du velger selv_ hoved

Tøff nok – en samtale med regissør Kajsa Næss om Amanda-nominerte Du velger selv

Da Amanda-nominasjonene ble offentliggjort før sommeren var det mange som gledet seg over å se den animerte kortdokumentaren Du velger selv oppført i kategorien for beste dokumentar. Både kort- og animasjonsfilm kjemper i oppoverbakke for bredere anerkjennelse, og nominasjonen av Du velger selv i kategorien for beste dokumentarfilm var i så måte en liten, men viktig seier.

Du velger selv har besøkt en rekke norske filmfestivaler i år, til jevnt over positiv mottakelse. Filmen er laget av Kajsa Næss, en av våre fremste animasjonsregissører, og Du velger selv imponerte også undertegnede, da jeg så den på Kortfilmfestivalen i Grimstad (her er min artikkel). Næss mottok hederlig omtale av hovedjuryen i Grimstad, og når Amanda-prisene skal deles ut i Haugesund i kveld – fredag 16. august – ligger Kajsa Næss an til å motta nok en utmerkelse. I kategorien kjemper den om prisen med den mye omtalte kinodokumentaren De andre av Margreth Olin, samt filmene Dagbok fra revolusjonen av Nizam Najar og Kopfkino av Lene Berg.

Kajsa Næss har gjort seg bemerket innenfor norsk animasjonsfilm siden før tusenårsskiftet, og var med på etablere produksjonsselskapet Mikrofilm i 1996. Uttrykket i filmene hennes er ofte tilsiktet fragmentarisk, en sammenblanding forskjellige teknikker og stiler. Selv om Næss’ auteurtrekk er tydelige, skiller Du velger selv seg imidlertid noe ut. Filmen er bygget rundt intervjuer med barn hvis fedre sitter i fengsel, og lyden av barnas stemmer formidles via animerte representasjoner av dem. Stilmessig er Du velger selv langt mer “ordinær” enn Næss’ tidligere filmer, med animasjon som er ren i uttrykket og rolig i tempoet; med unntak av noen dystrere, sporadiske innslag av stop-motion-animasjon av papirriss.

Dessuten er dette den av filmene hennes som i størst grad slekter på klassisk dokumentarfilm. På enkelte måter minner den om filmen Leonidestorm (2004) også i den legges animasjon over lydintervjuer – men i Du velger selv ligger fokuset i klart størst grad på barnas refleksjoner.

I samtalen med oss nedenfor forteller Kajsa Næss om arbeidet med Du velger selv, utfordringene i filmens tematikk, hva de abstrakte papiranimasjonene kan bety, samt kommende prosjekter. Her er et kort klipp fra filmen:

*

MONTAGES (M): Gratulerer med Amanda-nominasjonen! Hvordan har tilbakemeldingene på Du velger selv vært ellers, etter de første festivalvisningene?

KAJSA NÆSS (KN): Her i Norge vil jeg si at de har vært veldig gode. Barna som var med i den synes den er fin, og de som kanskje skal bruke filmen liker den veldig godt.

M: Hvem er det som kan komme til å bruke den?

KN: Etter hvert vil det nok bli – håper jeg, da – Foreningen for fangers pårørende, for eksempel. Ellers kan den bli vist i fengsler eller skoler; i undervisning, for de som jobber med barn.

M: Var det en av hensiktene med å lage filmen, at den kunne brukes i slike sammenhenger?

KN: Nei, ikke i utgangspunktet – det var ikke derfor vi lagde den. Men jeg kom over temaet, og jeg syntes det var overraskende at det var så mange barn som ble berørt av dette. Det var derfor vi hadde lyst til å lage denne filmen, fordi jeg aldri hadde hørt om de barna. Og så ser jeg nå etter hvert at det er en film som vil kunne brukes mye i undervisning, slik dokumentarfilm ofte blir.

M: Hvordan var det å jobbe med barna som deltar i filmen?

