En versjon av dette essayet stod på trykk første gang i boka som Nordnorsk kunstnersenter ga ut i forbindelse med hans separatutstilling ved senteret og Svolvær kino høsten 2016 (oversatt til norsk av Henrik Somdal og Svein Ingvoll Pedersen). Utstillingen var kuratert av Henrik Somdal og utgivelsen inneholder også en serie intervjuer ført i pennen av Ana David. (Et liv uten ekko skal være en del av Kuir Bogotá – Festival Internacional de Arte & Cine Queer som i 2017 programmeres av Stina Högkvist og Geir Haraldseth.)
*
Har du opplevd en eksistensiell krise i det siste? Jeg håper ikke møtet med Trygve Luktvasslimos filmtrilogi kaster deg ut i en. Eller kanskje du hadde hatt godt av det? De lærde strides om verdien av nitid selvgranskning. Psykoanalytikerne sverger til det, mens vi andre plages av en nagende mistanke om at terapien kanskje bare gir næring til de selvsamme skavankene den skulle avdekke og fri oss fra.
Så hva skal en narsissist gjøre? Gi seg hen til det allestedsnærværende speilbildet i en orgie av selvransakelse, gruble i det uendelige over hvem hun er? I Trygve Luktvasslimos kunst dukker det gamle dilemmaet opp i ny drakt: Er det best å la liket bli liggende i skapet, eller å vaske absolutt alt skittentøyet vårt så grundig og offentlig som mulig? Er ikke det siste også en kunstnerisk metode – spesielt vanlig blant kunstnere som lager film?
Den selvbevisste kunstneriske filmskaper er selvsagt et spesialtilfelle. Hun har omstendelig styrt unna den vanlige typen film, den du pleier å se på kino, til fordel for den varianten som kan kalles kunstfilm og som oftere holder til i kunstgallerier. Det er særlig fortellerteknikken som skiller dem: Den typiske kunstfilmen er mindre opptatt av å bruke lyd og bilder for å fortelle en historie. Kunstneren har gjerne andre prioriteringer, som å skape en visuell estetikk mer i tradisjon og slekt med eldre medier som maleri og skulptur. Dersom hun i det hele tatt forteller en historie, gjør hun det sannsynligvis mer som et anstrøk. Særlig i forhold til konfliktoppbygging, noe som ellers pleier å være hjerteblodet i en dramatisk handlingsstruktur.
Closer to More er utvilsomt en kunstfilm – i likhet med de to andre filmene i trilogien – men like utvilsomt står fortellingen sentralt. Faktisk får historien nesten episke proporsjoner, fordi den brettes ut over tre filmer. Men dette er epos kantet med ironi. Luktvasslimo leker med «det episke» i dets mer absurde utgaver, fra melodrama til såpeopera – kjerneeksempelet på forpustet gravitas.
Alt ved disse filmene har noe overveldende kinematografisk over seg – fra plakatene i Hollywood-stil som utbasunerer deres ankomst, til det tidvis nærmest overdådige billedspråket som bærer fortellingen frem. Dialogen og musikken – begge deler henrivende outrert, for ikke å si pretensiøs – tilføyer en air som dufter av filmteater og drypper av selvironisk sødme.
Closer to More er den avsluttende episoden i sagaen om Thor, men vi kan like gjerne kalle den begynnelsen siden hver film skrur tiden bakover. Thor, portrettert av kunstneren selv, er popstjerne og fullstendig klar over det – og der ligger problemet! Thor er altoppslukende opptatt av sine eksistensielle utfordringer og sin egen betydning. Gjennom filmene følger vi ham på en spirituell og psykologisk reise gjennom kreativ overflod og følelsesmessige tilbakeslag – sammen med Thor får vi en smaksprøve fra suksessens giftbeger.
I A More Robust Sense of Identity fant vi hovedpersonen drivende omkring i et steinete ørkenlandskap. Utkledd i en slags outrert romdrakt, og med dreadlocks som en Medusa, minner han om en bortkommen astronaut, en fryktløs utforsker av planeten Jorden på sitt merkeligste. Det øde landskapet blir en enkel, men overraskende uttrykksfull metafor for vår helts eksistensielle krise. Han er en kunstner som har flyktet fra sitt publikum, en leder som har sagt fra seg lederskapet. En taler, uten tale og tilhørere.
