Topplister
Topp 5: Italiensk horror
I omlag tre tiår kom de kuleste og drøyeste skrekkfilmene fra Italia. Hvor begynner man utforskningen?
Berlinalen 2017
Filmfrelst #258: Berlinalen 2017 – Luca Guadagninos Call Me by Your Name
Berlinalen 2017 er i gang, og Luca Guadagninos nye film Call Me by Your Name er festivalens store oppdagelse.
Fem filmer du må se under Oslo/Fusion
Hva bør du prioritere under Oslo/Fusion internasjonale filmfestival? Vi har studert årets program.
Joachim Trier – berøringspunkter
Vi tar et billedmessig streiftog gjennom Joachim Triers langfilmer, og finner koblinger til kinoaktuelle Thelma.
Filmfrelst
Filmfrelst #180: Venezia 2017 – Abdellatif Kechiches Mektoub, My Love: Canto Uno
Venezia 2017: Abdellatif Kechiche vant Gullpalmen for sitt mesterverk Blå er den varmeste fargen (2013), så forventningene var mildt sagt store da han vendte tilbake med Mektoub, My Love: Canto Uno.
Is Charlie Chaplin’s The Gold Rush (1925) modern?
Tromsø Silent Film Days 2017: Is Charlie Chaplin’s The Gold Rush (1925) modern? Who cares! Like any true masterpiece, it transcends the confines of any epoch.
Omtale
Woodshock er en audiovisuell scrapbook
Venezia 2017: Hovedpersonens (Kirsten Dunst) subjektive reisen inn i psykedeliske stoffer ligner en lang og ekstravagant parfymereklame i Mulleavy-søstrenes regidebut Woodshock.
Omtale
Et barnlig skaperbehov: David Lynch: The Art Life
I The Art Life gis David Lynchs surrealistiske genialitet – eller geniale surrealitet – bakkekontakt, knyttet til en nærmest alminnelig lekelyst og et barnlig skaperbehov.
Filmfrelst
Filmfrelst #279: Venezia 2017 – Dokumentarfilm i fokus
Venezia 2017: Årets Venezia-festival har levert den ene oppsiktsvekkende dokumentaren etter den andre. [2]
Omtale
På vei mot voksenlivet: Only Yesterday
Med sin forsonende undertone tematiserer Isao Takahatas animasjonsklassiker Only Yesterday det å la fortiden fare og i stedet våge å føle på hva man egentlig vil her og nå.
Filmfrelst
Filmfrelst #278: Venezia 2017 – mother!
Venezia 2017: Vi var til stede under den første visningen av Darren Aronofskys mother! i Venezia – en film som fremkalte både buing og brusende applaus.
Filmfrelst
Filmfrelst #277: Zulawskis On the Silver Globe
Vi diskuterer kultregissøren Andrzej Zulawskis ufullendte og ekstraordinært ambisiøse science fiction-prosjekt On the Silver Globe, som Cinematekene viser i september. [2]
Filmfrelst
Filmfrelst #276: Venezia 2017 – Downsizing
Venezia 2017: Vi har sett Alexander Paynes insentivstøttede sci-fi-satire Downsizing, årets åpningsfilm i Venezia – og lenge kjent som Paynes «hemmelige norske filmprosjekt». Men lykkes regissøren med sin ambisiøse idé?
Split, Part III: Meeting of multiple minds
The cat-and-mouse sessions between psychiatrist and patient form a thrilling acting laboratory, where M. Night Shyamalan’s fundamentally static set-ups are done with rigour and discreet invention. Bonus: film references.
Tvetydighetens estetikk: Kjønnsrepresentasjon og kamerablikk i Sofia Coppolas filmer
Sofia Coppolas filmer handler om en uavklart søken etter noe autentisk, en sannhet, og om respekt for enkeltmenneskers behov for og rett til å realisere seg selv.
Filmfrelst
Filmfrelst #275: Aki Kaurismäkis Skygger i paradis
Vi kaster et blikk på den finske mesterregissøren Aki Kaurismäkis klassiker Skygger i paradis (1986), som denne høsten reaktualiseres med visninger på Cinematekene rundt om i landet. [5]
Springende ambisjoner i Haugesund
Haugesund 2017: Den norske filmfestivalen fortsetter å være en viktig pitchekanal for nordiske produsenter, og en visningsarena for nordiske filmer av alle valører, men programprofilen bør spisses og kvalitetssikres bedre.
Split, Part II: The fine print of M. Night Shyamalan
The apparent simplicity of Split conceals a surprising amount of ideas, refinement and subtlety. This is a moment-by-moment analysis of the brilliant abduction scene, plus a hard look at isolation, corridors, animals and flowers.
Analysen
Tungeskjærerne (2017)
«Tungeskjærerne kan sies å være en såkalt soft documentary, og fungerer best når regissør Solveig Melkeraaen holder fokuset på de to unge hovedpersonene, Ylva og Tobias, og lar dem få opptre uanfektet foran kameralinsen.»