I 2005 startet opptakene på spillefilmen Margaret i New York, med bl.a. Anna Paquin og Matt Damon i rollene. Først seks år senere var filmen klar, og knapt noen gikk for å se den på kino i USA. Filmen ble dømt til forglemmelse, men som Lars Ole skriver i sin artikkel: dette er en av de beste amerikanske filmene på flere år. Hva skjedde?
Husker du den kritikerroste amerikanske indiefilmen You Can Count on Me fra 2000? Laura Linney og Mark Ruffalo spiller et søskenpar i sentrum for et lite, men nært og engasjerende familiedrama. Filmen vant flere priser, og fant mange tilhengere (inkludert undertegnede) da den til slutt hadde kinopremiere i Norge i 2001. Filmen var regissert av en debutant, den kritikerroste dramatikeren og manusforfatteren Kenneth Lonergan, og hadde en tydelig personlig stemme. Da det noen år senere ble klart at han jobbet med en ny film, Margaret, spisset jeg ørene. Men så ble det stille, og filmen forsvant. Dette er historien om hvorfor.
Allerede lenge før han lagde You Can Count on Me hadde Lonergan havnet i Hollywoods søkelys. Men ikke av de årsakene man kanskje skulle tro. På slutten av 80-tallet, da han var i midten av 20-årene, hadde nyutdannede Lonergan satt seg ned og skrevet et kommersielt anlagt filmmanuskript på eget initiativ – utelukkende for å tjene penger. Han har uttalt at han ønsket å skape økonomisk rom i sin tilværelse til å bruke tid på å skape det han virkelig ville utrette kunstnerisk. Manuset var en komedie om mafiaen, som ble solgt – og etter flere års omløp i Hollywood-systemet til slutt produsert som Analyze This (1999) med Robert De Niro.
Lonergan erkjenner i flere intervjuer at han visste manuset kom til å bli skrevet om og vannet ut, så han distanserte seg tidlig fra prosessen med produsentene. (En rase han tydeligvis ikke er komfortabel med – dette kommer vi tilbake til.) Pengene brukte han, som planlagt, til å skrive, og Lonergan fikk sitt kunstneriske gjennombrudd med teaterstykket This is Our Youth, som hadde sin New York-premiere i 1996. Kritikerne trakk frem forfatterens overbevisende evner til å sette ord på hvordan folk virkelig snakket, og stykkets refleksjoner rundt samfunnet. Han ble utropt som sin generasjons «stemme», og Peter Marks i The New York Times oppsummerte inntrykket: «This Is Our Youth’-- by turns caustic, cruel and compassionate — is the real real world.»
Et annet heldig utfall av kontakten med Hollywood var at manuset åpnet døren til å bli kjent med Martin Scorsese – en annen newyorker som, på sin egen måte, drev balansekunst mellom det personlige uttrykk og Hollywood-maskineriet. This is Our Youth ble som sagt en suksess, og Scorsese endte med å ansette Lonergan til å skrive om manuset til Gangs of New York (2002), like før opptak. Da 00-tallet så vidt var i gang hadde Lonergan plutselig både regidebutert og jobbet med Scorsese, og resultatet var to Oscar-nominasjoner, for manusene til You Can Count on Me og Gangs of New York. Stjerneprodusentene Scott Rudin og Sydney Pollack hadde innen den tid også lagt merke til Lonergan og var, sammen med produsent Gary Gilbert (Garden State) og indie-studioet Fox Searchlight, klare for å finansiere hans neste filmprosjekt: Margaret. Alt så lyst ut.
Flere amerikanske filmjournalister har siden 2005 forsøkt å finne ut hvor det gikk galt med dette prosjektet, og når jeg syv år senere forsøker å samle disse trådene blir kilden til problemet synlig – ikke overraskende sitter det den velkjente kollisjonen mellom kunstneriske ambisjoner, kommersielle krefter og sterke personligheter. Det er ikke første gang profilerte filmprosjekter blir forsinket eller antar katastrofale økonomiske dimensjoner, men Margaret hadde hverken et gigantisk budsjett eller kompliserte innspillingsforhold (filmen foregår hovedsaklig langs gater og i leiligheter i New York). Det den hadde var et inderlig, og sannsynligvis for Lonergan voldsomt viktig, kunstnerisk mål, som i klippeprosessen skapte en tilsynelatende uoverstigelig hindring – særlig i møte med utålmodige produsenter.
Etter suksessen tidlig på 00-tallet begynte Lonergan arbeidet på manuskriptet til Margaret, som han brukte to år på å ferdigstille. Filmen er helt tydelig inspirert av stemningen i New York like etter 11. september, og skildrer et mangefasettert drama om 17-årige Lisa (Paquin) som etter en dødsulykke hun er vitne til konfronteres av både skyldfølelse og eget sinne. (Mer om filmens innhold her.) Produksjonen startet altså i 2005, og til L.A. Times har klipperen Anne McCabe uttalt at en tidlig versjon av filmen (fra 2006) fikk Martin Scorsese til å utbryte at Margaret var «et briljant mesterverk». Men Kenneth Lonergan selv var tydeligvis ikke fornøyd, og hadde final cut i sin kontrakt. Produsentenes eneste betingelse var at filmen ikke kunne bli mer enn 150 minutter lang.
