Vår skribent Kristian Takvam Kindt dekker bl.a. arabisk film for Montages, og skriver i denne artikkelen om årets utgave av Arabiske Filmdager i Oslo 21.-22.april – som han også er programsjef for.
*
Årets utgave av Arabiske Filmdager har som mål å knuse myten om at arabisk film er synonymt med nitriste og sosialrealistiske skildringer. Med en frisk blanding av sjangerfilm i programmet ønsker vi å vise ikke bare en annen side av den arabiske verden, men også presentere en ny og voksende trend i arabisk film som man ikke trenger å være noen midtøsten-fantast for å nyte. Her følger en guide til årets utgave av Norges eneste festival for arabisk film.
Arabiske Filmdager, som går av stabelen for andre gang denne helgen, er en festival med et eksklusivt fokus på arabisk film. I disse tider virker det kanskje litt lite originalt. Cannes-festivalen satte Egypt i fokus som Guest of Honour i fjor, Tromsø hadde i januar et arabisk sideprogram og på Berlinalen viste de en rekke dokumentarer om den arabiske våren. Felles for disse initiativene er at de kommer som en reaksjon følge av de pågående omveltningene i regionen og setter fokus nesten kun på det politiske. Dette gjør ikke Arabiske Filmdager.
Vi startet opp før opprørene begynte i Tunisia, og viktigere, vi har tenkt til å fortsette lenge etter mediestormen har lagt seg. Likevel er det naturligvis umulig, og heller ikke ønskelig, å ignorere den arabiske våren i filmprogrammeringen. Vi åpner derfor festivalen med den syriske filmen Inside the Repression (2011), en av svært få dokumentarer som har kommet ut fra hjertet av det pågående syriske opprøret. Resten av programmet er imidlertid fritt for revolusjonsdokumentarer. Vi vier i år plassen til ni splitter nye arabiske filmer, to klassikere og kombinerer dette med regissørsamtaler, arabisk mat, musikk og vannpiper. Arabiske Filmdager ønsker på alle måter å være en helhetlig kulturopplevelse.
Arabisk film forbindes ofte med halvdårlige og nitriste sosialrealistiske skildringer. Hvis Arabiske Filmdager 2012 har en visjon, så er det å bryte denne myten. På dokumentarsiden gjør vi det ved å vise en rekke av kreative, medrivende og rett ut underholdende filmer. Vi har Salaam Dunk (2011) om et kvinnelig basketballag i Irak, The Light in Her Eyes (2011) om jenter på koranskole i Damaskus og Boxing with Her (2011) om kvinnelige boksere i Tunisia. Det er allikevel på spillefilmsiden at festivalens sjangerpreg kommer tydeligst frem. Snarere enn å overlesse helgen med dramafilm har vi prøvd å representere et bredt spekter av sjangerfilmer fra den arabiske verden. Alt fra thriller til politisk satire, musikal-komedie, tegnefilm og ikke minst regionens første storslåtte episk-historiske drama.
Thrilleren først. Free Men (2011) hadde sin premiere i Cannes i fjor og er laget av den fransk-marrokanske regissøren Ismaël Ferroukhi, som også besøker Oslo under Arabiske Filmdager. Historien er satt i Paris under andre verdenskrig og forteller den ukjente historien om hvordan det muslimske miljøet i Paris beskyttet jødiske barn og reddet dem fra nazistenes hender. Dette er først og fremst en spenningsdrevet thriller, godt ledet av Tahar Rahim som sikkert en del kjenner fra Profeten (2009). Filmen er også del av en bølge med nordafrikansk film med den fransk-algirske filmskaperen Rachid Bouchareb i spissen. Disse filmene ønsker å bryte ned den heroiske fortellertradisjonen i Frankrike, og minne dem om alt algirerne og marrokanerne har gjort for Frankrike gjennom historien og hvor dårlig de har blitt behandlet til gjengjeld. Med det franske presidentvalget nært forestående (der innvandring er et sentralt tema) får denne filmen også en akutt aktualitet:
Politisk satire er en sjanger som ikke er ukjent i arabisk film. Årets klassiker under Arabiske Filmdager, den egyptiske The Beginning (1986), er et av de fremste eksemplene på dette; et raffinert forsøk på å beskrive hvordan de arabiske diktaturene fungerte. Filmen følger et knippe mennesker som har overlevd en flystyrt og er strandet i ørkenen. De ulike karakterene representerer ulike segmenter av samfunnet. Vi har foretningsmannen, journalisten, den dumme bonden, militærmannen, forskeren, menneskerettighetsaktivisten osv. De finner frem til en oase hvor det er nok dadler til at de kan overleve en stund. Det hele starter som et kommunistisk samfunn der alle deler alt, men forretningsmannen Nabih klarer etter hvert å lure til seg privat eiendomsrett over oasen. Han oppkaller den etter seg selv (Nabihiliyya) og får etter hvert alle til å jobbe for seg. Diktaturet han bygger opp er en mesterlig parodi på Mubaraks regime. Som den egyptiske presidenten kuer Nabih sine undersåtter med en blanding av rå makt og skittent spill. Alt fra pressefrihet til fagforeninger og korrupsjon blir tatt på kornet. Filmen er laget på 80-tallet, noe den også bærer preg av. Den smarte politiske satiren blir akkompagnert av et mye mindre raffinert og mer komisk synth-soundtrack som skaper en veldig underlig, men også unik atmosfære. Dette er en film som viser bedre enn noen film laget etter 2011 hvorfor den arabiske våren måtte komme.
