Séraphine ble den store vinneren da årets César-priser skulle deles ut i Frankrike – 7 priser totalt, med blant annet beste film, skuespillerinne, manus, foto og musikk. Her i Karlovy Vary vises filmen i sideprogrammet Horizons.
KVIFF’09: Jeg elsket denne filmen fra første kamerainnstilling: Hånden som med ytterste forsiktighet løsner siv fra bunnen av et månebelyst myrlandskap, mens modale felegnisninger gir oss følelsen av at dette ikke er så romantisk som det gir inntrykk av.
Og hele førsteakten av Martin Provosts poetiske og dvelende filmatisering av livet til den franske malerinnen Séraphine de Senlis ligger i det samme tvetydige, difuse landskapet. For jeg vil tro majoriteten der ute vet lite om livshistorien til kvinnen som i mellomkrigstiden malte de vakreste tablåer, bortgjemt på et lite kvistværelse i byen hun i kunsthistorien nå navngis etter. Det gir nevnte førsteakt en tiltrekkende mystikk, der vi ser hushjelpen Séraphine samle blod fra høytidens slakting, fra katedralens utbrente offerlys og urin etter husets madame. Det er noe rituelt over det, samtidig som den sterke gudstroen og salmene hun ledsager arbeidet med gir skape en nærmest sakral innledning til en film som derfra ut og ut med stram regi skaper et av de beste kunstnerportrettene jeg har sett.
Yolande Moreau bidrar sterkt til dette, i sin energiske, til fingerspissende perfeksjonerte gestaltning av hovedpersonen. Der Hollywood-skuespillere ofte banaliserer når de skal tolke historiske personer, gjør hun det motsatte. Som med Marion Cotillards Edith Piaf i La Vie en Rose og Toni Servillos Giulio Andreotti i Il Divo er innsatsen teknisk suveren i mimikk og stemmebruk, sensitiv og subtil i gestaltningen og med tydelig empati. Jamie Foxx gjorde etter min mening akkurat det motsatte med sin karikerte, komplett uengasjerende robotiske utgave av Ray Charles. Det mest imponerende ved Moreaus César-belønnede tolkning er allikevel hvordan hun makter å balansere de mer humoristiske, bisarre sidene ved Séraphine, samtidig som jeg som publikummer ikke kan unngå å tidlig fange opp tragedien og tristessen som hun er innhyllet i. Resultatet er en høyst levende, mangfoldig personlighet, som i skuespillerinnsats ligger der oppe blant de største fra de senere år.
Men der Piaf-biografien ble lite mer enn Cotillards gnistrende hovedrolle, er Séraphine mye mer. Regissør Provost lar seg til forskjell fra kollega Olivier Dahan ikke blende av sin hovedrolle, men bygger opp et univers, en ramme rundt hovedpersonen som Piaf aldri fikk. Det hjelper selvsagt at manuset ikke er interessert i den klassiske coming-of-age-historien som slike biografiske filmer ofte reduseres til, men at manusforfatter Marc Abdelnour isteden lar historien etablere seg akkurat like forsiktig og tilsynelatende tilfeldig som hovedpersonens egen fremtoning. At regissøren og klipper klokelig velger å stole på publikums tålmodighet, og bygger en saktmodig fremdrift passende en karakter som med skrå rygg sliter seg fremover i tunge kjoler, bidrar også sterkt til at resultatet blir en like unik opplevelse som personen den forteller historien til.
Norske distributører er ikke spesielt kreative når de skal kjøpe fransk film, snarere akkurat det motsatte. Det blir med de romantiske historiene fra Sør-Frankrike, de veletablerte regissørene og et par av de større co-produksjonene. Få eller ingen klager over dette, og slik får de fortsatt sitt ignorante forhold til fransk film anno 2009. Jeg har da vitterlig heller ikke greid å finne Séraphine på listene over filmer som skal på kino i løpet av høsten, noe som ikke overrasker meg. På samme måte som vårt hjemlige kinopublikum sannsynligvis ikke vil få se Paulo Sorrentinos Il Divo – en annen glitrende biografisk filmatisering, forblir vel Séraphine uoppdaget på sitt bortgjemte kvistværelse utenfor radaren til de som bestemmer.
OPPDATERT: «Séraphine» er kjøpt opp Fidalgo, og kommer på utvalgte kinoer fra 4. desember.