Tsjekkoslovakias nybølge, del 3: Ulike strømninger og syv fremragende filmer

Denne uken har den amerikanske distributøren Janus Films, som blant annet står bak The Criterion Collection, kjøpt rettighetene til over 30 filmer fra den tsjekkoslovakiske nybølgen, inkludert flere av titlene i denne artikkelen.

*

I denne tredje og siste artikkelen om den tsjekkoslovakiske nybølgen skal vi se nærmere på de ulike kunstneriske strømningene innad i bølgen på sekstitallet. Gjennomgangen er kombinert med en liste over syv filmer som på hver sin måte representerer periodens kvaliteter.

Med et så stort mangfold av interessante verk, er man nødt til å gjøre et utvalg. For eksempel er Marketa Lazarová (1967) utelatt. I 1998 ble František Vlačils mesterverk kåret til den beste tsjekkiske filmen noensinne av landets kritikerkorps, men den er imidlertid blitt omtalt på Montages tidligere. Milos Formans satiriske komedieklassiker The Firemen’s Ball (1967) bør sees av alle som ønsker å utforske epoken, men også denne har fått mye oppmerksomhet.

Derfor har jeg i stedet valgt å prioritere et knippe mindre profilerte titler i denne oversikten, som på ulike måter representerer bestemte retninger og fraksjoner.

*

Avantgarde, surrealisme og det absurde

Den tsjekkiske surrealismen har lange tradisjoner, og dette gjennomsyrer nybølgen. Surrealistisk litteratur dannet grunnlag for flere filmer, som Valerie and Her Week of Wonders (1970) og The Cremator (1969), et makabert psykotpatportrett fylt med galgenhumor. En annen innflytelse var framveksten av absurd teater i Tsjekkoslovakia på sekstitallet. Spesielt betydningsfulle var stykkene til Václav Havel, satirer over byråkrati og totalitært styre.

De første oppsetningene av Ionesco og Beckett kom på samme tid, og Kafkas tekster ble omfavnet av brede befolkningslag – alt dette bidro til å forme noe særegent tsjekkisk. Det absurde ble et subversivt verktøy for å kommentere de politiske forhold, samt å skildre systemets fremmedgjørende og undertrykkende effekt.

«The Party and the Guests» (1966).

Jan Němec er blitt kalt bølgens ’enfant terrible’. Han var en kompromissløs tilhenger av tanken om regissørens personlige visjon som filmkunstens kjerne, noe som nesten fikk ham utvist fra filmskolen. Han ble tvunget i eksil etter invasjonen i 1968. Hans debutfilm, den dystre Diamonds of the Night (1964), er en nærmest ordløs beretning om to jødiske gutter som rømmer fra nazistene gjennom en mørk skog. Sammenveving av drøm og virkelighet her minner en del om Luis Buñuel. Med The Party and the Guests, som har en del fellestrekk med den nevnte spanjonens The Exterminating Angel (1962), leverte Němec et absurd og politisk eksplosivt kammerspill.

Vi følger tre borgerlige ektepar som nyter en piknik i skogen, før de på guffent vis blir omringet av en bøling skumle typer. Lederen deres, en ekkel, liten mann ved navn Rudolf, leder an i et merkelig spill som allegoriserer hvordan et totalitært styresett kontrollerer en apatisk befolkning. Ekteparene tilpasser seg gradvis de absurde reglene, og noen innynder seg hos lederen, mens andre blir dissidenter. De subversive elementene gikk ikke upåaktet hen, og filmen skal visstnok ha gitt president Antonín Novotný et raserianfall. The Party and the Guests står igjen som en av bølgens mest spesielle og urovekkende filmer.

«Postava k podpírání» (1963).

Denne novellefilmen har noe svært kafkaesque over seg. Vi følger en enslig mann som etter en pussig hendelse ved et katteutleiekontor (!), tvinges til å forklare seg for diffuse myndighetspersoner. Dette leder ham ut på en underlig reise gjennom en byråkratisk labyrint i søken etter en mystisk lederskikkelse kalt Josef Kilián. Filmen er en absurd og fiffig studie av fremmedgjøring, samt en kritikk av staliniseringen i femtiåra.

Jan Cuřík står bak det lekre fotoarbeidet, der bruken av linjer og skygger skaper en stemning av paranoia. Filmen er regissert av Jan Schmidt og Pavel Juráček, som jobbet sammen igjen på The End of August at the Hotel Ozone (1967), som følger en gruppe kvinners vandring gjennom en postapokalyptisk ødemark. I 1969 laget Juráček A Case for a Rookie Hangman, en absurd satire basert på Gullivers reiser, krydret med et hint av Kafka og Alice i Eventyrland.

