«Ekteskap på italiensk» og «Gone Girl»

Da et stort hjerte ble til en liten sten – om søsterfilmene Ekteskap på italiensk og Gone Girl

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Vittorio De Sicas Ekteskap på italiensk (1964) vises fra og med torsdag 12. mars i Bergen, Kristiansand, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Visningstider og informasjon finnes her eller hos det enkelte cinemateket.

*

Artikkelen inneholder spoilere for Ekteskap på italiensk og Gone Girl.

Et hav av tid skiller de to filmene Ekteskap på italiensk (1964) og Gone Girl (2014), men en lang tematisk bro knytter dem til samme landskap. I sentrum av begge står en kvinnes oppgjør med et emosjonelt svik, og et kritisk blikk på ekteskapet som institusjon.

Parallellen mellom disse filmene oppstod for meg som en uventet overraskelse, som å finne to kompatible brikker fra forskjellige puslespill. Gone Girl er en film som fra første gjennomsyn satt som et skudd, og som siden den kom har igangsatt flerfoldige samtaler – både om ekteskapsskildringer og kvinneskikkelser på film. Da jeg nylig hadde fornøyelsen av å se Ekteskap på italiensk (originaltittel «Matrimonio all’italiana») for første gang, var det ikke et slektskap med Gone Girl jeg hadde forventet meg å finne. Men noen ganger støter man på slike pussige sammentreff, og det er ikke uten en viss eventyrlyst jeg nå forsøker meg på en utforskning av disse filmenes tematiske og narrative fellesskap.

I Vittorio De Sicas humoristiske drama Ekteskap på italiensk spiller Sophia Loren en kvinne, Filumena, som på sitt eget iscenesatte dødsleie (etter tyve års tålmodighet) griper sin selvopptatte “av-og-på”-elsker Domenico (Marcello Mastroianni) i et vigselsfremmende balletak, før en plan settes i verk for å omgjøre et liv med løgner til et ekte ekteskap. I David Finchers spenningsfylte satire Gone Girl gestalter Rosamund Pike en kvinne, Amy, som etter flere år i et søvnig og ulykkelig ekteskap slynger sin tafatte mann Nick (Ben Affleck) gjennom skjærsilden, ved å iscenesette sin egen forsvinning (med enestående utspekulerthet), for så å gjenerobre sin mann igjen, som etter traumene har fremstått for henne i “ny” drakt, som sitt gamle jeg.

Disse mange overlappende elementene i Ekteskap på italiensk og Gone Girl skaper et søsterskap mellom de to sentrale kvinneskikkelsene, som er i besittelse av den samme ukuelige og målrettede stålvilje. Både Filumena og Amy ønsker å endre den posisjonen overfor sine menn som de har havnet i, og legger hver sin langsiktige (og hemmelige) plan for hvordan betingelsene for deres lykke kan forandres. Mennene er lett gjennomskuelige og naivt selvsikre i sin fremtoning. Domenico er en playboy med en kvinne i hver havn, og han holder Filumena på akkurat nok armlengdes avstand til at han aldri gifte seg med henne. Nick finner seg til rette i den ekteskapelige døs som Amy kveles av, og dyrker et utenomekteskapelig forhold for å sikre sin lykkefølelse.

Amy.
Amy.
Filumena.
Filumena.

Både Filumena og Amy slår tilbake mot sine menn med voldsom kraft, og tar døden i bruk som våpen – dog med svært forskjellige virkemidler. Filumena lurer Domenico til å bli smidd i hymens lenker når hun tilsynelatende ligger for døden; Amy tar det et hakk lenger ved å påføre Nick den maksimale sosiale degradering gjennom å gjøre ham til hovedmistenkt i hennes forsvinning og mulige død, med potensiell henrettelse som endestasjon.

Etter disse grepene går kvinnenes historier i hver sin retning. For dette er filmer med vidt forskjellige temperaturer – den ene varm og sentimental, den andre kald og satirisk. Vittorio De Sica og David Fincher har dessuten avvikende konklusjoner på hvordan det følelsesmessige regnskapet skal gå opp. Men begge søker seg altså mot samme tematiske kjerne, der kjønnsrollene som binder ekteskapelige relasjoner til tradisjoner og statusdrevne maktforhold, dissekeres med bitende sannheter. Filmene har også det til felles at de ikke viker vekk fra å spisse sine formuleringer om rollefigurenes feilbarlighet. Ved flere anledninger i både Ekteskap på italiensk og Gone Girl er det hovedpersonene selv som setter ord på sine svakheter.

