La La Land ble ropt opp som beste film – Moonlight viste seg å være den riktige Oscar-vinneren!

Oscar-historie ble skapt i morges, da Warren Beatty og Faye Dunaway ropte opp La La Land som vinner av hovedprisen for Beste film, selv om Moonlight var den egentlige vinneren. En ekte skandale fra programskapernes side – og et velkomment overraskelsesmoment mot slutten av en lang og etter hvert forutsigbar sending.

Beatty forklarte at han og Dunaway hadde blitt tildelt samme konvolutt som Emma Stone åpnet noen minutter i forveien, og selv var forvirret over hva som stod skrevet på lappen, men antok at La La Land var riktig film. Først et godt stykke inn i La La Land-teamets tale, oppdaget filmens produsent at kveldens riktige vinner var Barry Jenkins‘ tungt kritikerroste Moonlight.

For undertegnede vil Oscar 2017 huskes som et svakt år, der mange utsøkte filmer ble forbigått. Særlig faller det meg tungt for hjertet at ikke Jackie ble nominert til flere priser (og dessuten gikk tomhendt hjem), og at Elle ikke brøt igjennom “veggen” og ble en av disse sjeldne tilfellene der en ikke-engelskspråklig film konkurrerer i flere av de tyngste kategoriene (når de først har hatt den med i betraktningen, jamfør Isabelle Hupperts nominasjon, er det trist at den ikke fikk en manusnominasjon, for eksempel).

I motsetning til de aller fleste, synes jeg slettes ikke Moonlight er en utrolig film, men har problemer med både endimensjonale rollefigurer, casting og fortellerstruktur. Jeg ble rett og slett ikke beveget – det er noe skrevet og kunstig over historien og måten den er fortalt på, og Jenkins fokuserer i overkant mye på lidelse – og etter å ha sett den til dels tematisk beslektede, naturalistiske, glovarme Call Me By Your Name under Berlinalen, har den nærmest forlatt hukommelsen min.

Jeg ble heller ikke rørt til tårer av godteposen La La Land (som vi diskuterer i denne podkasten fra fjorårets filmfestival i Venezia). Så lenge musikalen synger av full hals og vrikker på rumpa, svinger den skikkelig (åpningen og den etterfølgende halvtimen er balsam for filmsjelen), men kjærlighetshistorien er platt, monologene om frijazz patetiske og kjemien mellom Emma Stone og Ryan Gosling bare helt ok. Jeg har imidlertid stor tro på Damien Chazelle (Whiplash fortjente hver eneste av de tre Oscar-prisene den fikk), og synes derfor det er helt innafor at han tok med seg regiprisen, hvis den kan medføre ekstra gullkantede muligheter fremover.

I alle tilfeller er det lenge siden jeg har kost meg like mye med showet som i år. Jimmy Kimmel var en fremragende vert, som sjonglerte politikk og humor med stø hånd. Årets stunt, med selfie-turistene var kanskje litt “mobbete”, men også veldig morsomt. Til og med Matt Damon-kjeklingen fungerte. Og på tross av sine 14 nominasjoner, fikk altså ikke La La Land flere enn seks statuetter – de fleste av dem faktisk vel fortjente (minus Emma Stone, som kjempet mot rolleprestasjoner for historiebøkene fra henholdsvis Isabelle Huppert og Natalie Portman (Jackie), men som likevel vant, trolig mest for sin popularitet).

Dette medførte at prisene fordelte seg på mange titler, hvilket alltid skaper en morsommere dramaturgi. Særlig gøy var det at Mel Gibsons comeback, Hacksaw Ridge, ikke bare vant for beste lydmiks (til en designer nominert for 21. gang!), men også tok med seg den gjeve prisen for beste klipp (til den kvasse saksehånden bak The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring). Som så ofte tidligere i denne kategorien, er det faktisk filmen med den mest imponerende kunstneriske prestasjonen – uavhengig av sjanger og generell anerkjennelse – som trekker det lengste strået (vi minnes også The Girl With the Dragon Tattoo, Whiplash, Mad Max, The Bourne Ultimatum og så videre.)

