John Carpenters elektriske aften i Oslo

Den legendariske kultregissøren og -komponisten John Carpenter gjestet hovedstaden forrige uke, og bød på en helaften bestående av sine største hits. Montages var til stede i Oslo konserthus.

John Carpenter har ikke regissert en film siden The Ward (2010), men i fjor lanserte den 68 år gamle regissøren sine to første studioalbum Lost Themes og Lost Themes II, bestående av nye og gamle, ikke tidligere utgitte komposisjoner i ny innfatning. Kort tid etter lanserte den ellers svært så private horror-mesteren en verdensomspennende turné som også sneiet innom Norden – København i mai, Kéflavik i juli og altså Oslo nå i august. Idéen var å mikse låter fra de nye skivene med ikoniske temaer fra hans mange sjangerfilmer de siste 40 årene – spesielt fra sent 70-tall til tidlig 90-tall.

Oslo konserthus er på langt nær utsolgt denne onsdagskvelden i august, men hardbarkede, langhårede horror-heads med flagrende, svarte gevanter inntar setene med avmålt entusiasme. Omtrent på klokkeslaget 19:30 strener bandet inn på scenen, med både Carpenter selv og hans musikersønn Cody på slep. Det visuelle uttrykket er nedstrippet og minimalistisk, ikke ulikt Carpenters egne filmer – enkle blå lyssøyler og en bakgrunnsskjerm med en slags datert 3D-innramming som til stadighet viser klipp fra filmene (inklusive sluttene, så om du ikke har sett eller husker filmene på settlisten, anbefales et gjensyn på forhånd).

Først ut på programmet er Escape from New York (1981) – den postapokalyptiske rømningsfilmen som for alvor satte Kurt Russell på kartet. Et passende åpningsspor med sin sitrende Quadra-ARP og oppadgående melodilinje på Prophet 5 – realisert, som de fleste av Carpenters soundtracks, med lydingeniør Alan Howarth. Spranget er ikke stort til oppfølgersporet Assault on Precinct 13 (1976) og de smellvakre Moog-modulasjonene for den velkjente bilskytingsscenen i filmen – hakket mørkere og luftigere enn Escape, men et åpenbart referansepunkt for mye av dagens retro-soundtracks (It Follows, Stranger Things osv.).

Assault on Precinct 13 (1976)
Assault on Precinct 13 (1976)

Neste film på listen er The Fog (1980), et av Carpenters fremste verker. Kjernesporet er mindre melodisk enn de foregående, men sleper seg avgårde som et smygende ullteppe mens røykmaskinene på scenen puster tåkeaktig atmosfære utover scenegulvet.

Plutselig ikler alle bandmedlemmene seg solbriller. For Carpenter-fans er referansen klar – nå kommer et utdrag fra They Live (1988), science fiction-filmen som lager satire av moderne medie- og konsumerkultur. Hovedtemaet har mer til felles med regissørkomponistens andre kjærlighet – blues og rock’n’roll – mens det slentrer seg i all sin western-aktige “coolness” gjennom syrlige munnspill-sampler og groovy basslinjer.

En av kveldens store overraskelser er sporet «Desolation» fra mesterverket The Thing (1982), ettersom musikken er kredittert Ennio Morricone, men Carpenter er snar om å beskrive det som en hyllest til komponistlegenden. Foruten basslinjen, er musikken betydelig mørkere og mer dissonant enn Carpenters egen musikk, og med Rob Bottin og Stan Winstons groteske effekter i bakgrunnen, blir det en av kveldens mer viscerale øyeblikk.

Big Trouble in Little China (1986) er med sin corny gung ho-estetikk en av de titlene som har holdt seg dårligst i regissørens filmografi, men den bærer B-preget så tydelig på ermet at det likevek er vanskelig å ikke la seg sjarmere. Det gjelder også det blues-aktige hovedtemaet på Kurzweil og trommemaskinen Linndrum for Kurt Russels rollefigur Jack Burton, og den orientale Prophet-instrumenteringen for  den sorte, kinesiske magien.

In the Mouth of Madness (1994)
In the Mouth of Madness (1994)

Carpenter har spart noen gullkorn til slutt – først Halloween (1978), selvsagt, en av slashersjangerens definerende verker, både filmatisk og musikalsk. Soundtracket er komponert nesten utelukkende på Moog Modular III, som gir musikken et tettere, tørrere og smalere lydbilde. Live-versjonen denne kvelden legger seg overraskende tett opp til originalen.

Konserten avsluttes med det rocka hovedtemaet fra undervurderte In the Mouth of Madness (1994), med et gitarriff som sender assosiasjoner til Blue Oyster Cults «Don’t Fear the Reaper». Her får metal-fansen valuta for pengene ettersom bandet dunker til ekstra hardt mens Sam Neills hovedrollefigur synker lenger og lenger ned i den burleske galskapen.

Vi er nå på drøye timen i konserten. For å strekke det til en 90-minutters spillefilmlengde, har man imidlertid lagt til et par ekstranummer. Først ut er Prince of Darkness (1987), en film om det okkulte som kanskje er mer interessant i sitt premiss enn sin utførelse, men som kan skryte av å ha et av Carpenters aller beste soundtracks (og en av artikkelforfatterens personlige favoritter) – spesielt i sine religiøse orgel- og korpartier som kontinuerlig undergraves av en insisterende basslinje og små sprut av dissonans.

Det hele avsluttes med et utdrag fra den ujevne Stephen King-adaptasjonen Christine (1983) – en betydelig mer rocka versjon enn originalen, men med så mange av komponistens klassiske synth-varemerker at det blir et passende punktum for kvelden.

Christine (1983)
Christine (1983)

Innimellom den mer kjente filmmusikken, smyges det kontinuerlig inn spor fra de to ferske Lost Themes-albumene: «Vortex», «Mystery», «Distant Dream», «Wraith», «Night», «Virtual Survivor» og «Purgatory». Dette er Carpenter i stil og ånd, men med et betydelig mer moderne tonespråk og tydelig innflytelse fra både svevende prog rock og kontemporær EDM (i stor grad takket være arrangementer av sønnen Cody).

Settlisten ser ut til å være lik for alle konsertene på turnéen, og virker i det hele tatt innarbeidet omhyggelig for å minske Carpenters litt usikre fremtoning på scenen. Han kommer med små stikk til publikum som er tydelig promptet, og danser tidvis småfeminint bak keyboardet; litt som en gladpensjonist som får høre en schläger fra svunnen tid over høytalerne i danskebåtens cocktailbar.

Men som med Moroders DJ-konsert i Oslo i fjor – der hovedpersonen var kledelig antrukket med baklengs-caps – er det en del av sjarmen. Vi lever i en tid hvor lydbildene til elektronika-pionéerer som Moroder og Carpenter plastres ut over både film- og TV-musikk med stor hyppighet, og da er det ekstra givende å få høre det fra kilden selv. Komponistene nærmer seg kanskje 70, men musikken deres er ikke lenger utdatert – den er brennaktuell.

Om du ikke fikk sett John Carpenter i Oslo, fortvil ikke. Du kan fremdeles se ham andre steder i Europa denne høsten. Turnédatoene og -stedene finner du her. I mellomtiden kan du kose deg med denne smakebiten fra Assault on Precinct 13, hentet fra konserten i Los Angeles, 20. juli:

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>