Cannes 2018: Den mest imøtesette filmen i Cannes i år var nok utvilsomt The House That Jack Built av Lars von Trier, og i denne podkasten tar vi for oss den danske mesterens nye provokasjon.
Cannes 2018: Den japanske regissøren Hirokazu Kore-edas mange norske tilhengere kan nå bare begynne å glede seg, for han har nå trolig levert sin aller beste film – og en opplagt Gullpalme-kandidat. [1]
Cannes 2018: 100-årsjubileet for Ingmar Bergmans fødsel markeres denne uken med Cinematekenes visninger av Sommeren med Monika (1953) hjemme i Norge – men også her på filmfestivalen i Cannes.
Cannes 2018: I denne andre podkastepisoden fra årets utgave av filmfestivalen i Cannes diskuterer vi italienske Lazzaro felice, den nye filmen fra Alice Rohrwacher – en av kun tre kvinnelige regissører i hovedkonkurransen.
Cannes 2018: Vi har ankommet filmfestivalen i Cannes, og i denne første episoden fra 2018-utgaven av verdens viktigste filmfestival snakker vi Gaspar Noés nye film CLIMAX. [7]
Cannes 2018: Regissør Asghar Farhadi anvender de samme ingrediensene som tidligere, men har aldri laget en mer oppskriftsmessig film enn Everybody Knows.
Creature from the Black Lagoon ble nylig aktualisert av Guillermo del Toros The Shape of Water, som tok med seg hele fire Oscar-priser, inkludert beste film og regi.
Om Greenaways presentasjonsform på «Regidagen» på Cinemateket var skamløst intellektuell, representerte stemmen hans en gruppe som ofte sliter med å bli hørt – eller sett – i den norske filmoffentligheten.
Med lett hånd har Stian Kristiansen laget en emosjonelt vakker film om mennesker som forløser kunsten og kunsten som forløser livet, via en uimotståelig Eili Harboe som framfører tenåringens kvaler med sårhet og sjarm.
«Særlig slående er Victor Sjöströms uttrykksfulle dobbelteksponeringer og gjentagende bilder av klokker – som et memento mori, en påminnelse om tidens ubarmhjertighet og dødens uunngåelighet.»
«De voksne er stive og medgjørlige som dukketeatrets marionetter. Foreldrelivet er tilrettelagt for barnas sysler. Det er de minste som initierer og handler, mens de store er til for å assistere og komplimentere.»
«Critics often confused Ophüls’ decadent sets, pretty belle époque settings and the technical wizardry of his mobile camera with empty style, superficiality, even snobbishness.»
«Når Oskars Amerika ustanselig skuer bakover, er det alltid for framtidens skyld.»
Per Fugelli – siste resept er fylt til randen av respekt og beundring. Det er en styrke, men også en alvorlig utfordring, ettersom det rører ved den problematiske genren hagiografi – skildringen av eksemplariske menneskeliv.
Norske byggeklosser kan ikke sies å være radikal eller progressiv, men sammenlignet med majoriteten av kommersielle kinofilmer, er det oppsiktsvekkende at den bevisst unngår forslitte ideer om «kvinner og menn».
«Den misofonilidende er uten tvil en smertens beføler, men omfattes aldri av sympatien – ingen grøtomslag er noensinne lagt om hodet til den som eksploderer over sin nestes potetgulltygging.» [2]
Persona er Ingmar Bergmans mest eksperimentelle verk – om kunstnerrollen, narsissisme, psykoanalyse, drømmer. Filmen er blitt lest på utallige måter siden premieren for over femti år siden. [1]
Med A Quiet Place demonstrerer John Krasinski at han er langt mer enn en sitcom-stjerne. I sin lek med sjangerkonvensjoner fremstiller han et visjonært, sanselig horror-konsept.
I DRIB kulminerer mange av langfilmdebutanten Kristoffer Borglis tidligere formeksperimenter og ideer i en absurd fortelling om hvor grunn logikken bak klikkbasert berømmelse og produktoppmerksomhet kan være.
