Litt_om_min_far

Grimstad 2013: Alvoret regjerer i norsk kortfilm

Grimstad 2013: Den 36. utgaven av Kortfilmfestivalen (og 26. i Grimstad), som fant sted fra 11.-16. juni, er avsluttet. Tilbake står hos undertegnede en håndfull minneverdige filmer, og en følelse av at alvorsgenerasjonen har inntatt filmbransjen.

Det var vanskelig å finne tydelige fellestrekk i årets konkurranseprogram for norsk kortfilm, i alle fall når det gjaldt sjanger og uttrykk. Blant de filmene som lettest lar seg kategorisere i sjangerbåser, var barnefilmen og skrekkfilmen (sistnevnte riktignok bare representert gjennom to titler) de mest fremtredende. Imidlertid deler heller ikke disse filmene nødvendigvis noen definitive likhetstrekk. Dette kan skyldes at forhåndsjuryen i år har anstrengt seg for å sette opp et så variert program som mulig, men det er lite som tyder på at det finnes noen klare trender i den norske kortfilm-faunaen. Bortsett fra én, som preget nesten hele programmet under årets festival.

«I år skal det være alvorlig,» skriver forhåndsjuryen i festivalkatalogen, og bemerker samtidig at ironien er død. Det er ikke lett å komme frem til en annen konklusjon etter å ha sett filmene. Ikke bare er ironien nærmest helt fraværende, men tilløp til humor er i det hele tatt sjeldne. Mange av filmene behandler store, alvorlige temaer, og heller ikke her er det mange fellestrekk å spore. Temaene omfatter alt fra alderdom og voldtekt til selvmord, og bortsett fra at overraskende mange av filmene ender med barmhjertighetsdrap, virker det som om det er selve alvoret som har lokket filmskaperne. Om dette er et symptom på at de som nå befinner seg i regissørstolene tilhører den såkalte alvorsgenerasjonen, og hvorvidt denne trenden holder seg, gjenstår å se.

Å vokte fjellet (regi: Izer Aliu)
«Å vokte fjellet» (regi: Izer Aliu)

Jeg satt selv i Filmkritikerlagets jury i år, og ettersom dette var første gang jeg opplevde det dypdykket i norsk kortfilm som festivalen i Grimstad er, tar jeg forbehold om at trenden ikke nødvendigvis er ny av året. Men flere av årets festivaldeltakere virket å være av samme oppfatning som meg, og gjentatte ganger kunne man høre noen etterlyse: «Hvor er lekenheten? Hvor er anarkismen?»

Når alvoret henger så tungt over filmene er det selvsagt positivt at filmskaperne generelt sett formidler stoffet med stor oppriktighet – man opplever aldri at ironi brukes som en forsvarsmekanisme, for å unngå å stå for det som fortelles. Jeg savner likevel et glimt i øyet, eller et ønske om å leke med eller provosere publikum. De fleste filmene stoler på at de sterke historiene vil bevege, og selv om de ofte lykkes, er det ikke alltid slik at et tungt tema alene nødvendigvis gjør en film sterk. Jeg så ikke særlig mange filmer som jeg oppfattet som manipulerende, men derimot flere som føltes konstruerte og lite elegant fortalte — noe som blir ekstra tydelig når stoffet er så seriøst og dramatisk at det krever sitt å skildre det på en troverdig måte. Mange av disse alvorlige fiksjonsfilmene sliter med virkelig å gjøre inntrykk, fordi de gjennomgående er relativt tradisjonelle i sitt visuelle uttrykk og i tilnærmingen til temaene de utforsker.

Dokumentarfilmene var på sin side mer spennende. Du velger selv (regi: Kajsa Næss), som baserer seg på en rekke intervjuer med barn hvis fedre sitter i fengsel, gjorde generelt stor lykke blant publikum og ble dessuten nylig nominert til Amanda-prisen i kategorien Beste Dokumentar. Næss har valgt å bruke tegnefilm for å presentere intervjuene, hvor barnas uttalelser fremføres av animerte representasjoner av dem. Dette er et grep som har blitt brukt flere ganger tidligere, men som fungerer utmerket her – både i sin praktiske hensikt, å bevare barnas anonymitet, men også fordi animasjonen utstråler en varme og empati som gjør at anonymiseringen ikke føles distanserende. Slik oppleves også Næss som et trygt mellomledd mellom intervjuobjektene og oss publikummere.

Magnus - en vårdag (regi: Magnus Lilleberg)
«Magnus – en vårdag» (regi: Magnus Lilleberg)

I Litt om min far (regi: Sofia Haugan), som toppbildet i denne artikkelen er hentet fra, tar regissøren selv oppgjør med sin fengselsfugl av en far. Vissheten om at filmproduksjonen har vært et forsøk på bonding mellom far og datter, kombinert med at Haugan verken er redd for å uttrykke sårbarhet eller å stille sin far til veggs, gjør inntrykk. Denne filmen ble nok dessverre litt oversett på grunn av en annen dokumentar, Magnus – en vårdag (regi: Magnus Lilleberg), som riktignok hadde enda større slagkraft, og som fikk hederlig omtale av Filmkritikerjuryen og festivalens jury for den norske kortfilmkonkurransen. Lilleberg har dokumentert et døgn i sitt liv som heroinist i Oslo, og formidler det med galgenhumor og reflekterte observasjoner, samt en vilje til å være fullstendig direkte. Det er en enkel film, som bare består av at Lilleberg har filmet sine daglige gjøremål – selge magasinet =Oslo, skaffe seg sin neste dose, finne et sted å sove – med det lille kameraet han har båret på seg. Men den er alt den trenger å være, et dønn ærlig innlegg i en debatt hvor gruppen som er mest berørt sjelden får mulighet til å bli hørt, og en nødvendig øyeåpner for oss andre.

