«Critics often confused Ophüls’ decadent sets, pretty belle époque settings and the technical wizardry of his mobile camera with empty style, superficiality, even snobbishness.»
«Når Oskars Amerika ustanselig skuer bakover, er det alltid for framtidens skyld.»
Per Fugelli – siste resept er fylt til randen av respekt og beundring. Det er en styrke, men også en alvorlig utfordring, ettersom det rører ved den problematiske genren hagiografi – skildringen av eksemplariske menneskeliv.
Norske byggeklosser kan ikke sies å være radikal eller progressiv, men sammenlignet med majoriteten av kommersielle kinofilmer, er det oppsiktsvekkende at den bevisst unngår forslitte ideer om «kvinner og menn».
«Den misofonilidende er uten tvil en smertens beføler, men omfattes aldri av sympatien – ingen grøtomslag er noensinne lagt om hodet til den som eksploderer over sin nestes potetgulltygging.» [2]
Persona er Ingmar Bergmans mest eksperimentelle verk – om kunstnerrollen, narsissisme, psykoanalyse, drømmer. Filmen er blitt lest på utallige måter siden premieren for over femti år siden. [1]
Med A Quiet Place demonstrerer John Krasinski at han er langt mer enn en sitcom-stjerne. I sin lek med sjangerkonvensjoner fremstiller han et visjonært, sanselig horror-konsept.
I DRIB kulminerer mange av langfilmdebutanten Kristoffer Borglis tidligere formeksperimenter og ideer i en absurd fortelling om hvor grunn logikken bak klikkbasert berømmelse og produktoppmerksomhet kan være.
Paul Thomas Andersons mesterverk skildrer menneskets destruktive natur spunnet i den fineste silke.
Jonathan Demme (1944 – 2017) var en av de store amerikanske filmskaperne i nyere tid, uten å noensinne bli et virkelig profilert navn. Dette på tross av den berømte og beryktede Nattsvermeren («The Silence of the Lambs»).
I april 1968, 15 måneder før første månelanding, hadde 2001: en romodyssé verdenspremiere. En av tidenes mest sagnomsuste filmer fyller 50, og vår Kubrick-ekspert Arnstein Bjørkly ser nærmere på noen bærende elementer.
Now It’s Dark er proppfull av David Lynchs mest karakteristiske grep og motiver, fra røde fløyelsgardiner, sprakende elektrisitet og billykter på mørklagte veier til kvinner i trøbbel og rollefigurer som dobles.
120 slag i minuttet er en energisk og eksepsjonelt bevegende film som forener det personlige og politiske, det informative og det lyriske, på et uvanlig bredt lerret. [1]
«What has shaped our perception of 22 July, of what happened, what it was like, and what these incidents of terrorism have meant for us and our country?»
Som en dokumentar om skuespiller Gørild Mauseths selvransaking og selvrefleksjon som kunstner og person, er Karenina & I et interessant innblikk og et modig prosessdokument, som står greit på egenhånd som nettopp det.
De siste tyve årene har Owen Wilson fylt lerretet i mang en Hollywood-komedie med sitt bemerkelsesmessige nærvær: den fremtredende nesen, de tilsynelatende uskyldige øynene og det lakonisk-tilforlatelige ansiktsuttrykket.
Kosmorama 2018: Vi har sett den eksperimentelle, polske animasjonsfilmen Loving Vincent, som nylig var nominert til Oscar og har blitt en forbløffende kinosuksess i mange land. [5]
Med Netflix-aktuelle Annihilation bygger regissør Alex Garland videre på de audiovisuelle ideene han etablerte i Ex Machina. Resultatet er ujevnt, men alltid fascinerende. [3]
Et pussig møte mellom Henrik Ibsens spøkelse og den ubarmhjertige virkeligheten bak fengselsmurene i dagens Norge er bestanddelene i Leon Bashirs krimdrama Gjengangere – en ambisiøs, om ikke helt forløst, filmfortelling.