Budskapet kan virke dystert, men verket rommer en følelse av katarsis – en slags rensende utslettelse. Det tilfører noe klart oppløftende, særlig i dramaets siste, symbolladede akt, der Thor bestiger fjellets høyeste tind og ødelegger sin malplasserte trompet – med alle dens narsissistiske og metaforiske undertoner.
Filmen viser den offentlige personens banalitet ved å flytte ham fra sine naturlige omgivelser til en slags motsats av denne: en trykkende, privat ensomhet, overlatt til sitt eget selskap i fullstendig isolasjon. Hans klokkertro på sin egen rett til privilegier og oppmerksomhet, som kommer til uttrykk i et merkelig fortrolig forhold til mikrofonen og dens forsterkende krefter, fremstår som absurd og selvdestruktiv når han blir røsten som roper i ødemarken.
I An Emotional Sherpa er vi vitne til fornedrelse og moralsk erosjon – og forstår at det må ende i tomhet og fortvilelse. Her blir alt hva det mondene liv fordrer av komfort og rekvisitter stilt til skue: disse jordlivets målbare standarder, de fulle avtalebøkene, den nesegruse oppmerksomheten fra underordnede og media. Vi ser hvordan dagen utfolder seg mot et forutsigbart høydepunkt: en orgie av kunstnerisk oppmerksomhetssøken, belønnet med pliktskyldig offentlig applaus. Så skjer det uforutsette, det utenkelige – og det attpåtil under rampelysets skjærende sol og foran TV-kameraenes oppmerksomme øyne: Boblen sprekker!
Hva slags lærdom kan vi trekke av Thors utskeielser og svakheter – og hvordan belyser disse de utskeielser og svakheter som vi alle til en viss grad er tilbøyelige til, i kraft av å være mennesker? Dette er spørsmål som fortellingens omvendte kronologi gradvis, men systematisk bringer til overflaten i film en og to, som en form for progressiv psykologisk arkeologi. Og det er her utforskningen av trilogiens siste og endelige ledd må begynne.
Closer to More er en studie i menneskelig fremmedgjøring. Det dramatiske virkemiddelet som skyver dette fremover er erindringen om en fatal hendelse som har skapt et uoverskridelig gap mellom alt og alle – og som samtidig blir en metafor for tomheten og håpløsheten ved Thors eksistens. Det er snakk om et usedvanlig lynnedslag, som har brent opp drivkraften hans, hans væren, hans sjel. Uansett hva vi kaller det: Det som var essensen av individet Thor, selve kjernen i hans identitet, er nå tapt. Dette er tragedien som ligger til grunn for alle hans videre prøvelser og lidelser.
Det er et paradoks ved dette problemet. Om det ikke lenger eksisterer noen Thor, hvordan skal han kunne rekonstruere seg selv? Thor er gått tapt. Det er ingen som kan utføre rekonstruksjonen. Det er ikke bare en umulig oppgave – det er en selvmotsigelse.
I løpet av de tre filmene avdekkes en stadig mer omfattende absurd og håpløs tilstand som ser ut til å gjennomtrenge hovedpersonens aller innerste. For betrakteren oppleves det som en slags merkelig omveltning. Thors maniske opptreden i ørkenen, hvor vi først møtte ham, virker til slutt som det mest rasjonelle han har gjort og som det nærmeste han sannsynligvis kommer – som et temmelig tomt kar – til en slags frelse.
Trilogien som helhet er et fullendt stykke arbeid, hvor betrakteren ledes inn i en besnærende og engasjerende verden med en usannsynlig, men likevel forståelig logikk. Luktvasslimo har i så måte brukt filmhåndverkets redskaper effektivt. Billedspråket er kraftfullt, og historien fortelles med en rytme som kokett ignorerer spillereglene for konvensjonell kinofilm. Det visuelle uttrykket – i perfekt samspill med det audiovisuelle – skaper en selsom og utenomjordisk enhet som av og til kan minne om David Lynchs filmer på deres mest merkverdige.
Samme hvor narrative de er, hører disse filmene hjemme nettopp i den underlige gråsonen mellom kino og galleri. Riktignok er de gjennomsyret av mainstream-filmens tradisjonelle språk og konvensjoner, men samtidig kaller de frem ideen om høy- eller finkultur, noe som bidrar til å skape en distanse og en destabilisering. Gjennomgående – men ikke kontinuerlig – inviteres betrakteren ikke bare til å hengi seg til fortellingens indre logikk, men også til å stille seg utenfor den – ja, faktisk overfor den – ved å reflektere over erfaringen og dens bakenforliggende filmprosesser.
