På dette tidspunktet i fjor dekket vi her på Montages det utrolige 10-årsjubileet for World Soundtrack Awards, arrangementet som hvert år samler mange av vår tids mest toneangivende filmkomponister. At The World Soundtrack Academy ville makte å følge opp med like sterkt materiale i år var vanskelig å forestille seg. Men det gjorde de altså, og vi er igjen tilstede i den pittoreske middelalderbyen Ghent i Belgia for å dekke arrangementet.
Som i fjor skal vi spre rapportene fra begivenhetene over flere artikler. Først møter vi noen av de tilstedeværende komponistene på en pressekonferanse i forkant av konserten og prisutdelingen 22. oktober. Dessverre ble Howard Shore nødt til å trekke seg i siste øyeblikk, ettersom han befinner seg på New Zealand med forståelige forpliktelser knyttet til den pågående filmatiseringen av The Hobbit. Men det legger egentlig ikke noen demper på det entusiastiske publikummet (både fans og presse) som befinner seg i konferanserommet på Marriott Hotel denne morgenen. Moderator i år er Patrick Duynslaegher, festivalens kunsteriske leder, og en betydelig forbedring fra Variety-journalisten i fjor, som stilte de mest håpløse og irrelevante spørsmål.
Førstemann på scenen er Abel Korzeniowski, etterfulgt av Hans Zimmer noen minutter senere (med sitt eget entourage av livvakter og pressekontakter). Elliot Goldenthal har ennå ikke ankommet da konferansen starter. Dirk Brossé, Brussel-filmharmoniens dirigent, er også tilstede i salen i påvente av konserten senere på kvelden. Med en suite fra Inception (2010) på programmet er det kanskje passende å spørre Zimmer om hans forhold til Christopher Nolan, som han i vår video under beskriver som et nærmest ‘telepatisk’ forhold:
Abel Korzeniowskis gjennombruddsfilm var naturligvis Tom Fords A Single Man (2009), som vi har skrytt av titt og ofte her på Montages. Men i disse dager er han mer aktuell med periodedramaet W.E. (2011), Madonnas seneste film som regissør. Korzeniowski påpeker fra scenen hvor behagelig det er å arbeide med disse to regissørene, som begge er «smertefullt presise» i sine ønsker og visjoner, uten at det undertrykker hans egne kunsteriske ambisjoner.
Den mest underholdende delen av pressekonferansen er uten tvil øyeblikket da Zimmer blir bedt om å si noen ord om Giorgio Moroder, vinneren av årets hederspris. Begge er selvsagt pionérer innen elektronisk musikk, så det er svært interessant å høre Zimmer innrømme at det ikke ville vært noen The Dark Knight (2008) om det ikke hadde vært for lydbildet som ble etablert med partiturer som The Midnight Express (1978) og Scarface (1982). Mens Zimmer forteller, vakler en bakfull Elliot Goldenthal opp på scenen iført passende solbriller – et litt ukomfortabelt, men underholdende øyeblikk:
Det åpnes etterhvert opp for spørsmål fra salen, og selv om en del av dem er ganske tåpelige eller altfor esoteriske til å ha særlig interesse for Montages’ lesere, dukker det opp et par som trigger interessante svar. En person spør for eksempel om komponistene leser anmeldelser av sine egne verk, hvorpå Korzeniowski svarer med et bestemt «ja». Goldenthal forstår først ikke spørsmålet, men er deretter like resolutt i sitt «nei», ettersom det viktigste er å være tro mot seg selv, ikke bry seg om hva andre sier. Zimmer, med sitt sedvanlige, syrlige vidd, bekrefter også at han leser anmeldelser, men at han samtidig innser smerten han påfører seg selv ved å gjøre det. Han retter en humorisitisk «jeg veit hvor du bor!» –kommentar til de mange soundtrack-anmelderne i salen.
Montages får tildelt ett spørsmål, og jeg bruker anledningen til å spørre alle tre om forskjellene i å arbeide for en stor Hollywood-produksjon og en mer independent-orientert film; om man kan ta med seg noe lærdom fra den ene til den andre og om det er viktig å gjøre litt av begge deler for å forbli innovativ som filmkomponist. Dette er selvsagt et tilslørt og åpent spørsmål som er designet for å la dem fabulere og eventuelt bevege seg inn på andre temaer relatert til den kunsteriske prosessen. Korzeniowski, for eksempel, forteller hvor merkelig det var å høre Madonna synge noen strofer til ham over telefonen (jeg beklager bildekvaliteten i siste halvdel av videoen, da jeg ble nødt til å be min sidemann om å filme mens jeg spurte):
En annen publikummer spør om det er noen filmer de synes var spesielt utfordrende å arbeide på. Korzeniowski sier det alltid er den siste han arbeider på, mens Goldenthal benytter anledningen til å ta av seg solbrillene (som naturligvis resulterer i et nytt blitsregn) og peke ut Michael Mann-filmene Heat (1995) og Public Enemies (2010) samt Shakespeare-adaptasjonen Titus (1999) av sin egen samboer Julie Taymor. Zimmer, på sin side, påstår han er sin egen verste samarbeidspartner. I frustrerende situasjoner setter han seg ofte på sine egne hender i et forsøk på å lamme dem og hindre dem i å spille de samme gamle tonene på pianoet.
Til slutt kommer også et passende spørsmål om hvordan det er å ha sin musikk fremført i en live situasjon som konserten senere på kvelden. For Korzeniowski handler det om den iboende kraften og energien i selve fremføringen; det magiske i det å dele et felles øyeblikk. På dette tidspunktet beveger Goldenthal seg inn på en nærmest surrealistisk tankerekke om det faktum at du aldri egentlig er alene. En gang opplevde han nemlig at tre blinde mus løp over hendene hans mens han satt og komponerte operaen Grendel (2006) i et avsidesliggende landsbyhus. Med det grå håret strittende rett opp, er det uten tvil dagens David Lynch-øyeblikk. Zimmer er noe mer forståelig når han nok en gang innrømmer at han egentlig hater å være på scenen i utgangspunktet. Det skremmer vettet av ham.
Han har imidlertid svært lite å frykte, ettersom konserten skulle vise seg å bli formidabel. Mer om det i neste artikkel.