Synthduoens etterlengtede tilbakekomst med noe som vel må være det nærmeste de har vært et studioalbum på fem år har nesten vært en større event enn Disney-filmen selv. Soundtracket spinner og surrer og går på en rekke iPoder i disse dager. Hva er det som gjør det så populært som album og hvordan funker det (no pun intended) i filmen?
Utrolig nok, gitt alderen min, så jeg aldri den originale Tron (1982) i løpet av oppveksten. Det var med andre ord lite nostalgi og referanser å støtte seg på da jeg gikk inn i Disneys nye oppfølger/remake. Det burde jeg kanskje hatt, for med unntak av et par drivende scener, er dette en ganske så rotete og glorete affære. Det jeg imidlertid hadde et visst kjennskap til, var Wendy Carlos’ musikk til originalfilmen, en melodramatisk, ofte dissonant blanding av orkester og synth. Denne innfallsvinkelen – blanding av synth og orkester – er faktisk også det eneste den har til felles med Daft Punks partitur. Ellers trekker de franske synthguruene på helt andre inspirasjonskilder.
Det er mulig å dele musikken opp i flere segmenter her. Det velkjente, beat-baserte house/ny-disco-soundet kommer kanskje tydeligst frem i scenene på klubben End of Line (hvor duoen forøvrig også dukker opp som DJ’er i sine klassiske kostymer), og som små funky drypp her og der. Men kanskje enda mer markant er delene som tydelig har funnet sin inspirasjon i Hans Zimmers Inception (som igjen var inspirert av Vangelis og Blade Runner). Dype drønn av noen synth-akkorder forsterkes med urolige strykere, kraftige messingblåsere og en taktfast 4/4 beat. Retro-perspektivet er heller ikke noe nytt i Daft Punk-sammenheng, og her dukker det opp som referanser til Tangerine Dream og 8-bits dataspillmusikk som likesågodt kunne vært hentet fra en gammel Arkadekonsoll på 80-tallet. Helt i tråd med filmens univers, selvsagt. Endelig er det også en del muskuløse, rent orkestrale partier som tilfører en slags menneskelig dybde i det digitale landskapet. Hollywood-veteranen Bruce Broughton har bidratt med orkestreringer her, men det er foreløpig uvisst hvor mye kreativ input han har hatt.
Tilsammen utgjør disse sporene en svært variert og engasjerende lytteopplevelse som også er arrangert i en rekkefølge på soundtracket som gir drivende god albumdramaturgi. Jeg er med andre ord ikke særlig overrasket over at det funker så bra på plate og at det tilfredsstiller Daft Punk-fans såvel som mer tradisjonelle filmmusikk-fans. Det er så herlig retro og moderne på en gang. En del av denne crossover-appellen ligger også i hvordan musikken er mikset på filmens lydspor – det er høyt, insisterende og oppmerksomhetssøkende. Selv når du er midt inne i et heftig actiontablå eller en intens konfrontasjon. Det er befriende å høre musikk behandles på denne måten i en film; som ikke begraves i lydeffekter, men som slår deg litt i trynet og sier ”her er jeg!”.
Nå får jeg sikkert mye tyn, men jeg tar fart og påstår at dette er Daft Punks beste album, selv sammenliknet med deres tidligere tre studioalbum og diverse andre singler, remixer og live-album. Det er kompakt, det er variert, det har en enorm emosjonell bredde, melodisk eleganse, fete beats og helhetlig arkitektur – ikke ulikt et godt, gammaldags konsept-album. Jeg påstår også at det er et av 2010’s beste filmpartiturer i et år hvor importartistene har overgått spesialkomponistenes suksess (kanskje med unntak av Hans Zimmers Inception og Abel Korzeniowskis A Single Man). For min del utgjør Daft Punks musikk minst 50-60 % av TRON: Legacys totale verdi, kanskje mer. Ta det som en advarsel eller oppmuntring, alt ettersom.
Her følger to klipp, henholdsvis fra End of Line (som har en definitiv Tangerine Dream-vibb) og det mer orkestrale sporet Outlands (med en klar Inception-vibb):
Daft Punks Tron Legacy-soundtrack er tilgjengelig hos Platekompaniet, på Amazon og Spotify.