collegeboy1

Xavier Dolan vekker oppsikt med kontroversiell musikkvideo

Den kanadiske regissøren Xavier Dolan har skapt overskrifter med den kontroversielle musikkvideoen til låta College Boy av det franske new wave-bandet Indochine. Videoen, som kan anses som Dolans bidrag til kampen mot mobbing, inneholder noen svært grafiske scener hvor et mobbeoffer blir torturert og lemlestet.

Særlig den voldsomme avslutningen skapte så sterke reaksjoner i Canada at den ble avvist av landets musikkanal, MusiquePlus. Dolans skildring av vold blant unge er da også rimelig sjokkerende, og regissøren er ikke overrasket over kritikken han er møtt med.

I’m not surprised there is a reaction, I’m surprised we’re talking about censorship because I think there is a crucial age and that is 11, 10, 13, 14, 15 – the teenage years, when things still have a strong impression on you. This is the age you need to be educated on violence and the true consequences.

Xavier Dolan hevder altså – i et intervju gjort av fjernsynskanalen CBC – at voldsfremstillingen er viktig for at unge skal forstå konsekvensene av sine handlinger. Dessverre virker det som om debatten har blitt dominert av etiske spørsmål rundt medievold, og få har rost hvordan Dolan bruker filmatiske virkemidler som slagvåpen for å formidle det grusomme innholdet.

cb3cb4cb5

College Boy kritiserer ikke bare mobberne – den viser et passivt samfunn med voksne som ikke griper inn. Her er både elever og lærere iført bind for øynene, og synet erstattes med mobilkameraer som fungerer som kikkehull og skjold mot overgrepene de er vitne til. Et grep mobbeofferet Samanta Tayeh tror kan være med på å gjøre en forskjell (se intervjuet CBC har gjort med Dolan og Tayeh under).

Ved siden av å skildre situasjonen i skolegården, har Dolan skapt noen uforglemmelige enkeltscener hjemme hos offeret. Sekvensen der hovedkarakteren blir latterliggjort av familien rundt middagsbordet, som etterfølges skyggeboksing på gutterommet, er ekspresjonistisk og akkurat passe pompøs. Nærbilder av foreldrenes latterliggjørende smil, i kontrast til sønnens sorgfulle blikk, skaper grøss på ryggen; ansikter i nærbilde var også et kjennetegn i regissørens forrige spillefilm, Laurence Anyways, og skal være inspirert av Jonathan Demmes filmer. Valget om å skildre samtiden i sorthvitt og Academy Ratio-format gir videoen et tidløst utrykk, og skaper faktisk assosiasjoner til Hanekes Det hvite båndet hos undertegnede.

Den kontroversielle avslutningssekvensen er provoserende og vond. Mobbeofferet nagles fast til en treplanke, før han slepes gjennom skolegården som en Jesus-skikkelse. Han korsfestes foran lærere og medelever, som alle har bind foran øynene og mobilkameraene hevet, før han blir skutt utallige ganger i brystet. Politiet ankommer skolegården, men også de er blinde, hvorpå de skyter offeret med strømpistol, før en mann med cowboyhatt blåser av friminuttet. Kameraet nærmer seg den korsfestede gutten, som senker blikket mot tilskueren og sier «merci» – som et lettelsens sukk over at lidelsen endelig er over.

College Boy demonstrerer virkelig Xavier Dolans øye for detaljer. Inspirerte stilgrep og et generelt voldsomt utrykk bærer frem budskapet, og gjør denne musikkvideoen til et eksepsjonelt stykke filmkunst.

Videoen kan du se her:

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. Fantastisk video, jeg tolker derimot at han takker oss som tilskuere for å se hans smerte der alle andre fornekter den.

    • Truls Foss sier:

      Så absolutt Øystein. Spesielt om man ser videoen som en ekstrem metafor på hvor grusomt mobbing kan oppleves, og hvor uutholdelig lidelsen kan være for enkelte. Uansett, synes Dolan virkelig får vist sine evner som filmskaper her!

  2. Even G. Benestad sier:

    Oioi. Heftig film det der. Neppe for drøy med tanke på den skade mobbing faktisk gjør. Ellers. Ta en titt på denne. En annen rå sak med et budskap.
    https://www.youtube.com/watch?v=IeMvUlxXyz8

  3. Erik sier:

    Jeg skjønner ikke dere i Montages er så begeistret for han hipsterguttungen der! Kan det være et behov for å være tidlig ute med å genierklære en ung regissør? Vel, vel, smak og behag, respekterer dere har en annen mening enn meg.

    • Sverre Aune sier:

      (SPOILERS)
      Jeg har nå sett alle de tre spillefilmene til Xavier Dolan, og skjønner godt hvorfor Montages er så begeistret.

      Den første filmen, “I Killed My Mother”, er litt ujevn, men ikke mer enn debutfilmer flest. Dolan skrev manuset som 16 åring, og spilte både hovedrollen og hadde regi. Dette gjorde han da som 20 åring, filmen kom ut i 2009. Ut fra skuespillerprestasjonene framstår Dolan som et naturtalent på skuespillerregi, og noen av scenene er veldig sterke. Han viser også stor forståelse og kreativitet rundt bruken av filmatiske virkemiddel. Allerede i debuten etablerer han små tekniske detaljer som etterhvert blir hans varemerker. Da tenker jeg både på slow motion følgeshot tett opp i ansiktet til karakterene, med klipp imellom ansikt og bakhode, og disse musikkvideosekvensene, som er rett og slett fantastiske. De er visuelt interessante, men har også et emosjonelt hook, i tillegg til at de er en viktig del av historien. De beskriver følelser og situasjoner bedre enn både ord og handling. Her er et eksempel på en slik musikkvideosekvens fra debutfilmen:
      http://www.youtube.com/watch?v=_E4CyOyi6m0
      Denne scenen driver både historien fremover, gir oss et innblikk i karakterens og kjærestens forhold og illustrerer karakterens følelser. En fin sekvens, spør du meg. En annen morsom filmatisk detalj i denne filmen er alle innklippene av div. bilder, som er ment å illustrere karakterenes følelser. Og scenene hvor Dolan interjuver seg selv på DV-video.

      Film nummer to, “Heartbeats”, er på mange måter en videreføring av debuten. Mange av de samme virkemidlene er tatt i bruk, saktefilm, musikk, innklipp, intervju (bare nå med ulike karakterer, hvor man aldri får høre spørsmålene de svarer på) men skuespillet og historien er enda litt bedre. Det er en litt annerledes stemning her. Mindre frustrasjon. Filmen føles mindre naiv og mer helstøpt. