Når helten må sjonglere hverdagens familieliv med jobb som blodsprutanalytiker på dagtid og seriemorder på kveldstid, ligger det allerede spennende kort på bordet før du har snudd og sett nærmere på dem. TV-serien Dexter er klar for sin fjerde sesong.
Dexter Morgan (Michael C. Hall) jobber for politiet i Miami med blodanalyse fra kriminelle åsteder som ekspertise. Når en person blir funnet død med tydelige spor av blodsprut oppover langs veggen, er det Dexters oppgave å analysere det forutgående hendelsesforløpet. Men når politiet og påtalemyndigheten ikke klarer å fange den skyldige, er det Dexters moralske overbevisning at han selv må rydde opp. Med en psykopats kaldblodighet, og en vitenskapelig fagtilnærming til drapsmetoder og det å slette spor, opererer Dexter Morgan med hendig spisskompetanse på begge sider av loven. Men Dexter har utarbeidet sin egen lov, der moralkodeksen gir ham adgang til å ta livet av mennesker som er skyldig i drap og går fri etter systemfeil. Utfordringen er å finne balanse i hverdagen; den mørke hemmeligheten han bærer på må han for alltid bære alene, noe som blir en krevende øvelse i konfrontasjon med hans søster, som også jobber i politiet, og kjæresten han aldri kan åpne seg for. Dette er dimensjoner som gjør Dexter både til en thriller etter drapsetterforskningens dramaturgi, og enda tydeligere et særegent menneskeportrett som setter Dexters blodige dobbeltrolle under lupen.
På grunn av sin forfriskende dristighet, har Dexter aldri blitt amerikansk allemannseie. Men for den amerikanske tv-kanalen Showtime har serien vært et viktig flaggskip som har våget å sette kurs mot en horisont få har sett mot tidligere. Nå, ganske nøyaktig tre år etter premieren på første episode høsten 2006, har startskuddet nettopp smelt for fjerde sesong i USA. I Norge er serien blitt gjemt bort på Viasat 4 og Canal + med påfølgende lite omtale og oppmerksomhet viet serien, -- som fortjener så mye bedre.
Serien ble unnfanget av produsentparet John Goldwyn og Sara Colleton, som så potensialet i en filmatisering av John Lindsays romanserie som startet med Darkly Dreaming Dexter. Konseptet ble pitchet, og tv-kanalen Showtime tente umiddelbart på ideen. Goldwyn og Colleton forfattet manuset til en timelang pilotepisode, mens Showtime sørget for å få Six Feet Under-stjerne Michael C. Hall på kroken til seriens avgjørende tittelrolle. Dexter ble en umiddelbar kritikersuksess, og en gradvis økende rating gjenspeilet hvordan seriens univers og nyskapenhet vokste på seerne.
Sjangermessig opererer riktignok ikke Dexter i upløyd mark. Serien er i all hovedsak basert på Jeff Lindsays romanserie, om psykopaten Dexter Morgan, som har begge beina godt plantet i den klassiske krimsjangeren. Men Dexter er mer enn en streit sjangerøvelse. For all del, serien er gjennomført spennende i et handlingsorientert plott. Men det som virkelig karakteriserer Dexter som tv-serie, er kombinasjonen av en sjelden visuell stilsikkerhet, og serieskapernes karakterdyrkende hengivenhet som sammen med Michael C. Hall skaper den hinsides fascinerende personligheten Dexter Morgan. Hvem er han, og hvor kommer han fra? Svarene pipler opp fra en mørk forhistorie som oppleves like fremmed for Dexter selv som for oss. Ved å la Dexters perspektiv styre vår vei gjennom historien, vet vi sjeldent mer enn det Dexter finner i seg selv. Resten må vi legge sammen, og serieskaperne viser en urokkelig tro på at publikum skal forstå og trekke slutninger uten å få svarene servert med teskje. Av seriens mange styrker, er kanskje viktigst hvordan manus ikke dveler ved detaljer og spørsmål stilt. Dexter forutsetter en årvåken seer; samtidig som tittelkarakteren formes kontinuerlig, kommer presentasjon av tematikk og plott ofte i raske og intrikate vendinger. I bunn ligger en sterk tiltro til publikum, som hele tiden forventes å plukke opp det usagte, reflektere og bli med på en reise som er like stemningsfull berikende som den er handlingsmedrivende.