«Lásky jedné plavovlásky» (1965).

*

Realistisk impuls

Mens Chytilová, Němec og andre utforsket det absurde, valgte andre filmskapere et mer dempet formspråk inspirert av neorealismen, cinéma vérité og såkalt Free British Cinema. Man kan tenke seg at de unge filmskaperne, omgitt av propaganda, ble tiltrukket av det ”sannhetssøkende” aspektet ved disse bevegelsene. Miloš Forman utviklet en makeløs, humoristisk tilnærmingsmåte (”The Forman School”) for å kommentere samtiden. Andre var røffere i sin behandling av sykdomstegnene i samfunnet, og inkluderte ramsalt kritikk av partieliten og det undertrykkende sovjetregimet.

Karel Kachynas The Ear (1970) er eksempelvis et klaustrofobisk ekteskapsdrama om en partioffiser og hans kone som gjennomlever en natt med paranoia og overvåkning, mens The Joke (1969), der en mann blir utvist fra kommunistpartiet etter en uheldig vits, fordømmer forfølgelsene av ”anti-revolusjonære” i femtiåra. Evald Schorm analyserte forholdet mellom individ og samfunn, og det er blitt trukket tematiske koblinger mellom ham og Antonioni, spesielt skildringen av en suicidal intellektuell i Return of the Prodigal Son (1966).

«Obchod na korze» (1965).

Forman emigrerte til USA etter invasjonen, og er nå mest kjent for de Oscar-vinnende gigantsuksessene Gjøkeredet (1975) og Amadeus (1984). De tsjekkiske filmene hans skildrer det kulturelle gapet mellom generasjoner og tenåringers famlende utforskning av kjærlighet og seksualitet. Amatører gestalter rollene, mens kameraføringen har et cinéma vérité-preg. Det tilsynelatende slentrende uttrykket stammer imidlertid fra svært gjennomarbeidede manus, men fokuset er på øyeblikk snarere enn dramaturgi og karakterutvikling. Forman skapte denne arbeidsmåten i kompani med sine to medforfattere, Ivan Passer og Jaroslav Papoušek.

The Loves of a Blonde er et gripende portrett av Andula, ei tenåringsjente ansatt på en fabrikk med kun kvinnelige arbeidere. Myndighetene sender militærtropper for å gi jentene herreselskap, men skuffelsen er stor når kompaniet viser seg å bestå av middelaldrende menn. Andula forelsker seg følgelig i en ung pianist, som samme kveld utnytter hennes behov for kjærlighet. Filmen er en morsom, men samtidig vond studie av avstanden mellom mennesker; det tragiske avløses av slapstick og situasjonskomedie. Formans tidlige fremstillinger av ungdommelig håp og lengsel innehar en besynderlig sårhet.

Vi er i Slovakia under andre verdenskrig. De nazistiske styresmaktene setter en fattig snekker til å overta butikken til en gammel og nesten døv jødisk kvinne. For å skjerme henne fra de mørke realitetene om jødenes stilling, opptrer han som assistent, mens trusselen utenfra vokser seg større. Filmen skildrer hvordan vanlige menneskers moral fortæres av krig og ideologi, men er også en bevegende, humanistisk fortelling med innslag av underfundig humor. Sammenlignet med mange andre nybølgefilmer, “snakker” regissørene Ján Kadár og Elmar Klos et mer tradisjonelt filmspråk, som gir The Shop on Main Street en tidløs kvalitet. Kanskje var det også derfor – i tillegg til tematiseringen av jødeforfølgelsene under andre verdenskrig – at filmen ble tildelt en Oscar og fikk status som såkalt ”arthouse-hit” i USA.

«Closely Watched Trains» (1966).

*

Humor og underholdning

Selv om flere av nybølgens store verker kan belemres med den klamme klistrelappen ”kunstfilm”, er de forfriskende blottet for selvhøytidelighet. Riktignok oser filmene av eksperimentlyst, men selv om de krever litt av seeren, er det feilaktig å beskrive dem som “tunge”, ettersom alvor og tragedie balanseres med anstrøk av humor. Jamfør Jaroslav Hašeks roman «Den tapre soldat Svejk» (1921), er det et særegent trekk ved den tsjekkiske kulturen å møte motstand med latter, ironi og trass. Det er viktig å nevne at det ble laget mange populære sjangerfilmer i Tsjekkoslovakia, som sci-fi-perlen Ikarie XB-1 (1963) og westernmusikalen Lemonade Joe (1964).

