Priest – pinlig banal formøvelse

Det meste ved Priest er klisjétungt og pinlig banalt. Men så har den også en del elementer knyttet til stil og stemning som er unektelig engasjerende. Dermed gjenoppvekker den en av mine hjertebarn-diskusjoner: hvor går grensen mellom form og innhold, form som innhold og det som er meningsløst på begge sider?

At filmen er basert på en koreansk tegneserie av Hyung Min-Woo er ikke så viktig i denne omgang. Mer interessant er det hvordan den velger å kommunisere sin estetikk som egetstående filmverk. Jeg var faktisk en av de få som likte regissør Scott Stewarts forrige film, Legion (2009), selv om den ble slaktet i de fleste medier. Den var et intenst kammerspill i Stephen Kingsk tradisjon som føltes tett og kompakt. Selv om Priest dukker ned i den samme rammetematikken – en truende, religiøst forkrøplet verden, er den betydelig mer effekttung og storslått.

I en alternativ, postapokalyptisk virkelighet har de animalistiske vampyrene blitt buret inne i reservasjoner, mens menneskene styres av en totalitær kirkemakt. ”Prestene” er egentlig kirkens jedi-lignende leiesoldater, og var avgjørende i krigen mot udyrene. Nå begynner imidlertid ting å falle fra hverandre, og den navnløse presten (Paul Bettany) ser seg nødt til å krype frem fra sin anonyme tilværelse for å redde menneskeheten nok en gang. Det er ingenting i veien med mytologien og rammehistorien, selv om den plukker fra høyre og venstre. Det er tonnevis av materiale som kunne gjort dette til en av årets store overraskelser.

I stedet legges grunnlaget med et aldeles fryktelig manus. Karakterene er glatte og overpolerte, mens dialogen er katastrofal. Nesten samtlige replikker høres ut som utdrag fra en dårlig Barack Obama-tale med gigantiske floskler som alle presenteres med pathos og store utropstegn. Det er amerikansk platthet på sitt aller, aller verste, og da hjelper det ikke å påpeke at kildematerialet er en tegneserie hvor korte, dramatiske setninger kommuniseres via snakkebobler. Du kan bare ikke overføre dette verbatim til filmmediet uten at det ender opp som dumt og patetisk. Sorry. Selv ikke skuespiller-kapasiteter som Bettany og Christopher Plummer kan dekke over det. Handlingen er også like forutsigbar som en boks Spaghetti a la Capri. Akkurat i det du tror ting kan vris i originale retninger, pensles det inn på spor som er dømt til å ende opp i forglemmelig vampyr/sci fi/action-territorium.

Paul Bettany som den navnløse Priest

Men så var det dette med engasjerende stil og visuelle elementer. Når filmen først bestemmer seg for å tegne opp landskap, gjør den med imponerende, gjennomført kontroll. På den ene siden har du den dystopiske cyberpunk-byen som plukker det beste fra Ridley Scott og Blade Runner (1982) – helt ned til flagrende luftpartikler, røyk, neon og skitten mekanikk. Dernest har du det forblåste western-landskapet i ødemarken utenfor byen som sender assosiasjonene til Mad Max (1979) og The Book of Eli (2010). Kjempekult. Det samme gjelder for så vidt de Giger-inspirerte vampyrskapningene og deres slimete, biomekaniske tilholdssteder. Her kunne man brukt en allerede glimrende produksjonsdesign for mye mer. 3D-visningen er akkurat restriktiv nok til å gjøre fordypningen i disse landskapene involverende fremfor irriterende selvbevisst, noe den ellers ofte har for vane å gjøre. Endelig er det verdt å trekke frem den lekre, animerte åpningssekvensen som benytter seg av Min-Woos strek og som er ment å forklare hele mytologiens omfang. Jeg kunne gjerne sett hele filmen i dette stilvalget; det tror jeg hadde vært enda mer overbevisende.

Så da er spørsmålet – er disse formelle aspektene sterke nok til å overdøve lyden av plattfot dialog og håpløse karakterer? Har de stor nok egenverdi? Jeg skulle så gjerne svart ’ja’ siden jeg elsker filmer som nedprioriterer historieelementer til fordel for audiovisuell kunst i en eller annen form. Men jeg kan ikke gjøre det med godt overlegg. Når irritasjonen blir større og mer langvarig enn øyeblikkene med opplevelse, har den tapt. Det også foreligge en form for finesse i det filmen vil kommunisere, selv i et mainstream format. Hvis filmens form skal ha den egenverdien den så absolutt kan ha utover et rent fortelleperspektiv, må den peke mot noe – en form for symbolikk, et fokusert univers, et speilbilde på karakterene, whatever. Etter en sterk åpningssekvens, begynner Priest å vakle så snart første ordentlige replikk ytres. Jeg tror du får større utbytte hvis du ser den på ’mute’ med et eget soundtrack i CD-spilleren.