Seriens visuelle univers sementeres i en kreativ og stemningsfull intro som åpner hver episode, og er illustrerende for hvordan serieskaperne bevisst utnytter blodets visuelle fortrinn i fargeleggingen av bildene. Samtidig spiller introen tydelig på seriens karakteristiske humor som er like mørk som den er underlig, og underbyggende for hovedpersonens indre mystikk.
Michael C. Hall gestalter den krevende hovedrollen med verdens største selvfølgelighet, og har klart å skape en karakter man faktisk tror på og sympatiserer med, til tross for at han i løpet av en sesong tapper et titalls mennesker for kroppens blod og parterer kroppsdelene uten å fortrekke en mine. At Dexter Morgan er utstyrt med intellekt langt over snittet, gjør ham også i stand til å ha en kontinuerlig refleksjon over egne handlinger, slik at publikum også inviteres til å ta del i tidvis komplekse og vanskelige spørsmål ledet ut av Dexters ekstreme handlinger. Dette har også vært en innvending mot serien: hvordan en seriemorder skildres som intelligent, og samtidig med sympatiske trekk, og dermed glorifiserer drapshandlingene. Diskusjonen ble i fjor aktualisert med tilfellet Mark Twitchell; en ung canadisk filmskaper som inspirert av Dexter er siktet for å ha utført drap etter først å ha beskrevet fremgangsmåten i et Dexter-aktig manus.
Utviklingen fra første til fjerde sesong har vært markant for Dexters del. Mens personene rundt med rette kan omtales som pappfigurer, er de alltid endimensjonalt til stede for å bygge på Dexters personlighet. Aller tydeligst er dette i første sesong, som lite overraskende også er seriens desidert beste, og den eneste som i seg selv kan beskrives som et mesterverk. Da vi ser personene rundt Dexter gjennom hans øyne, ser vi de kun også slik han ser dem: som endimensjonale mennesker som stort sett er til bry for ham, og dermed til bry for oss. Vi blir en del av Dexters egosentriske logikk, der familie, kolleger og venner (han har ingen) kun er potensielle forstyrrelser. Vi ønsker, som ham, å ha fullt fokus på det som får ham til å leve — å drepe. Manuset er i første sesong på sitt aller skarpeste. Sesongen følger Dexter og kollegene i jakten på seriemorderen «The Ice Truck Killer» som herjer Miami, og byr på en serie av uventede og smarte vendinger. Jeg har sjeldent blitt mer engasjert i en tv-serie. Den første sesongen får naturligvis en flying start fordi universet er så nytt, annerledes og saftig som konsept. Bare introduksjonen av karakteren Dexter Morgan og den visuelle modigheten som spiller på det morbide og mørke, er så forfriskende gjennomført at du slukes bare av atmosfæren. Når manuset både i dialog og plottfremdrift så til de grader følger opp, utvikles Dexter til virkelig storhet for tv-formatet.
Etter en fabelaktig første sesong, innfridde ikke Dexter i den vanskelige andresesongen. Den velkjente oppfølgeroppskriften «mer av alt» skaper en mer krampeaktig sesongfølelse, og introduksjonen av en ny og vital kvinneperson i Dexters liv fungerer verken som karakter for seg selv, for å bygge opp nye sider av Dexter, eller for å bli innlemmet i et spennende nytt plott. Ikke er hun en god skuespiller heller. Etter en åpning der såpeopera-følelsen dessuten er smått påtrengende, får den meg likevel til å bite på kroken etter hvert. Det blir spennende, men fryktelig ujevnt. Og slutten er dessverre lettvint og ulogisk, i skarp kontrast til den første sesongfinalen som er intet mindre enn et kunstverk. Heldigvis skulle tredje sesong igjen bli en opptur, mye fordi serien igjen blir tro mot handlingen, og introduserer en engasjerende katt-og-mus-lek med Morgan Dexter og en velfungerende ny karakter i assisterende statsadvokat Miguel Prado, spilt av en strålende Jimmy Smits (bildet over). Sesongen som helhet er nivåmessig langt unna den første, men underholdningsverdien og spenningen er tydeligere på plass.
På vei fra sesong tre til sesong fire har minst én viktig ting skjedd i Dexter Morgans liv: han har blitt far («I’m killing for two now»). Bare det i seg selv er et veldig interessant utgangspunkt for en serie som heldigvis ikke er redd for å konfrontere sitt publikum med ubehagelig tematikk. Hvem vil og kan identifisere seg med en småbarnsfar og seriemorder? Dette blir helt sikkert mørkt, blodig, kynisk og enda mer provoserende når Dexter Morgan er tilbake for fjerde runde.