Thors historie handler om å uttrykke seg selv, belyst ved hjelp av noen av filmmediets særegne muligheter. Ethvert kunstverk uttrykker noe om kunstneren som skapte det. Noe av hennes identitet, et snev av den i alle fall, er nødvendigvis til stede. Det særegne ved filmens medium er måten det tilsynelatende – som en Laterna Magica – viser oss kunstneren direkte. I dette tilfellet forsterkes effekten gjennom kunstnerens dobbeltrolle som hovedrolleinnehaver. Han blir en konstant, «fysisk» påminnelse om sin egen overordnede tilstedeværelse i verket.
Dermed blir Thor – som en kunstnertype fra en populær forestillingsverden – en metafor for kunstneren Trygve. Det er nettopp dette som slår an verkets ironiske undertone, fordi Trygve ser ut til å kommentere sitt eget kunstnerskap gjennom den karikerte figuren Thor; han drar det så langt som til å drive gjøn med seg selv. Og lengre, fordi vi blir minnet på kunstnerens tilstedeværelse i sitt eget verk, og dermed nok en gang oppfordret til å gå ut av filmens eget univers slik at vi kan rette oppmerksomheten mot prosessen bak verkets tilblivelse. Tross alt står filmskaperen rett foran øynene på oss, såfremt vi kan suspendere vår suspension of disbelief og slutte å se ham som Thor.
Denne Thor, forresten – (pop)kunstneren – hvordan skal vi forstå ham? Han er åpenbart en stor stjerne, han har enorm suksess, men han har enda større problemer. TV- intervjuet i An Emotional Sherpa – filmens dramatiske, men likevel nedtonede høydepunkt – er avslørende. Vi forstår at Thor bedømmer sine prestasjoner etter en slags abstrakt, mer eller mindre kvantitativ standard: Hver forestilling må være litt bedre enn den foregående, målt etter intensiteten i publikums respons. Tankene går til en strofe av det legendariske rockebandet The Stone Roses:
I don’t need to sell my soul
He’s already in me
I want to be adored
Det betyr at popularitet er blitt den eneste målestokken som finnes. Innhold er blitt irrelevant. Idealet om at et kunstverk har en iboende egenverdi er blitt vraket. Kunsten har blitt et tomt skall for egoet og dets konstante higen etter sosial anerkjennelse.
Det narsissistiske ønsket om å bli dyrket er selvrefleksjonens naturlige følgesvenn. Narcissus makter ikke å rive blikket løs fra sitt eget bilde i speilet eller vannflaten. Visuelle medier tilbyr enda flere arenaer for selvgranskning. Kunstnere har gjerne evnen til klarere å kunne se seg selv gjennom andres øyne, og dermed også til å vurdere både egne prestasjoner og publikums mottagelse. Åpningsscenen i Closer to More tøyer denne selvrefleksjonen på en herlig måte mot det absurde, mye takket være en – paradoksalt nok utvungen – grandiositet i Luktvasslimos fremførelse.
Endelig får vi se vår popstjerne Thor opptre, i en klassisk musikkvideo. Bildene boltrer seg i overvirkelige MTV-konvensjoner, og sangteksten er et lite mesterverk av finurlig omformulerte popklisjeer:
In a world full of water
And thunder and hair
I feel born again
Again
I am through with the past
I life with no echo
I feel virginal
And there’s no turning back
To feel what’s beyond the screen
To see what isn’t there
It smells burnt at the core
I’m closer to more
Deretter følger et eksistensielt, kvasidramatisk vendepunkt: Idet filmens Thor hever hånden, tar en panorering oss til Thor som ser på sin egen musikkvideo. I et kort øyeblikk hever han hånden synkront med «seg selv». Det er som et religiøst ritual eller en politisk hilsen, men mest av alt er det en barokk gest, noe midt imellom utmattet narsissisme og en rørende barnslig trang til å herme – imitere for imitasjonens egen skyld. Hever vi selv hånden til en solidarisk hilsen? Når filmskaperen ser gjennom materialet han jobber med, gjør han det samme?
Galgenhumoren ligger i måten filmen sidestiller en transendental lengsel etter «det som ligger utenfor lerretet» med det illusjonistiske bedraget som er gjort mulig av filmmediet – modernitetens egen Lanterna Magica. Men ikke bare der: Lengselen etter transendental kjærlighet og menneskelig fellesskap, den som kommer til uttrykk i nesten alle religioner, blir her redusert til en ren (eller snarere uren) selvforherligende impulshandling. Å elske seg selv fremstår som en liten svakhet sammenlignet med selvdyrkelsen vår helt har henfalt til.