KN: Jeg var litt nervøs først, for at jeg ikke skulle være tøff nok. Derfor hadde jeg med Ingvild Giske, som er dokumentarist. Hun hjalp meg å gjøre intervjuene, for jeg var redd for at jeg ikke ville tørre å stille de tøffe spørsmålene. Men disse barna, de lever med foreldre som snakker veldig åpent om det å være i fengsel, så de visste mye om hvordan de skulle snakke om det og hadde lyst til å fortelle den historien – de barna vi fikk tak i. Vi fikk bare tak i [barn med] pappaer som sitter i fengsel. Noen av mødrene er fortsatt gift med disse pappaene, så [barna og mødrene] drar og besøker dem i fengselet. Nesten alle barna har kontakt med fedrene sine, og var veldig flinke til å snakke om det – velartikulerte om situasjonen, på en måte. De forstår og kan si mye om det.

«Du velger selv»
«Du velger selv» (2013)

M: I filmene dine er det ofte et litt uklart skille mellom den animerte og den «ekte» virkeligheten. Blant annet kan de inneholde animasjon som minner om virkeligheten, altså utklipte figurer som er naturtro i utseende og bevegelser; eller som i denne filmen, hvor animasjonen legges over lyd fra virkeligheten. De er litt collage-aktige?

KN: Det kan nok være. Mange animatører er kjempeflinke til å tegne, for eksempel, men jeg er ikke så innmari flink til det, så da er mitt uttrykk litt annerledes. Da blir det et slags collage-uttrykk. Etter hvert jobber jeg også mer som regissør enn som animatør, og får andre til å tegne for meg. Jeg har alltid laget sånne collage-ting, og jeg synes det er gøy at ikke alt ser helt likt ut, at neste film er en litt annen type [enn den forrige], selv om de sikkert ligner litt for dere som ser de utenfra. Men da er det bare en ny måte for meg å jobbe på. Jeg liker kanskje litt collage-aktige fortellinger også, jeg innrømmer det.

M: Animasjonen i Du velger selv har jo også visse funksjoner, med tanke på at dette kunne ha vært en mer ordinær dokumentar.

KN: Det var som viktig for meg var at animasjonen i denne filmen skapte et inntrykk av «allmenne barn». At det ikke nødvendigvis blir «hun ene med det lange håret» eller «han fra Tyrkia». Det blir så veldig konkret når du ser det virkelige barnet. Men disse [animerte] barna er mer som idéer av barn, og man kan forhåpentligvis føle at [dette temaet] gjelder mange barn. Det var noe av idéen. Jeg ville også prøve å motvirke  forestillingene vi har om barn med foreldre som sitter i fengsel. Fordommene våre.

M: Og så får de dessuten være anonyme.

KN: Det får de. Og det var lettere for meg å få med barna i filmen nettopp fordi de skulle være anonyme. Men nå har de alle valgt å være åpne om dette, noen har stilt opp i pressen – så de er ikke noe redde for å fortelle denne historien. Men i utgangspunktet var det lettere å spørre dem om å fortelle historien når de ikke skulle filmes.

M: Tegningene i Du velger selv er veldig rene, og uttrykket er tilgjengelig. Men så har du disse papirrissene. Hva er hensikten med dem?

KN: Jeg har alltid tenkt at det må være skremmende for et lite barn å komme inn i et stort fengsel – du må sjekkes, du må kle av deg, og så videre. Disse barna er ikke nødvendigvis redde for faren sin, selv om han er en tyv eller morder, men de er redde for de andre tyvene og morderne som sitter i fengselet, og at de skal gjøre noe med pappaen deres, så det er en veldig skummel opplevelse å komme dit. Av den grunn ville jeg gjøre dette fengselet til en slags abstrakt følelse, at det skulle vise følelsen av det å besøke pappa.