Lonergan tilbragte enda et år i klipperommet, og i 2007 begynte særlig Gary Gilbert og Fox Searchlight å bekymre seg – det var disse to som hadde delt kostnaden på $12 millioner seg i mellom. Regissøren hadde en 3 timers versjon som han ikke klarte å korte ned, og i en artikkel hos The New York Times fra tidligere i sommer, som ser tilbake på historien, erkjente noen av Lonergans samarbeidspartnere at filmen allerede på manusstadiet hadde enormt komplekse ambisjoner: «One of the reasons it was so difficult is indicative of what his great talent is,» sa skuespiller Josh Hamilton. «I remember doing a reading of that screenplay in his living room years ago — it must have been 500 pages. I mean, it was all day. But it was one of the greatest screenplays I’d ever read in my life.»
Både produsentene og regissøren selv forsøkte å finne en løsning; venner fra filmbransjen ble invitert til å se den 3 timer lange utgaven og komme med innspill og forslag. Høsten 2007 hadde Gilbert blitt så innblandet i klippearbeidet, og til slutt fikk han nok. Han hyret inn klipperen Dylan Tichenor (There Will Be Blood) som leverte en versjon på to timer, men denne ble ikke akseptert av Lonergan. På dette tidspunktet saksøker dessuten Fox Searchlight produksjonsselskapet til Gilbert, som de mente ikke hadde betalt sin andel. Gilbert leverer et motsøksmål, også rettet mot Lonergan, og plutselig var filmens skjebne frosset i rettssystemet. Kort fortalt blir partene til slutt enige om forlik, og i juni 2008 leverte Lonergan faktisk en versjon av filmen til studioet som var like under 150 minutter lang. (Gilbert sa i sommer følgende til Times om det hele: «All Searchlight or I ever wanted was for Kenny to finish the film on his own, which he never did.»)
Likevel, filmen kom ikke ut – og på et tidspunkt i 2009 foreslår noen et kompromiss: hva om Martin Scorsese kommer inn og gjør et forsøk på å sluttføre filmen? «Good for the movie, good for Kenny, presumably good for Gilbert,» skriver Times. Innimellom ferdigstillingen av Scorseses egne filmer Hugo og dokumentaren om George Harrison, leverer mesterregissøren en 160 minutters versjon. Når alle tror sagaen har kommet til en slutt, nekter produsent Gilbert å signere på at Scorsese-versjonen skal gå igjennom og lanseres for verden. Mark Ruffalo, som også spiller i Margaret og er en venn av Lonergan, sier rett ut til Times at han mener Gilbert til slutt var så bitter at han ganske enkelt ikke ville filmen vel.
Så etter en seks år lang prosess, der Lonergans jakt på et tilfredsstillende kunstnerisk resultat ikke nådde sitt mål, og produsentenes ønske om en kommersielt salgbar film ikke ble oppfylt, besluttet Fox Searchlight til slutt at versjonen Lonergan hadde levert som var like under 150 minutter skulle lanseres. I september 2011, med minimal markedsføring og en nesten selvutslettende promokampanje, fikk Margaret sin premiere på to kinoer i USA – en i New York og en i Los Angeles. To uker senere var den tatt av. Og kanskje ville den forsvunnet helt, hvis ikke det var for at et knippe amerikanske kritikere hadde sett det de mente var et mesterverk; en film så god at den fortjente sin egen kampanje på grasrota.
Kritiker Jaime Christley, som skriver for Slant Magazine, satte igang kampanjen på nettet som skulle overbevise Fox Searchlight om at de måtte gjøre filmen tilgjengelig igjen for kinoer som ønsket å vise den, og sende ut screenere til både kritikere og medlemmer av Oscar-akademiet. «[During its short release], the film became known as a miracle – a major work of cinematic art, against the odds – to almost all of the critics and cinephiles who were able to catch it during its brief appearance,» het det i kritikernes beskrivelse av situasjonen. Og Fox Searchlight responderte faktisk med å gi filmen en ny mulighet, om enn noe motvillig. Margaret rakk ikke bli synlig nok til å være med i kampen om Oscar-nominasjoner, men havnet på mange amerikanske kritikeres Topp 10-lister.
Da den endelig nå i juli 2012 ble sluppet på Blu-ray/DVD i USA (og kun på DVD i Europa), var det i tillegg til kinoutgaven inkludert en 3 timers versjon av filmen – til manges store glede. Margaret startet i sommer altså sin neste reise, den som går inn i filmhistorien – som et oversett mesterverk. «It will be remembered, years and decades hence, as one of the year’s, even the decade’s, cinematic wonders,» skrev innflytelsesrike Richard Brody i The New Yorker. Her i Montages gikk vi sporenstreks til innkjøp av Margaret da DVD-en var ute i England (Platekompaniet selger den), og den britiske utgaven inneholder faktisk kun den 3 timer lange versjonen.
Filmen er virkelig et mirakel, som Lars Ole skriver mer om, og når alt kommer til alt har den funnet sin vei gjennom en skog av fallgruver, og kommet ut på den andre siden som en av de virkelig enestående amerikanske dramaene fra 00-tallet. Nå vil tiden kun være til hjelp, og vi spår Margaret en stor fremtid – og for publikum en stor oppdagelse.