Veteranen Colleen Atwood vant sin fjerde kostymepris for de imponerende gevantene i Fantastic Beasts, rett foran nesa på forhåndsfavoritten La La Land, og Casey Affleck fikk anerkjennelsen han fortjente for den forpinte rolleprestasjonen i Manchester by the Sea, på tross av at Denzel Washington nettopp gikk seirende ut av SAG Awards. En statuett ble det også på Manchester by the Seas skarpe penn, Kenneth Lonergan, som lenge har vært en av Hollywoods fremste manusforfattere.

Og så kom twisten! Idet La La Land-toget likevel viste seg å være ustoppelig i de tyngste kategoriene, og gjengen bak filmen entusiastisk takket hverandre og sine nærmeste på scenen, ble det oppdaget at Warren Beatty og Faye Dunaway hadde blitt tildelt og åpnet feil konvolutt, og at den riktige vinneren i kategorien for beste film i virkeligheten var Moonlight (for øvrig noe jeg hadde spådd på forhånd; med unntak av Birdman har regi/film delt seg i årene etter det nye avstemningssystemet ble innført).

Visst var det pinlig for alle involverte, og det har allerede stjålet mye oppmerksomhet fra filmenes prisdryss, men det var også et vaskeekte TV-øyeblikk, en virkelig fiasko det vil refereres til i årevis fremover – og derfor noe jeg totalt sett syntes var mer overraskende og artig enn bedrøvelig.

Nedenfor finner du den komplette listen med årets Oscar-nominasjoner.

Her er “beviset”, som «La La Land»-produsenten presenterer for et vantro publikum i salen.

*

Årets Oscar-vinnere:

Beste film:
Arrival
Fences
Hacksaw Ridge
Hell or High Water
Hidden Figures
La La Land
Lion
Manchester by the Sea
Moonlight

Beste regissør:
Denis Villeneuve (Arrival)
Mel Gibson (Hacksaw Ridge)
Damien Chazelle (La La Land)
Kenneth Lonergan (Manchester by the Sea)
Barry Jenkins (Moonlight)

Beste mannlige hovedrolle:
Casey Affleck (Manchester by the Sea)
Andrew Garfield (Hacksaw Ridge)
Ryan Gosling (La La Land)
Viggo Mortensen (Captain Fantastic)
Denzel Washington (Fences)

Beste kvinnelige hovedrolle:
Isabelle Huppert (Elle)
Ruth Negga (Loving)
Natalie Portman (Jackie)
Emma Stone (La La Land)
Meryl Streep (Florence Foster Jenkins)

Beste mannlige birolle:
Mahershala Ali (Moonlight)
Jeff Bridges (Hell or High Water)
Lucas Hedges (Manchester by the Sea)
Dev Patel (Lion)
Michael Shannon (Nocturnal Animals)

Beste kvinnelige birolle:
Viola Davis (Fences)
Naomi Harris (Moonlight)
Nicole Kidman (Lion)
Octavia Spencer (Hidden Figures)
Michelle Williams (Manchester by the Sea)

Beste klipp:
Joe Walker (Arrival)
John Gilbert (Hacksaw Ridge)
Jake Roberts (Hell or High Water)
Tom Cross (La La Land)
Nat Sanders og Joi McMillon (Moonlight)

Beste animasjonsfilm:
Kubo and the Two Strings
Moana
My life as a Zucchini
The Red Turtle
Zootropolis

Beste produksjonsdesign:
Arrival
Fantastic Beasts and Where to Find Them
Hail, Caesar!
La La Land
Passengers

Beste visuelle effekter:
Deepwater Horizon
Doctor Strange
The Jungle Book
Kubo and the Two Strings
Rogue One: A Star Wars Story

Beste dokumentar:
Havet brenner
I Am Not Your Negro
Life, Animated
O.J.: Made in America
13th

Beste ikke-engelskspråklige film:
Under sanden
En mann ved navn Ove
The Salesman
Tanna
Min pappa Toni Erdmann

Beste adapterte manus:
Eric Heisserer (Arrival)
August Wilson (Fences)
Allison Schroeder og Theodore Melfi (Hidden Figures)
Luke Davis (Lion)
Barry Jenkins og Tarell Alvin McCraney (Moonlight)