At det å bruke sitt indre liv som råstoff for å skape kunst kan lede til både forfengelighet og overmot, reiser dypere eksistensielle spørsmål om hvordan vi mennesker forholder oss til våre omgivelser. Store kunstnere er gjerne mindre narsissistiske, fordi de er mer opptatt av å berøre og berike sine medmenneskers liv enn å fremheve seg selv og sine ferdigheter. Kunstverket, det ideelle, er et resultat av ønsket om å tale (eller skrike) til sine medmennesker – ikke av et begjær etter å blende dem med sin virtuose beherskelse av kunstens konstruktive prinsipper.
La meg illustrere dette poenget med et eksempel fra en annen sjanger. Da jeg hadde lest ferdig Ian McEwans Om forlatelse, var jeg mektig imponert over forfatterens fortellerevne. Han hadde tegnet opp troverdige karakterer og satt dem inn i en overbevisende handling – som likevel ender med en overraskende vri. Det viser seg at vi ikke har fått vite «hva som faktisk skjedde». Fortellerstemmen viser seg å være Briony Tallin – den falske anklageren som er skyld i all ulykken – og hun har benyttet anledningen til å glatte over de verste konsekvensene av sitt eget forræderi. Den «lykkelige slutten» vi gledet oss over, var bare balsam for hennes dårlige samvittighet – kun «fiksjon». Hva lærte jeg av den erfaringen? At McEwan er en god forfatter som greide å narre meg i så mange timer av mitt liv.
Sammenlign dette med å lese Joseph Conrads Mørkets hjerte for første gang. Hva satt jeg igjen med da, bortsett fra de uforglemmelige linjene «The horror! The horror!», som jeg nesten ville foretrukket å glemme? Jo, jeg satt igjen med en følelse av å ha blitt talt til – nei, tilkalt – fra en tilstand av frykt og opprør. Jeg kjenner et slektskap med Conrad som jeg aldri vil føle for McEwan, fordi Conrad hvisker til meg fra bunnen av den dype brønnen et ensomt menneskeliv er fanget i, og minner om meg selv.
Trygve Luktvasslimos filmer ser bra ut, men de er ikke bare vakre. De forteller en historie, men ikke bare for å slå ei skrøne. Som andre gode filmer vi møter i gallerier, både følger og bryter de med filmens konvensjoner i et forsøk på å nå frem til oss gjennom et annet språk – et språk som samtidig har mange likhetstrekk og uttalte ironiske referanser, både til filmen og teaterets tradisjonelle uttrykk.
Det er nesten umulig å snakke om bruken av filmatiske forhistorier uten at det mest bombastiske eksempelet av dem alle, George Lucas‘ Star Wars, episodene 1–3, renner en i hu. Imidlertid er det langt mer interessant å trekke paralleller til avdøde Harold Pinter, en dramatiker med sans for film. Pinter hadde en ukonvensjonell tilnærming til drama. Stykkene hans innledes gjerne med en gåtefull situasjon, som så gradvis avdekkes som et uttrykk for et sosial-psykologisk fenomen. Skjulte lidelser eller nederlag kan stige langsomt og truende opp fra dypet, lik et sjøuhyre, for så plutselig å bryte gjennom havflaten.
I Pinters The Caretaker, for eksempel, bygger en foruroligende spenning seg opp til punktet der karakteren Aston brått forteller om hvordan livet hans ble ødelagt – eller i alle fall var på sitt aller verste – etter en marerittaktig opplevelse med elektrosjokkterapi. Dette betyr ikke så mye for handlingen i stykket per se, men det er en viktig psykologisk avsløring som får en til å revaluere karakterene og deres handlinger.
Dramatikken i Luktvasslimos filmer er mer i tråd med kunstfilmens konvensjoner og langt mer subtil, men som hos Pinter er de viktige avsløringene både psykologiske og historiske, noe som forsterkes av den omvendte kronologien.
Gjennom denne studien av en identitetskrise, godt gjennomfarget av narsissisme, blir kunstnerens – og for den saks skyld menneskets – ambisjoner stilt under et skarpt og ironisk lys. Det er en sannhet og skjønnhet i disse filmene som overskrider utilstrekkelighetene til den kunstneren hvis historie de forteller. Vil Thor noensinne komme «Closer to More»? Jeg tviler på det. Men Trygve har en sjanse.