Her følger to passasjer som eksemplifiserer dette, først fra De Sicas film. Scenen nedenfor kommer sent, etter at over tyve år har utspilt seg, og mot slutten av en opphetet samtale. Domenico og Filumena står på en høyde, med Napolis stadig skiftende urbane landskap i bakgrunnen. (Dialogen er gjengitt slik den fremgår i den engelske underteksten)

Domenico: Twenty years! The more the world changes, the more it stays the same. Houses, places, skyscrapers. And in the middle… an old story like ours.

Filumena: It is old because you want it to be old. There are skyscrapers in America too. And inside those skyscrapers there are old stories. That’s not the problem. The problem is that our hearts used to be so big, and now look how small they are. [Hun holder opp en liten sten, som hun gir til Domenico.]

«Ekteskap på italiensk»

Sophia Loren spiller Filumena med enorm emosjonell myndighet, på en måte som gjør at både hennes formidable karisma og de mange små, nyanserte ansiktsuttrykkene kommer til sin rett. Loren mottok en velfortjent Oscar-nominasjon for rolletolkningen. Den samme æren ble Rosamund Pike til del, for hennes ekstraordinært presise og forrykende prestasjon som (Amazing) Amy.

Ordvekslingen nedenfor er fra Gone Girl, og illustrerer på samme måte – dog uten De Sicas poesi – hvordan rollefigurene bruker sannheten om seg selv til å shanghaie den andre. Dialogen er fra den isnende scenen helt mot slutten av Gone Girl, når plottet er avslørt og Nick sliter med å akseptere de nye forutsetningene som er tegnet opp for ekteskapet med Amy:

Nick: You fucking cunt!

Amy: I’m the cunt you married. The only time you liked yourself was when you were trying to be someone this cunt might like. I’m not a quitter, I’m that cunt. I killed for you; who else can say that? You think you’d be happy with a nice Midwestern girl? No way, baby! I’m it.

Nick: Fuck. You’re delusional. I mean, you’re insane, why would you even want this? Yes, I loved you and then all we did was resent each other, try to control each other. We caused each other pain.

Amy: That’s marriage.

På de femti årene som har gått siden Sophia Loren temmet Marcello Mastroianni med melankolske metaforer, freser altså Rosamund Pike og Ben Affleck til hverandre på et språk så giftig og fornedrende at enhver illusjon om et lykkelig ekteskap for lengst er forsvunnet. Det finnes ingen genuin forestilling om kjærlighet og fellesskap. På hvert sitt vis portretterer filmene balansen mellom løgn og sannhet i et ekteskap, men De Sicas varmhjertede konklusjon på historien i Ekteskap på italiensk gir håp om en lykkelig avslutning – noe Gone Girl aldri aspirerer til.

«Ekteskap på italiensk»

Kanskje er dette bare resultatet av to vidt forskjellige tidsepoker og kulturer, men ettersom filmene er strukturert etter det som omtrent er den samme historien, opplever jeg skillet som interessant. Ekteskap på italiensk foregår i etterkrigstidens Italia, og når Domenico møter Filumena er hun en 17-årig prostituert med kort, skamklipt hår, som søker ly for de alliertes bomber. Men filmen åpner med scenen der de gifter seg på hennes dødsleie, mange år senere. Både De Sica og Fincher anvender bruk av elliptiske hopp i tid, slik at publikum aldri får full kontroll på historien. I Gone Girl må vi dessuten hanskes med en fortellerstemme vi ikke kan stole på.

Det foregår altså et spill for galleriet i begge filmene, og forestillingene er ikke bare noe hovedpersonene opprettholder for hverandre, de er også nødvendige for at filmskaperne skal engasjere oss og gjøre disse relasjonenes mange usannheter troverdige. Det autentiske er å holde det skamfulle skjult. Det autentiske er å gå rundt grøten og late som ingenting. Ekteskapene i disse to filmene er illusjoner om kjærlighet, men for Vittorio De Sica finnes det noe ekte i illusjonen; i troen på at en pakt foran Gud kan gjøre menneskene ærlige.

Så når Sophia Lorens Filumena – som mener hun ikke kan gråte, fordi hun aldri er lykkelig – endelig føler at hun kan gråte, i filmens siste bilde, er det fordi Domenico har akseptert ekteskapet (med alle sine illusjoner). Filumena er lykkelig fordi det kunne vært verre. Amy er lykkelig fordi det er verst.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>