Beste originalmanus:
Taylor Sheridan (Hell or High Water)
Damien Chazelle (La La Land)
Yorgos Lanthimos og Efthymis Filippou (The Lobster)
Kenneth Lonergan (Manchester by the Sea)
Mike Mills (20th Century Women)

Beste filmmusikk:
Jackie
La La Land
Lion
Moonlight
Passengers

Beste foto:
Bradford Young (Arrival)
Linus Sandgren (La La Land)
Greig Fraser (Lion)
James Laxton (Moonlight)
Rodrigo Prieto (Silence)

Beste sminke og hår:
En mann ved navn Ove
Star Trek Beyond
Suicide Squad

Beste kostymedesign:
Allied
Fantastic Beasts and Where to Find Them
Florence Foster Jenkins
Jackie
La La Land

Beste originalsang:
Audition (The Fools Who Dream) (La La Land)
Can’t Stop The Feeling (Trolls)
City Of Stars (La La Land)
The Empty Chair (Jim: The James Foley Story)
How Far I’ll Go (Moana)

Beste lydmiks:
Arrival
Hacksaw Ridge
La La Land
Rogue One: A Star Wars Story
13 Hours: The Secret Soldiers of Benghazi

Beste lydklipp:
Arrival
Deepwater Horizon
Hacksaw Ridge
La La Land
Sully

Beste kortfilm:
Ennemis Intérieurs
La Femme et le TGV
Silent Nights
Sing
Timecode

Beste animerte kortfilm:
Blind Vaysha
Borrowed Time
Pear Cider and Cigarettes
Pearl
Piper

Beste kortdokumentar:
Extremis
4.1 Miles
Joe’s Violin
Watami: My Homeland
The White Helmets

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 19 kommentarer

  1. Stein Jensen sier:

    Kommer det en podcast, eventuelt nettsak om Moonlight fra deg Lars-Ole? Vil gjerne høre mer om ditt syn på filmen

  2. jon Christoffersen sier:

    Moonlight synes jeg er en kjempefin film. Noen scener i siste del var magiske, særlig da de to gutta møtes igjen på café og samtalen i leiligheten etterpå. Skjønner ikke helt hva dere har mot den. Er den for forsiktig i behandlingen av temaet rundt seksualitet, mener dere?

  3. Niels Erik Meinich sier:

    Jeg er enig med med Jon Christoffersen: Moonlight er en gripende god film. Savner at Montages går dypere inn i en analyse av filmen. Behandlingen av afroamerikanere i USA den senere tid er ett bakteppe. Mannlig identitet og det gradvis og veldig forsiktig å gi etter for sin homofile legning, behandler filmen sensitivt og rett og slett vakkert.
    Og når den lokale drugdealer’n tar Little med til stranden for å lære ham og svømme! Vakkert igjen.
    Selv hadde jeg glede av å lese omtale av filmen i The Guardian

  4. Morten Olsen sier:

    Stiller et stort spørsmål ved denne påstanden “…monologene om frijazz patetiske…”. Hva legger du i det? Hva begrunner du en slik bastand påstand med?

    Er det “patetisk” fordi det ikke stemmer overens med din erfaring med jazz, eller er det “patetisk” fordi du mener dialogen er unaturlig? Hvorfor er den da unaturlig? Eller er det fordi du ikke mener den stemmer overens med karakteren? Er det selve dialogen? Eller det hvordan den leveres? Eller er det karakteren du har problemer med?

  5. Hei!

    Hva gjelder «Moonlight» skal vi skrive om den senere, men gjennomgangen vil kreve flere gjensyn, som av ulike årsaker er vanskelig å få gjennomført i skrivende stund.

    Saken ovenfor er kun ment som en kort kommentar til Oscar-utdelingen, og ikke noen grundig gjennomgang av de nominerte filmene. Hva gjelder «La La Land» vil jeg derfor henvise til egen podkast, samt Oscar-podkasten, der vi diskuterer filmen.

    Det patetiske ved frijazz-monologene er dels svulstigheten tilknyttet rollefigurens overbevisning om at “dette er den _ekte_ musikken”, og det faktum at han vel ikke på et eneste tidspunkt i filmen spiller noe som ligner frijazz, selv om han hele tiden snakker om hvor fantastisk og utviklende det er å spille/lytte til. Men jeg er absolutt ingen ekspert på sjangeren, så kanskje har ørene mine vært feiljusterte? I alle tilfeller virker det som Richard Brody har peiling, og han er av samme oppfatning: http://www.newyorker.com/culture/richard-brody/the-empty-exertions-of-la-la-land

    • jon Christoffersen sier:

      Så bra at det kommer mer om Moonlight. Gleder meg til å lese :)

    • Dag Sødtholt sier:

      Må få krangle litt her nå: He, he, Brody skriver visstnok så mye rart at han er en av de mest forhatte kritikerne blant mine internasjonale FB-venner, som teller mange skarpskodde filmvitere, men det *kan* jo tenkes at han har greie på jazz. Men kan det ikke være frijazz hovedpersonen skjener over i når han ikke makter å holde seg til settlisten i den tidlige scenen? Han har ikke så mange andre situasjoner i filmen der han kan hengi seg til “sin egen musikk”, og i klimaksscenen dikterer plotet at han må spille den sangen som vel er en slags kjenningsmelodi i filmen.
      Dessuten kan dette være frijazz tro (kanskje ikke)? https://www.youtube.com/watch?v=j0t9EV5PG7o Thelonious Monk ihvertfall. Mener det er dette Gosling hører på i bilen, om og om igjen, og øver på hjemme på piano.

    • Her er jeg og dine FB-venner dypt uenige, for selv synes jeg Brody er en av de skarpeste og mest lesverdige pennene som skriver filmkritikk i dag. En skjønn fyr er han også, svært lyttende og ydmyk (har hatt gleden over å drikke øl med han i Berlin ved et par anledninger). Da synes jeg ikke det gjør noen verdens ting at han ofte har eksentriske meninger. I det hele tatt er det ikke selve vurderingen, _hva_, jeg henger meg opp i når jeg leser Brody, men _hvordan_ han skriver om møtet med filmen – litt på samme måte som med Roger Ebert (uten sammenligning for øvrig).

      I alle tilfeller synes jeg «La La Land» har flere kvaliteter enn Brody (som slakter den, ofte på morsomt vis), men reagerte som ham på dette med frijazzen – og mitt inntrykk er altså at han har peiling på sjangeren (det fremkommer av teksten, synes jeg).

  6. Geir J. Olsen sier:

    Hva med Damien Chazelles kunnskap om “frijazz”? La La Lands filmskaper ønsket jo opprinnelig å bli jazztrommis og alle hans tre spillefilmer er vel alle som en eneste lang kjærlighetserklæring til jazzmusikken?

    • Dag Sødtholt sier:

      Du regner da hans første kortfilmutgave av Whiplash med blant de tre spillefilmene? Med Chazelles bakgrunn virker det underlig at det skulle være noe galt med det musikkrelaterte i La La Land, selv om man ikke kan utelukke en viss “forvrenging” for å få filmen til bedre å favne et vidt publikum og at musikkrelaterte elementer kan til slutt ha havnet på gulvet i klipperommet, etc etc.

    • Dag: Jeg antar at Geir sikter til Chazelles spillefilmdebut Guy and Madeline on a Park Bench (2009) som den tredje.

  7. Magnus Høiby-Nikolaisen sier:

    For en tørr innvending mot La la land. Jeg er, som folk flest, ingen jazz-ekspert, men er ikke poenget at Seb er nostalgisk og en romantiker – altså at han dyrker klassisk old school jazz? Og selv om frijazz er en levende musikkbølge fortsatt, så vil jeg tro at Chazelle/Seb har rett i at det er færre jazzklubber i LA enn før, og at den kulturen er døende.

    Det er nok noen forenklinger i denne filmen og den er jo litt banal, men når var sist så mange så en film som hyller jazz og film? Det er jo fantastisk i seg selv! Å kverulere på noen betraktninger om jazz etter en slik fest av en film er litt humørløst, tenker jeg. Filmen er kanskje ikke helt fullendt eller et mesterverk, men det var nok ikke meningen at La la land skulle være så kompromissløs som det fordrer. Innen sine rammer må jeg si at La la land er helt topp! En av de herligste kinoopplevelsene på lenge! En påminnelse om at kinoen jo er “drømmenes teater”!

    Chazelle tegner opp individualister, som Brody kritiserer på et vis i artikkelen. Men Chazelle har vel rett når han i Whiplash og La la land poengterer at det er individualistene som blir husket i historien – som er en drøm for hans karakterer. Chazelle har jo nå oppnådd dette selv også som tidenes yngste vinner av Best Director ;-)

    Når det gjelder Moonlight sier jeg meg enig med Montages-redaksjonens vurderinger. En grei film, men meget oppskrytt!

    • jon Christoffersen sier:

      Slavoj Zizek skrev om La La land og noen av disse tingene i Le Monde Diplomatique nå sist, btw :)

  8. Artig diskusjon. Det er merkelig for meg at noe som helst i LALALAND kan omtales som ‘frijazz’, som er en betydelig mer eksperimentell og avantgarde jazzform. Den “ideelle” jazzen i filmen omtales vel heller som ‘pure jazz’, som egentlig er en ganske meningstom beskrivelse.

    Selv om Goslings rollefigur improviserer en del, er det stort sett over standardlåter, som i restaurantscenen. Sånn sett har den mer til felles med neo-bop, som er betydelig mer tradisjonell (og på mange måter en motpol til frijazz).

    Når det gjelder filmen som helhet, ble heller ikke jeg — i likhet med Lars Ole — spesielt grepet, spesielt ikke siste halvdel (av flere årsaker).

  9. Musikkritiker Jon Caramanica hos The New York Times har også pirket i LA LA LAND, og det han mener er filmens (og Chazelles) problematiske bruk av jazz i narrativet:

    «On the surface, [Damien Chazelle] treats jazz as an object of affection, but really it’s not much more than a stand-in for white male self-flagellation, a proxy for how white men come to understand themselves.

    In “La La Land,” the white protagonist (Ryan Gosling) charges himself with saving jazz, but his pursuit feels loveless, didactic, abusive. His enemies are ignorance, both from his paramour, Mia (Emma Stone), and the public; the cruel passage of time; and black musical pragmatists, in the form of Keith (John Legend), an old nemesis who plays an improbably popular funked-up, synth-heavy jazz hybrid with his band, the Messengers.

    There are plenty of modern-day innovators making music conscious of jazz history while looking forward for inspiration (see Kamasi Washington, Steve Lehman). But Mr. Chazelle can’t entertain that complexity — the Messengers are nothing but a straw band. In leaning so hard on Seb’s jazz classicism as a proxy for unvarnished artistic truth, “La La Land” ends up having very little respect for jazz as a living art form. Looking backward, not forward, is prized — anyone who advocates change is mocked.»

  10. Sveinung Wålengen sier:

    Det er absolutt noe hvitemannsk og corny over jazz-aspektet i La La Land, men det er lenge siden jazzen ble akkurat dét. Jeg er ikke uenig i at det finnes musikkhistorisk bevisste innovatører på dagens jazzscene, men veldig mye av dagens jazz er utstudert og melkehvit. «On the surface, [Damien Chazelle] treats jazz as an object of affection, but really it’s not much more than a stand-in for white male self-flagellation, a proxy for how white men come to understand themselves». Ja, slik er det!

    Jeg opplevde det som syrlig humor da Gosling-figuren ble sittende og snakke om hvor fantastisk frijazz er (i en scene som faktisk inneholdt noe som lignet frijazz), uten å la hverken oss eller Stone-figuren lytte til musikken. Ideen om musikken har blitt viktigere enn musikken selv.

    (Etter denne diskusjonen er vel “frijazz” som begrep ødelagt og ukult-gjort for en god stund, men for å fortsette:) Jeg følte egentlig ikke at La La Land handlet så mye om jazz. Følte mer at den handlet om film. Er veldig enig med Magnus, og hadde en topp filmopplevelse. Ble aldri virkelig revet med, men kjedet meg heller aldri – det skyldtes først og fremst det visuelle. Jeg likte at den var så ambisiøs og full av krumspring, uten å bli skikkelig “storslått”. Dansingen var ikke noe spesielt, men den var fin. Musikken var hyggelig. Historien og dialogen er lett som en fjær, og det er et universets mysterium at det bandet til John Legend er så populært i filmen. Svakhetene er så gjennomskuelige at jeg ser tvers gjennom dem, kan man kanskje si!

