Skepsisen har vært stor til John Hillcoats adaptasjon av The Road. Cormac McCarthys roman er ikke bare en av de mest kritikerroste i nyere amerikansk litteratur, men også en historie som så til de grader er nettopp dét -- en roman. For historien om far og sønn som begir seg ut på landeveien etter at verden har gått til helvete, er først og fremst en øvelse for leserens fantasi og evne til videre tolkning utover handlingen og språkets nøkternhet.
I så måte kunne kan en film med all dens påtvungne visualitet og lyd lett ødelegge dette så viktige elementet ved egentlig alle McCarthys verk. Så skal det sies at Coen-brødrene gjorde dette gnistrende med sin No Country for Old Men, og derfor var det da også at flere av oss øynet håp om at også Hillcoat kunne tilføre noe nytt med å ta historien opp på lerretet.
Etter en langvarig og tilsynelatende strabasiøs ferd mot ferdigstillelse, kunne endelig regissøren ta sin film til festivalene i Telluride og Venezia i forrige uke. Og som alltid i filmbransjens kyniske verden -- to år med intensivt arbeid ble i løpet av et par timers visning konsumert og fordøyd. Deretter kvesset kritikerne sine blyanter, og serverte sin mening om arbeidet.
The Road doesn’t have much of a forward-moving plot or narrative. It’s a monochromatic father and son tale of trying to survive on the desolate open road in a despondent, ashy gray post-apocalyptic world full of cannibals, fear and hopelessness. That’s it. There’s nothing else to it other than the undying and all-encompassing love a father has for his boy. In that sense, The Road nails the book in every sense quite beautifully. Yes, it’s depressing, yes it’s dark and yes it’s bleak as all get out. That’s the point.
Todd McCarthys anmeldelse i Variety er ikke ment å være positiv, selv om alle som har lest romanen sikkert tenkte at dette jo er akkurat slik boka er. Isteden går han langt i å kalle filmen en fiasko, og ser også for seg at den ikke vil bli noen publikumssuksess. Så er The Hollywood Reporter dertil mer positive, og snur mye av det McCarthy mislikte til noe positivt. Denne anmeldelsen speiler majoriteten av kritikernes kommentarer, både i det den trekke frem som filmens sterke sider, men også dens tydelige svakheter.
In The Road director John Hillcoat has performed an admirable job of bringing Cormac McCarthy’s Pulitzer Prize-winning novel to the screen as an intact and haunting tale, even at the cost of sacrificing color, big scenes and standard Hollywood imagery of post-apocalyptic America. The screenplay by Joe Penhall takes a very different tack from end-of-the-worlders like «Children of Men,» choosing rigorous, low-key realism over special effects.
Den atskillig mer uavhengige og dertil subjektive kritikeren Emanuel Levy lander et sted midt i mellom, men skryter Viggo Mortensens tolkning av faren opp i skyene. Han drar også interessante paralleller ovennevnte No Country for Old Men.
To be fair, the post-apocalyptic novel is a tougher, more challenging material to adapt to the big screen than No Country, which was effective as a suspenseful thriller as well as a metaphorical examination of American society and its mores. The Road lacks those more accessible generic hooks. Hence, the Weinstein Co. faces a huge marketing challenge in putting over a $30 million art film, which is grim and depressing and which cannot be sold as an adventure, thriller, or even sci-fi per se; it’s really a hybrid of a movie.
Du kan lese flere anmeldelser hos Rotten Tomatoes, men jeg vil isteden anbefale deg å bestille en kopi av romanen. Filmer som får sin premiere på prestisjetunge festivaler blir ofte ofre for lettvinte anmeldelser, og jeg venter for min del fortsatt at dette skal bli en filmopplevelse av de sjeldne. Noe sier meg at filmen også vil gjøre det betraktelig bedre enn alle nå ser ut til å mene. Hvis da ikke produsent Harvey Weinstein fortsetter med sin destruktive påvirkning, og rett og slett ditcher hele verket. Norsk premiere er satt til 23. oktober.
Her er tre scener fra filmen: