzowitsky, 2007).
6. Either Way (Hafsteinn Gunnar Sigurðsson, Island)
Denne filmen konkurrerte om Dragon Award for beste nordiske film, en pris vår egen Kompani Orheim stakk av med. Det norske bidraget må ha vært veldig bra, for Either Way slo meg som en helt suveren film. Rammen er smal, rollefigurene er få, personlighetene er velkjente typer – men det dette tilsynelatende beskjedne prosjektet prøver på lykkes så til de grader at jeg måtte gi meg helt over. Historien består nesten utelukkende av samspillet mellom to yngre menn, som har sommerjobb som veiarbeidere på en usedvanlig øde strekning (filmen forlater aldri denne settingen). Den yngste er en ukomplisert skjørtejeger som foretrekker å dra til byen i helgene for å nedlegge damer. Den eldste, i midten av trettiårene, er en grubler som liker seg best i stillheten der ute. Han føler seg også som den moralsk og intellektuelt overlegne av de to. Med masse underfundig humor gjør Hafsteinn Gunnar Sigurðsson Either Way til en studie i menneskelig oppførsel og, ikke minst, narraktighet. Selv om landskapet utnyttes fortreffelig, og kameraplasseringene er varierte og smidige, er det først og fremst skuespillet, den briljante bruken av pauser i dialogen, og generell timing som gjør denne filmen til en så stor nytelse.
Humor, ofte av det svarte slaget, og det karrige islandske landskapet er ellers framtredende egenskaper i en rekke svært interessante filmer fra den åpenbart talent-myldrende sagaøya de siste par årene. Jeg vil anbefale alle å sjekke ut arbeider som Our Own Oslo og Stormland, samt den undervurderte, fiffige (og mer urbane) komedien Sommerland, som var i norsk kinodistribusjon nylig.
7. My Name Is Ki (Leszek Dawid, Polen)
De seks første er nok listens sterkeste titler, men i en flott årgang av festivalen fantes det mange andre bidrag som var gode nok til at man glemte tid og sted uansett hvor trette øynene hadde blitt under det maratonløpet en filmfestival er. Leszek Dawids My Name Is Ki heller mot det sosialrealistiske – ikke min favorittsjanger, men hovedpersonen Ki er så fargerik og uforutsigbar, og filmen så temposterk, at det var vanskelig ikke å la seg engasjere. Roma Gasiorowska i hovedrollen fascinerer dessuten med sitt meislede ansikt; underveis satt jeg og tenkte at Marvel Comics-tegneren Jack Kirby kunne ha formet de stiliserte trekkene hennes. Ki er en alenemor som sliter økonomisk, samtidig som hennes ambisjoner om å bli en kunstner ikke akkurat virker som den letteste veien ut av uføret. Livet blir en kamp, blant annet for å lure sosialmyndighetene; i en ubetalelig scene klarer hun å få et svært motvillig medlem av bokollektivet hennes til å utgi seg for å være kjæresten, for å oppfylle et eller annet krav om ryddig privatliv. Samtidig er hennes personlighet ganske uutgrunnelig – er hun rett og slett uansvarlig og uten bakkekontakt, eller et offer for fordommer mot alenemødre som skal tvinge kvinner inn i konvensjonelle roller?
8. Avé (Konstantin Bojanov, Bulgaria)
Jeg hadde ikke sett en bulgarsk film siden den sosialt bevisste kriminalfilmen Investigation (Iglika Triffonova) i 2006 og film noir-pastisjen Zift (Javor Gardev) i 2008, begge sett på GIFF. Disse bød på vidunderlige opplevelser, og årets Avé er også svært solid, selv om Konstantin Bojanovs road movie byr på et helt annet toneleie. Her er det karakterene som står i fokus, der vi møter to rotløse tenåringer som treffer hverandre på haik langs motorveien. Han er på vei til landsbygda, til begravelsen til en venn som har begått selvmord. Hun flakker tilsynelatende bare omkring, på flukt fra en velstående familie hun forakter. Det er hun som heter Avé, og hun har den egenskapen at hun lyver og ynder å utgi seg for en annen enn den hun er. Gutten blir sjokkert over hennes skamløse oppførsel og forsøker å frigjøre seg fra henne, men de har blitt knyttet sammen av følelsesmessige krefter de ikke har kontroll over. Her er det de følsomme rolletolkningene og den sikre tonen som får filmen til å heve seg over det noe tradisjonelle materialet.