  11. Dag Sødtholt sier:

    Noen tanker:

    1. “But Mr. Chazelle can’t entertain that complexity — the Messengers are nothing but a straw band. In leaning so hard on Seb’s jazz classicism as a proxy for unvarnished artistic truth, “La La Land” ends up having very little respect for jazz as a living art form. Looking backward, not forward, is prized — anyone who advocates change is mocked…” Det er neppe meningen at hovedpersonene i filmen skal framstå som perfekte rollemodeller, og Goslings rollefigur blir (humoristisk) framstilt som ganske narraktig, innbilsk og besatt, så hvorfor skal vi ta ham som et sannhetsvitne på hva ekte kunst er, besatt av fortiden som han er?

    2. Blir bandet og bandlederen “mocked”? Konsertnummeret deres er jo meget stilfullt iscenesatt og ikke spesielt latterliggjørende, og musikken i mine ører fengende og bra innen sine rammer. De andre publikkumerne som fryder seg over musikken vises med et nøytralt, ikke-fordømmende blikk. Mia selv har jo ikke greie på musikk, så hennes reaksjon i salen kan vi neppe tillegge stor vekt. Hun synes dessuten mest av alt sjokkert over at Seb er med på noe som ligger så langt fra hans idealer. Senere i filmen er hennes motstand mot bandet mest av alt tuftet på frustrasjon over at han er så mye borte fra henne, og ikke så lite på misunnelse over hans suksess. Dessuten retter bandlederen den samme kritikken mot Seb som NY Times-kritikeren mener burde rettes mot hele filmen (feilaktig etter mitt syn), i det han sier: “How are you gonna be a revolutionary if you’re such a traditionalist? You hold onto the past, but jazz is about the future.” Dette er betimelig kritikk mot en rollefigur som tegnes som feilbarlig, og ikke på noe sted fremstilles bandlederen som usympatisk. Uoverenstemmelsene mellom ham og Seb i fortiden har vi kun den sistnevntes (upålitelige) beskrivelse av.

    3. “Jeg opplevde det som syrlig humor da Gosling-figuren ble sittende og snakke om hvor fantastisk frijazz er (i en scene som faktisk inneholdt noe som lignet frijazz), uten å la hverken oss eller Stone-figuren lytte til musikken. Ideen om musikken har blitt viktigere enn musikken selv.” Godt poeng. Men bruker han uttrykket “free jazz” her? Hukommelsen min er litt tåkete på dette.
    EDIT — Fant manuset on-line. De eneste referansene til “free jazz” er følgende: (i restaurantscenen der hovedpersonen skal spille julesanger)
    “BOSS: I do, and I don’t want to hear the free jazz.”
    (og senere i samme scene, i beskrivelsen)
    “Gradually — all sounds but the music drop out. We drift away
    from reality. Even the walls seem to go slightly darker — as
    though Sebastian and Mia were all alone… He concludes his
    piece with a jumble of chords, his playing almost free jazz
    now, as we pull back to real life…”
    Selv her er det altså bare almost. I scenen på jazzklubben der Seb legger ut for Mia snakkes det kun om jazz generelt. Kanskje vi kan legge diskusjonen om “free jazz” død nå? :-) Mulig det har stått noe om det i vaskesedlene og det er derfor pressen skriver om det? Manuset stemmer også med slik jeg husker det.

    4. Når jeg så filmen for annen gang ble jeg overrasket over hvor alvorlig andre halvpart framsto. Jeg husket hele filmen som en slags romantisk komedie…! Filmen sank litt i min anseelse, men ikke lenger ned enn til en sterk femmer. Kanskje det er dette alvoret som har skapt problemer for enkelte, fordi rollefigurene er såpass grunt tegnet at det ikke var så troverdig? Selv hadde jeg ikke problemer med det, da jeg så på hele filmen som en fabel – mest om forsakelser og selvopptatthet som kan være nødvendig for å bli en ekte kunstner. (For eksempel, Seb gir avkall på henne for å sende henne til Paris slik at hun kan konsentrere seg fullt og helt om sin store sjanse.)

    • Magnus Høiby-Nikolaisen sier:

      Jeg har helt samme forståelse som deg, Dag. Og er veldig enig i din vurdering av filmen👍

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>