Britiske Michael Winterbottom er en fascinerende filmskaper. Selv om det riktignok er delte meninger om kvaliteten på mye av det han har gjort, kan han umulig anklages for kjøre seg fast i et forutsigbart mønster. Et retrospektivt blikk over karrieren, avdekker en variert og spennende filmografi. Winterbottom har laget tv-dokumentar om Ingmar Bergman, regissert episoder av det klassiske krimdramaet Cracker, og bidratt som regissør i miniserien Cinema Europa: The Other Hollywood i delen om skandinavisk stumfilm. Og da har jeg ikke engang kommet til spillefilmene.
I 1995 debuterte han med sin første langfilm, Butterfly Kiss, og tegnet de første linjene i det som skulle bli en veldig distinkt visuell signatur.
Senere har Winterbottom streifet innom klassisk kostymedrama i Thomas Hardy-adaptasjonen Jude med Kate Winslet (og senere den påkostede Hardy-filmatiseringen The Claim i 2000), gitt oss den første store filmen om Bosnia-krigen med Welcome to Sarajevo i 1997, malt et abstrakt stemningsportrett med I Want You i 1998, dokumentert Tony Wilsons rolle i utviklingen av britisk rock fra 70-tallet i 24 Hour Party People, skildret afghanske flyktninger med mål for Storbritannias frihet i Gullbjørn-vinnende In This World fra 2002, servert en tenkende sci-fi/thriller med Tim Robbins i Code 46 fra 2003, pirret oss med dampende erotikk og konsertmusikk i den kontroversielle kunstfilmen 9 Songs fra 2004, demonstrert politisk engasjement med sitt hypnotiserende filmspråk i Sølvbjørn-vinnende The Road to Guantanamo fra 2006, videreført sitt oppriktige samfunnsengasjement i kritikerroste A Mighty Heart (2007) om Wall Street Journal-journalisten Daniel Pearl som ble tatt til fange av islamister i Pakistan og kona som stod utrøstelig igjen (spilt av Angelina Jolie), skildret forholdet mellom mor og datter i den italienske samproduksjonen Genova fra 2008, og filmatisert Naomi Kleins bok om katastrofeøkonomiens fremmarsj i dokumentaren The Shock Doctrine i 2009. Parallelt med flere av disse filmene, arbeider Winterbottom med det innovative prosjektet som heter Seven Days; en film som følger forholdet mellom en fengslet mann og hans kone over en periode på fem år, hvor innspillingen skal foregå over et like langt tidsrom for å sikre en autentisk aldringsprosess.
Den overfladiske undersøkelsen av Winterbottoms curriculum vitae, forteller oss en hel del om hans eksperimentelle kraft og kompromissløshet som filmskaper. Han er hele tiden relevant, beveger seg mot grenser, er sjangeroverskridende og alltid like filmatisk bevisst; der filmmediet like gjerne brukes som plattform for viktige samfunnsytringer som utfordrende kunst -- eller begge deler samtidig!
Med sin kommende film, The Killer Inside Me, vender Winterbottom oppmerksomheten mot den vidtrekkende thrillersjangeren. Nylig ble det sluppet en nesten seks minutter lang promo-trailer, som sannsynligvis viser mye mer enn vi ønsker å vite før vi ser filmen, men som man likevel ikke klarer å fjerne øynene fra når man først har trykket play. Det er Casey Affleck, Kate Hudson og Jessica Alba som bader i stemningsmettede bilder, der det formerlig dunster av desperasjon, psykopati, vold og sex. Bill Pullman, Ned Beatty, Simon Baker og Elias Koteas kompletterer rollelisten. Filmen bygger på en kultroman ført i pennen av Jim Thompson, publisert i 1952, og Winterbottom setter historien til samme tiår. Hovedpersonen er en småbysheriff som bak en bondsk fasade av godsnillhet, skjuler en voldelig psykopat som vet å bruke intellektet til å manipulere menneskene og især kvinnene rundt seg. Thompsons roman er tidligere filmatisert i 1976, uten at det vekket nevneverdig interesse.
Før jeg rakk å skrive ferdig denne teksten, oppdaget jeg at traileren allerede var fjernet fra internett av rettighetsmessige årsaker. Visstnok var den uvanlig lange traileren kun ment vist for potensielle distributører, da filmen fortsatt ikke er kjøpt opp. Med andre ord må vi antakelig vente en god stund før vi får se en ferdig publikumsklippet trailer. I dette intervjuet med Winterbottoms faste produsent, Andrew Eaton, får du imidlertid et lite innblikk i prosjektet under innspillingen fra Oklahoma i sommer:
Winterbottoms navn er på ingen måte noen garanti for bred kinodistribusjon, snarere tvert i mot. Men innenfor en salgbar sjanger, og med trioen Casey Affleck, Kate Hudson og Jessica Alba foran kamera, er det neppe helt utenkelig at vi får muligheten til å oppleve denne filmen også på norske kinoer en eller annen gang i 2010?
Jeg er i hvert fall veldig nysgjerrig, som jeg alltid er når Michael Winterbottom er aktuelt med noe nytt og spennende!