9. Above Us Only Sky (Jan Schomburg, Tyskland)
Under denne visningen ruslet det lenge en søkerutine rundt i bakhodet før jeg klarte å plassere den kvinnelige hovedrolleinnehaverens ansikt – en slags krysning mellom Claudia Schiffer og den forhenværende tennisstjernen Steffi Graf. Men til slutt kom svaret smygende: det er jo Sandra Hüller, som spilte den djevelbesatte jenta i Hans-Christian Schmids Requiem (2006)! Her får hun nok en intens rolle med tilsvarende vanskelighetsgrad, som krever at hun behersker et meget bredt spekter av følelser. Hun spiller en lykkelig gift kvinne som står i ferd med å flytte til Marseille med sin akademiker-ektemann. Han drar av gårde på forhånd, men som lyn fra klar himmel får hun beskjed fra politiet om at han er funnet død i Frankrike etter et selvmord. På toppen av sjokket finner hun snart ut at det meste av bakgrunnen hans er oppdiktet – mannen hun elsket var på mange måter en fiktiv person. Dette er bare starten på en film som utforsker identitet, sorg og fornektelse, og som brekker tvert av på midten, for å fortsette i en helt annen toneart. Jan Schomburg har laget en film som kanskje ikke fullt ut klarer å innfri sine skyhøye ambisjoner, men som tar oss med på en fascinerende og uutgrunnelig reise gjennom en psykologisk landskap som rent tematisk kan minne om selveste Hitchcocks verker.
10. Invisible (Michal Aviad, Israel)
Israel kan hoste opp enkeltfilmer av høy kvalitet. Michal Aviad, som tross det litt maskulint klingende fornavnet er kvinne, har i Invisible laget en inntrengende beretning om senskader etter voldtekt. Skildret på en liketil og dokumentar-aktig måte, møter vi to kvinner som selv etter tyve år sliter med psykiske ettervirkninger. Etter et tilfeldig møte starter de sin egen etterforskning av saken, i den hensikt å lage en dokumentarfilm, for både å komme til klarhet over fakta og i sine egne fortrengte følelser. Filmen bygger på en virkelig sak der en serievoldtektsmann forårsaket et stort mediesirkus før han endelig ble tatt, og to av politiavhørene vi hører opptak av i filmen er faktisk autentiske. Invisible diskuterer fengselsstraffen forbryteren fikk; på tidspunktet fortellingen foregår er han en fri mann, mens ofrene på mange måter er blitt dømt til en livsvarig følelsesmessig straff. Filmen bæres av to nyanserte kvinneportretter fra Jenya Dodina og Ronit Elkabetz, hvor sistnevnte er en av Israels mest kjente skuespillere, med aksjonsradius også utenfor landegrensene.
*
Dette var altså oppsummeringen fra Gøteborg i denne omgang. The Deep Blue Sea, Terence Davies‘ nye, tungt stiliserte film – som kvalitetsmessig muligens er en ny The House of Mirth – og danske Mads Matthiesens forbløffende Teddy Bear – som nylig vant en meget gjev pris i Sundance – var også klare kandidater til denne listen. Det er imidlertid gode sjanser for at disse dukker opp på norsk kino, så vi lar dem ligge akkurat nå. Jeg frydet meg også over den minimalistiske Las Acacias fra Argentina, men den har allerede vært dekket på Montages her. Ved et avsindig misforhold fikk jeg ikke sett den tyske Stopped on Track, en etter alt å dømme sterk film om døden som, merkelig nok for et slikt materiale, vant Publikumsprisen. (Du kan se alle prisvinnerne her – i tillegg til Kompani Orheims suksess vant Sønner av Norge FIPRESCI-prisen.)
Og i tillegg kommer det altså snart en artikkel til på Montages om de franske filmene fra GIFF’12, for også der var det mange godbiter.
