Det særegne ved filmene til Joachim Trier og Eskil Vogt er at de skildrer virkeligheten slik rollefigurene erfarer den. I Vogts kinoaktuelle Blind går det fenomenologiske blikket inn i en avansert lek med filmmediets muligheter. [2]
Jim Jarmusch biter fra seg i sin visuelt sterkeste fargefilm til nå, der Tilda Swinton og Tom Hiddleston sjarmerer som sofistikert blodsuger-par.
«I en tid der insentivordninger debatteres flittig, er dette delvis en film som reflekterer norsk filmbransjes overskridelse av nasjonale grenser; som en del av et åpent marked med fri flyt av varer, tjenester og arbeidskraft.»
Tittelen er med vilje misledende. Det er ikke mye lyrisk eller erotisk over Moebius, den er bare grotesk, som også fører til at den faller sammen som film. [2]
Oscar-utdelingen er like rundt hjørnet. Vi har vi satt oss ned for å diskutere hvilke filmer vi tror – og håper – at står igjen som vinnere. Blir det Gravity, 12 Years a Slave eller American Hustle som vinner prisen for beste film? [2]
Berlinalen 2014: Ved forskjellige anledninger rettet årets festival et fokus på den såkalte «Berliner-skolen». En gruppering som virkelig har befestet seg som noe av det mest spennende i europeisk film.
I motsetning til forgjengeren, dveler Karsten og Petra på vinterferie ved nokså alvorlige temaer, men regissør Arne Lindtner Næss sørger for å pakke inn dette i et trygt og godt univers.
Krigspropaganda og problematiske kjønnsfremstillinger overdøves fullstendig av Busby Berkeleys mesterlig koreograferte dansenumre i The Gang’s All Here. [1]
Med Inside Llewyn Davis går Joel og Etan Coen sekstitallets Greenwhich Village-miljø etter i sømmene. Svorne Coen-tilhengere vil finne mye å glede seg over, men filmen er ikke noe mesterverk, slik mottagelsen har båret bud om.
Her bærer tungt på en inderlighetsestetikk som nesten er for søtladen og naiv til å kunne være sann.
Kunstkritiker Marit Paasches essaysamling forsøker å nærme seg forholdet mellom billedkunst og film i fire tekster, om henholdsvis Hiroshima, mon amour, Persona, Blow-Up og den tyske filmskaperen Hito Steyerl.
Legg vekk champagnen og la finstasen bli i skapet: NRK har nemlig valgt å ikke sende årets Oscar-utdeling. [5]
Den tsjekkiske regissøren František Vláčils magnum opus er et ambivalent, nesten anarkistisk verk, som ofrer narrativ og formal sammenheng for å skape en marerittaktig verden.
Coen-brødrenes Burn After Reading går langt i å antyde at ateismen er til hindring for refleksjon og forståelse, og at en retur til kristne kjerneverdier kan være redningen. [8]
Her er enkelt sagt ei fortelling om han og «henne», om kjærlighet mellom mann og maskin, som er like mye melankolsk melodrama som romantisk komedie.
Berlinalen 2014: I denne miniepisoden av Filmfrelst snakker vi om Richard Linklaters Boyhood, som ble tildelt prisen for beste regi av juryen under gårsdagens avslutningsseremoni.
Berlinalen 2014: Snowpiercer er en visjonær smeltedigel der forskjellige stilgrep kolliderer med høylytte brak. [3]
GIFF 2014: Programmet under årets utgave av Gøteborg internasjonale filmfestival var ikke spesielt imponerende, og visningsforholdene ofte under enhver kritikk. Likevel er det en glede å videreformidle høydepunktene.
Gode, onde, naturlige og overnaturlige krefter møtes for å skape dommedagsfølelse på et jorde i England. Ben Wheatleys siste film er en psykedelisk fabel og en visuelt overveldende opplevelse.