Jiři Menzels regidebut hanket inn prisene for beste utenlandske film under Oscar- og BAFTA-utdelingene, og er en herlig bittersøt komedie. Tenåringen Miloš er en enfoldig stasjonsvakt som er mer opptatt av å miste dyden (etter oppmuntring fra Hubička, stasjonens formann og storsjarmør), enn å bry seg om nazitroppene som okkuperer landet hans. Figurene slekter i så måte på nasjonalfiguren Švejk, den vittige latsekken som under første verdenskrig frustrerte sine generaler i den østerrikske hæren, en makthaver tsjekkerne følte null lojalitet til. Filmen erobret mange hjerter med sin off-beat-humor og kjølige erotikk (scenen som involverer poststempling av en kvinnerumpe er umulig å glemme), og regissør Menzel ble umiddelbart en av landets mest folkekjære filmskapere. I 1990 vant han Gullbjørnen i Berlin for Larks on a String, en svært regimekritisk film laget i 1969, som først kunne vises etter kommuniststatens fall 20 år senere.

En vitenskapskvinne finner opp et serum med en absurd bivirkning: Skikkelser fra drømmer kommer til live i den virkelige verden. Når ektemannens drømmer produserer en barmfager tegneserieheltinne, en muskuløs superhelt og en cowboy, bryter det ut fullstendig kaos. Norgesvennen Vacláv Vorliček (Tre nøtter til Askepott) utviser her en lekenhet som muligens kun matches av Oldřich Lipskýs Happy End (1966), en film der alt foregår baklengs – bokstavelig talt!

«Kdo chce zabít Jessii?» (1966).

*

Den slovakiske bølgen

Filmindustrien i Tsjekkoslovakia hadde sitt tyngdepunkt i Praha med sitt blomstrende kulturliv, filmskolen FAMU og studioet Barrandov. Staten besto like fullt av to nasjoner med ulik historie og to språk. De slovakiske filmene, produsert i Kolíba-studioet i Bratislava, ble satt i skyggen av de tsjekkiske, som fikk mer promotering i utlandet. Štefan Uhers The Sun in a Net (1962) var imidlertid en viktig forløper for nybølgen, og mot slutten av sekstitallet skjedde det mye i Slovakia.

Spesielt Juraj Jakubisko, ”Slovakias Fellini”, dyrket sin slovakiske identitet. Han hentet inspirasjon fra eventyr og tradisjoner i østre Slovakia, og frontet en ekstravagant og blodig visualitet, eksempelvis i The Deserter and the Nomads (1968) og Birds, Orphans and Fools (1969) (tenk Daisies i regi av Kusturica). De slovakiske filmene var viltrere og mer temperamentsfulle enn de unge tsjekkernes verker, men vel så innovative, surrealistiske og samfunnsbevisste.

I denne stemningsfulle fabelfortellingen transporteres vi til en fjern og ubestemt fortid, der en utstøtt pottemaker vender tilbake til den isolerte fjellandsbyen han ble bannlyst fra. Folkets sinnsstemning er gjennomsyret av middelaldersk overtro, brutalitet og heksejakt, og det tegnes et intenst bilde av forbudt kjærlighet, kunstneren som outsider i samfunnet og konflikten mellom individ og gruppe. Regissør Eduard Grečner eksperimenterer heftig med formspråk, og resultatet er en poetisk miks av folkeeventyr og modernisme med ekspressiv mise-en-scène og bisarr musikk signert Ilja Zeljenka. Denne oppdagelsen av en film ble oversett i sin samtid, og er overmoden for anerkjennelse.

«Drak sa vračia» (1967).

*

Nybølgen ble som kjent kvalt etter invasjonen i 1968. Påbegynte prosjekter ble stoppet i produksjon og ferdige filmer ble lagt rett i hvelvet. I årene som fulgte forsøkte de nye myndighetene å slette alle spor etter dette filmkunstneriske opprøret, og de lyktes til en viss grad, inntil regimekollapsen i Tsjekkoslovakia i 1989. Dette er nok en viktig årsak til at nybølgen fortsatt ikke får oppmerksomheten den fortjener.

Filmene som er nevnt i denne artikkelserien finnes nå tilgjengelig i fysisk format med engelske undertekster (spesielt distributøren Second Run har gjort en strålende innsats på dette feltet). Det nasjonale filmarkivet i Praha jobber iherdig med å restaurere sine filmklassikere, og den siste bolken på ti filmer (frontet av Tre nøtter til Askepott) ble delfinansiert med norske EØS-midler og gjennomført i samarbeid med Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana.

Om man selv ønsker å bidra, kan man støtte The Czech Film Foundation, en stiftelse som samler inn donasjoner til restaurering av tsjekkiske filmer. Dette er svært løfterike tiltak, og det må være lov å håpe at Cinemateket snart bringer nyoppussede bølgefilmer til det store lerretet her hjemme.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. William L. Kirkevold sier:

    Flott skrevet.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>