Å bli så beveget som man blir av denne filmen var en sjeldenhet under årets festival, blant annet på grunn av mangelen på vågale visuelle grep. To filmer som begge hadde et imponerende gjennomført formspråk kom ikke overraskende fra et par filmskapere med en fot i musikkvideo-verdenen, nemlig Fredrik S. Hanas Angst, piss og drid og Kristoffer Borglis Whateverest, som har blitt omtalt her på Montages tidligere. Både Borgli og Hana var i tillegg representert i festivalens musikkvideoprogram. Borglis video for Todd Terjes låt Inspector Norse er riktignok bare en kortere versjon av Whateverest, men det levnes ingen tvil om at han etter flere år som en profilert norsk musikkvideoregissør har stålkontroll på den estetikken han opererer innenfor.

Fredrik S. Hana sin video for Kvelertak-låten Månelyst er en oppsummering av alle tenkelige skrekkfilmkonvensjoner, samtlige perfekt gjenskapt. I Angst, piss og drid brukes skrekkfilm-estetikken derimot for å illustrere en slags kjærlighetshistorie, som er overraskende rørende til tross for misantropien som gjennomsyrer filmen. Historien føles dessuten langt mindre konstruert enn mange av de ovennevnte «alvorlige» filmene, som stort sett foregår i realistiske filmunivers og gir tilskueren følelsen av at filmskaperne forteller med en urokkelig, seriøs mine over ansiktet. Hana hadde derimot det etterlengtede glimtet i øyet, og fremsto til slutt som den provokatøren man hadde savnet underveis. Dersom han fortsetter å jobbe innenfor skrekkfilmsjangeren, hvis uttrykk han behersker så godt, kan han bidra til å gi norsk skrekkfilm den visuelle vitaliteten den sårt trenger.

Whateverest (regi: Kristoffer Borgli)
«Whateverest» (regi: Kristoffer Borgli)

Det var altså et stykke mellom de virkelige gode filmene i årets kortfilmprogram, som skyldtes like deler manglende formmessig trøkk, og at filmenes tematikk er tyngre og alvorligere enn filmskaperne makter å håndtere. Bare et lite knippe filmer var i nærheten av å lykkes fullstendig, og de som var nærmest var Vi har alle vårt (regi: Andreas J. Riiser) og Å vokte fjellet (regi: Izer Aliu), begge velfortalte og helstøpte filmer. Vi har alle vårt, som ble belønnet med Filmkritikerprisen av juryen undertegnede var en del av, bruker et etter hvert velkjent utgangspunkt med et følelsesutløsende, tilfeldig møte mellom mennesker i storbyen, men er laget med en utsøkt sans for megetsigende detaljer og nyanser. Dessuten har den en vakker, klar visuell identitet, hvor byens unaturlige (og ofte fargerike) lyskilder setter sitt preg på bildene.

Å vokte fjellet, som for filmskaperne var deres avgangsfilm fra Den norske filmskolen i fjor, forteller en ganske annerledes historie, om to unge gutter på den makedonske landsbygden, men har mange av de samme kvalitetene. I hovedrollene finner vi et par glimrende regisserte barneskuespillere som bærer filmen med bravur. Filmen er både subtil og lavmælt uten noen gang å oppleves vag, mye takket være et av kortfilmprogrammets mest velskrevne manus. Bruken av voice-over er fraværendeet grep som ble benyttet ofte blant årets filmer, men ofte enten skuffende malplassert eller overflødig. Aliu lar heller kamerakjøringene og bildekomposisjonene, ofte helt nydelige og alltid tydelig gjennomtenkte, fortelle historien. At Å vokte fjellet vant både Gullstolen for Beste norske kortfilm og Dramatikerforbundets pris for beste manus, er det vanskelig å protestere mot.

En film som dessverre gikk hjem uhedret, men som bør nevnes, er Rekonstruksjon (regi: Mattias Härenstam) – en av få konseptuelle filmer i programmet. Med et overblikk over et stille nabolag som blir til et selvmordsåsted, beveges aldri kameraet, men forblir observerende og urokkelig. Selv om Rekonstruksjon er en film som i seg selv ikke sier noen ting, er den likevel svært tankevekkende, ettersom den konfronterer tilskueren og tvinger ham til å vurdere det han ser. Rekonstruksjon var blant de filmene som satte i gang flest diskusjoner i løpet av festivalen.

Selv om de minneverdige filmene var i klart mindretall, bærer årets utgave av Kortfilmfestivalen bud om mange lovende, men muligens ikke helt ferdigutviklede filmskapere. Det er ønskelig at de løsner litt på den alvorlige minen og begynner å gi litt mer faen.

Komplett liste over alle prisvinnerne finner dere her.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>