Vi som programmerer Arabiske Filmdager har også som mål å plukke ut minst én film som andre festivaler ikke nødvendigvis er like interessert i. Ikke fordi vi ønsker å vise ”dårlig” film, men fordi vi ønsker å vise frem den kommersielle blockbuster-industrien som faktisk representerer det folk flest i regionen ser. I fjor var dette representert med den tyrkiske filmen Valley of the Wolves – Palestine (2011), en hemningsløs action-film om tyrkiske agenter som dro på hevnaksjon til Israel for å drepe de ansvarlige for bordingen av Gaza-flåten i 2010. I år er blockbusteren representert med regionens største produksjon noensinne, det historiske dramaet Black Gold (2011). Dette er en film som Qatar har lagt mye penger og prestisje i. Den har fått elendige kritikker, men solgt utrolig godt over hele den arabiske verden. Vi følger to sjeiker som havner i konflikt over oljerikdommen under ørkensanden. Filmen ønsker å presentere seg som en slags blanding av There Will Be Blood (2007) og Lawrence of Arabia (1962), noe som ikke er helt uriktig. Selv om den ikke når opp til nivået til noen av dem, er det en renspikka underholdningsfilm – kuriøst nok basert på en bok av den svenske orientalisten Hans Roesch, om tiden da gulflandene fant rikdommen de kom til å basere sin historie på. At denne filmen kommer ut rett etter den arabiske våren, gjør den også veldig interessant politisk.
I år har vi også lagt til en barneseksjon i programmet, med tegnefilmen Muhammad – The Last Prophet (2002). Det høres kanskje litt suspekt ut med en tegnefilm om Muhammad, men dette er en film som er en såkalt «islam-autorisert» film, godkjent av muslimske lærde. Istedenfor å tegne Muhammad, viser de filmen i første person fra Muhammads synsvinkel i de scenene hvor han er med. På den måten kan han være med i filmen uten at de trenger å avbilde ham. Mange muslimske barn har sett denne filmen, og vi er glade for å kunne presentere denne historien også til ikke-muslimske barn. Ikke fordi vi ønsker å misjonere på noen måte, men fordi det å kjenne til og forstå hva andre tror på blir stadig viktigere i et gradvis mer multikulturelt samfunn. Babel filmklubb, som arrangerer festivalen sammen med Film fra Sør, har derfor personlig dubbet filmen til norsk. Med minimalt av utstyr og god dialektspredning har vi gitt filmen en ny språkdrakt som forhåpentligvis gjør den tilgjengelig for mange.
Til sist, komediene. Her har vi plukket to lettbente filmer hvor kvinnelist spiller en sentral rolle. Den ene er Where Do We Go Now? (2011) som også ble vist som åpningsfilm under Film fra Sør i fjor høst, og den andre er The Source (2011) som var i hovedprogrammet i Cannes i fjor. The Source foregår i en liten landsby i Marokko hvor kvinnene har gått lei av å gå til brønnen etter vann mens mennene ikke gjør noe. De bestemmer seg derfor for å gå i sex-streik for å presse mennene til å hjelpe til. Dette er ikke det mest intellektuelt dyptpløyende innslaget på årets festival, men absolutt et av de mest underholdende.
Til tross for at vi nå står med et bredt program er det ikke til å legge skjul på at 2011 har vært et veldig vanskelig år for arabisk film. Selv om revolusjonene i den arabiske verden forhåpentligvis fører til økt ytringsfrihet og en enda mer kreativ filmkultur på lang sikt, har det vært katastrofalt for mange prosjekter på kort sikt. Alle innspillinger i regionens største filmland Egypt er lagt på is. I Syria, Jemen og Libya er det umulig å lage film om dagen. Dette baner imidlertid vei for andre aktører. Libanon, Irak, Marokko og Qatar har meldt seg på i filmgiganten Egypts fravær.
Gjennom Arabiske Filmdager ønsker vi å vise arabisk film til et publikum som ikke vet at de kan være interesserte i det. De fleste filmentusiaster hopper over de arabiske seksjonene på de store festivalene. Den arabiske verden havner ofte i skyggen av mer etablerte filmkulturer som Sør-Korea, Iran og Argentina selv for folk som er interessert i ”ikke-vestlig” film. Dette er ikke helt ufortjent. Den arabiske verden har ikke en veldig etablert filmkultur, med unntak av Egypt, og det produseres ikke ekstremt mye film hvert år.
Men det er mye bra, og vi har prøvd å plukke ut det beste. Jeg ønsker derfor å utfordre alle til å ta sjansen. Utsett filmene til Soderbergh eller Ramsay. Kom på Cinemateket i Oslo 21.-22. april og bli kjent med en ny filmkultur som ellers ville gått deg hus forbi.