I utgangspunktet hadde vi tenkt at denne filmen skulle være mer som Leonidestorm, men idet vi begynte å animere skjønte vi at barna bare måtte få lov til å snakke, for de sier så viktige ting – man vil så gjerne høre på det. Annen animasjon som vi la oppå ble oppfattet som bråk og skurr. Så det gjorde seg underveis at man fjernet noe av dette animasjons-«fluffet». Men vi valgte å beholde de mørke bitene, og de er det Jan Otto Ertesvåg som har laget, med stop-motion og papir – en teknikk som han har utviklet, egentlig. Norges beste abstrakte animatør, vil jeg si, om jeg får skryte litt av ham. Lydmannen hadde forresten den akkurat samme opplevelsen da han skulle lage lyden. Han gledet seg til å boltre seg i det animerte universet, men opplevde at han måtte fjerne masse av den lyden han hadde planlagt for å gi rom til barna/stemmene som er med i filmen.

«Leonidestorm» (2004)
«Leonidestorm» (2004)

M: Jeg har hørt at du har et slags animasjonpolitisk prosjekt — å få animasjon ut av barnefilmbåsen?

KN: Jo, fordi jeg føler for eksempel at jeg aldri har laget en film som spesifikt er en barnefilm, selv om jeg har jobbet med animasjon i 15 år. Jeg har også opplevd, i forbindelse med filmen Bygningsarbeidere (2008) – som handler om en livskrise og at verden går til helvete – at til og med den blir vist i barnefilmprogrammet. Den handler jo om førtiårskrisen, på en måte. Da tenker jeg at det finnes utrolig mye animasjonsfilm som ikke er for barn, men i Norge blir de så innmari fort plassert i den kategorien. Det syns jeg av og til er irriterende.

Jeg skjønner jo veldig godt at Du velger selv [i større grad] vil være for barn, men det kan også hende at den er litt for vanskelig for dem, så jeg synes at man må skjønne at den filmen også er for voksne. Den er ikke myntet på barn på noen måte, egentlig. Så det er i grunn litt tøft av Amanda-juryen å ta med denne filmen, selv om det sikkert er mange som jobber med dokumentarfilm som syns at det er irriterende at denne filmen er i dokumentarkategorien, og ikke i kortfilmkategorien, for eksempel. Men for meg er det veldig gøy å få være i [dokumentar]kategorien. Den er jo like mye en dokumentar som en dokumentar som er fotografert.

«Bygningsarbeidere» (2008)
«Bygningsarbeidere» (2008)

M: Du er snart i gang med et par andre prosjekter; blant annet en kortfilm basert på en historie av Paul Auster («6», fra boken The Red Notebook: True Stories, journ.anm.)?

KN: Det er en morsom historie som jeg har hatt lyst til å lage lenge. Nå skal jeg straks begynne å lage en animatic, som er et slags utvidet storyboard. Denne gangen har jeg lyst til å tegne alt selv – vi skal tegne med blekk, det har jeg bestemt.

M: Blir det en adaptasjon, eller mer en fri tolkning av historien?

KN: Det blir en slags tolkning. Du kan si mye om Paul Auster, men det er så gøy med de tilfeldighetshistoriene han er så opptatt av. Denne er liksom en påminnelse om at «sånne ting skjer hele tiden». Jeg har lyst til å prøve å bruke veldig enkle tegninger til å fortelle noe som foregår over veldig lang tid, på veldig mange steder. Og perspektivsoverføring, for eksempel at ting som er langt borte plutselig er veldig nærme. Du velger selv er utrolig streit, [figurene] beveger seg nesten ikke, det er nesten som en stillbildefilm. Nå vil jeg at det skal være veldig bråkete og rotete, og prøve å fortelle på den måten.

M: Hva med langfilmprosjektet Amundsen og Nobile?

KN: Den er helt i startfasen. Det er nesten flaut, det er så mange som skal lage Amundsen-film nå. Men vi skal ikke lage film om Sydpolen, men om da Amundsen døde. Og det skal være en film om en slags antihelt – og ikke bare om Amundsen, men også luftskipet «Norge» og [Umberto] Nobile, som lagde det. Veldig dramatisk historie, det der. [Uttrykksmessig er målet] å nærme seg Sylvian Chomet og hans film Trillingene fra Belleville, og den kategorien animasjon.

*

PS: For de som ikke har sett noen av Næss’ filmer kan vi anbefale kortfilmen Leonidestorm (2004), co-regissert med Julie Engaas, som er tilgjengelig i sin helhet på nett. Se den her:

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>