Har Clint Eastwood gjort det igjen? De første anmeldelsene fra det mye omtalte Nelson Mandela-dramaet Invictus har så smått begynt å ramle inn, og konsensus så langt er at vi har å gjøre med nok et solid stykke filmhåndverk i Eastwoods regi. Invictus føyer seg dermed inn i en imponerende rekke av kritikerroste filmer den aldrende Eastwood har servert oss de siste årene. Etter å ha regissert filmer av ujevn kvalitet helt siden 70-tallet, begynte på mange måter en ny æra med Mystic River i 2003. Deretter fulgte Million Dollar Baby, Flags of Our Fathers, Letters from Iwo Jima, Changeling, Gran Torino og nå Invictus. Med sju vedtatte kvalitetsfilmer over sju år, og like mange Oscar-nominasjoner (før Invictus), har Clint Eastwoods beviselig posisjonert seg som en av tiårets mest stabile leverandører av såkalt bunnsolid film.

Invictus virker å være et nytt tilskudd til stammen av solide filmer, noe som har blitt et slags varemerke for flere av Eastwoods senere filmer, og som avhengig av hvem du spør enten har vært hans styrke eller svakhet. Filmene kjennetegnes av en moden stødighet, men presenteres også med en filmatisk konservatisme som gjør uttrykket en smule konvensjonelt. Dette gjør kanskje ikke Eastwoods til Hollywoods mest spennende auteur for øyeblikket, men med sin modne stemme fremstår han likevel som en viktig motvekt mot veldig mye annet i moderne amerikansk film.

Etter at de første visningene nå er ferdigkjørt i New York og Los Angeles, er anmeldernes reaksjoner begynt å finne veien mot internett. Først ut var David Ansen i Newsweek, som i en kortfattet omtale skriver følgende:

Invictus is not a biopic; nor does it take us deep inside any of its characters—Eastwood views Mandela from a respectful middle distance. It’s about strategic inspiration. We witness a politician at the top of his game: Freeman’s wily Mandela is a master of charm and soft-spoken gravitas. Anthony Peckham’s sturdy, functional screenplay, based on John Carlin’s book Playing the Enemy, can be a bit on the nose (and the message songs Eastwood adds are overkill). Yet the lapses fade in the face of such a soul-stirring story—one that would be hard to believe if it were fiction. The wonder of Invictus is that it actually went down this way.

Der Newsweek antyder et overfladisk karakterportrett, er Kirk Honeycutt i The Hollywood Reporter enda tydligere på at Invictus kommer til kort som et karakterdrama, og beskriver filmen som konvensjonell der den tar temperaturen på en nasjon snarere enn menneskene i den.

The film enters neither of their lives. It’s a film about a nation’s psyche, not its individuals. Where you would love a vigorous portrayal of two larger-than-life personalities, the film tiptoes through polite scenes where everyone speaks and acts with political correctness.

Eastwoods manglende interesse for å gjøre et dybdeportrett av Nelson Mandela, begrenser naturligvis også Morgan Freemans spillerom, noe The Hollywood Reporter også påpeker:

Likewise, the actors stick close to the surface. Freeman gives you a folksy yet sagacious leader. He ambles rather than walks and peers at people with sly wisdom gleaming in his eyes. He doesn’t try to plumb the depths of a one-time rebel or a man struggling to keep both his nation and family together.

Den innflytelsesrike bloggeren Jeffrey Wells på Hollywood Elsewhere, er som de fleste av oss (før vi har sett filmen) imidlertid veldig klar på at dette naturligvis er tilstrekkelig for å sikre Hollywood-favoritt Freeman en ny Oscar-nominasjon. Wells skriver:

There’s no question Freeman will end up as one of the five Best Actor nominees, and I’m betting right now that he’ll win. He’s obviously playing a more stirring and inspirational guy than George Clooney’s Up In The Air traveller, and a more sympathetic and charismatic figure than Daniel Day Lewis’s Guido in Nine. He’s dealing with the same sort of historical turf that Christopher Plummer stands on in The Last Station, but Freeman has better lines and a stronger spirit.

Om selve filmen, bekrefter Jeffrey Wells langt på vei flere av våre forhåndsantakelser -- som vi formulerte i denne artikkelen i forbindelse med trailerlanseringen -- og beskriver Invictus som en ny solid, men konvensjonell Eastwood-film, både som noe negativt og ikke minst positivt i hva Invictus er -- og kunne ha vært:

Invictus is a nice, cleanly told, mildly stirring South African sports film that should have been released in the late spring or early summer. Because if it had been it wouldn’t have all this weight on it. It could have been directed by Roger Donaldson, and I don’t mean that as a put-down to Donaldson or Eastwood. It just is what it is, but the fact that it’s the latest Eastwood film with a December opening has everyone hot and bothered. Well, cool down.

Freeman and the take-it-easy, don’t-push-it quality to Clint’s direction are two winning elements. But it should have been a more layered thing. On one level there would have been what we have now — an above-board, what-you-see-is-what-you-get story about how a rugby team and a championship game helped bring a divided nation closer together. And there also would have also been…something else. A more penetrating look at the travails and fears of Mandela or Matt Damon’s Francois Peinaar. A parallel story, a powerful subplot, a more prominent undercurrent or some other big thematic echo. Something.

I almost admire Eastwood for keeping it as simple and straightforward as it is. It’s nice to see restraint and centeredness in a director, and there’s something very elegant about the way he steers Invictus along at 35 mph without cranking things up for the sake of cranking things up.

Til slutt er en positiv, men veldig nøktern Todd McCarthy i Variety presis og oppsummerende for den foreløpige mottakelsen når han skriver: Invictus is a very good story very well told. […] Directed by Eastwoods with straightforward confidence.

Med andre ord; vi får antakelig det vi forventer. Og derfor får vi helt sikkert også se mye til Invictus, Clint Eastwood og Morgan Freeman når Oscar-kjøret for alvor starter rundt neste sving. Amerikansk kinopremiere er 11. desember.