Cannes 2017: Det har lenge virket om om The Beguiled representerer en slags avstikker for Sofia Coppola. Er resultatet blitt et spennende steg i en ny retning, eller bare mer konvensjonelt enn tidligere filmer?
Cannes 2017: Michael Haneke, den strengeste professoren med den svarteste genseren og det hviteste skjegget og det hardeste spanskrøret, stiller store krav til publikum – og vi forventer på vår side et nytt mesterverk, hver gang.
Cannes 2017: Det eneste skandinaviske bidraget i hovedkonkurransen er Ruben Östlunds The Square, og i denne podkastepisoden diskuterer vi hva den svenske regissøren har utrettet med sin til nå mest ambisiøse film. [5]
Cannes 2017: Vi er igjen på plass på Croisetten, og i denne første podkasten fra årets Cannes-festival snakker vi om to filmer fra hovedkonkurransen: Todd Haynes’ Wonderstruck og Kornél Mondruczós Jupiter’s Moon.
Vi har snakket med multikunstneren Kim Hiorthøy i anledning helgens visning av The Rules for Everything. [1]
Alien: Covenant fremviser Ridley Scott av godt, gammelt merke – en film som nyter av hans visuelle ferdigheter og som er grunnlagt på storslåtte ideer omkring skaperverk, kunstig intelligens, moralfilosofi og sivilisasjoners fall. [5]
Den franske filmskaperen Jacques Tati er berømt for sin visuelle humor, og i anledning Cinematekenes visninger av nyrestaurerte Fest i byen (1949) ser vi nærmere på fem øyeblikk fra hans uforlignelige, men knappe filmografi. [1]
Science fiction-mesteren Ridley Scott følger opp den omdiskuterte Prometheus med Alien: Covenant, som vi endevender i denne podkasten. [1]
I Arild Andresens Hjertestart møter vi en far som ikke lenger ønsker å beholde sin adopterte sønn. Det er et vondt og tabubelagt tema, men den problematiske farsfiguren blir menneskelig i Kristoffer Joners overbevisende tolkning.
Å se Kammerpiken er som å være i underbevisstheten til Marquis de Sade, Luis Buñuel og Alfred Hitchcock.
With the artistic, commercial and critical success of his two latest films, it is about time to soberly unearth the very real qualities of M. Night Shyamalan’s disproportionally maligned middle period.
Severin Eskelands LYST har blitt markedsført som «tidenes drøyeste» i Norge. En risikabel mediestrategi, da mange potensielle tilskuere vil skremmes bort fra kinosalen. Er filmen virkelig så voldsom at den lever opp til reklamen? [7]
Hva vil han oss, Paul Verhoeven? Fortelle at virkeligheten alltid er drøyere enn fiksjonen? At det konsekvensløse i dataspill – og i det å se en film – ligner stadig mer på verden vi lever i?
Når Cinemateket i Oslo nå presenterer «seks av de beste rolletolkningene» til Gena Rowlands, er det påfallende, men ikke overraskende, at samtlige av de seks titlene er regissert av ektemannen Cassavetes.
Med den kunstneriske, kommersielle og kritiske suksessen til hans to nyeste filmer friskt i minne er det på tide med en nøktern gjennomgang av M. Night Shyamalans filmer i den tunge perioden 2008-2013. [5]
Dokfilm 2017: «Jeg skjønte ikke at filmen handlet om meg før vi var ferdige,» forteller Gørild Mauseth.
«At tittelen er ment å gi dokumentarfilmskaperens arbeidsprosess kriminaltekniske konnotasjoner er rimelig sikkert. Allerede i anslaget presenteres arbeidet som det å lete etter biter til et puslespill.»
Med Julieta kan det virke som om Almodóvar har lagt seg i stabilt sideleie etter karrierens eneste virkelige nedtur. [2]
Dokfilm 2017: For 21. gang arrangeres Norges største og eldste festival for norsk dokumentarfilm i Volda. Vi har kikket nærmere på programmet og løftet frem potensielle godbiter.
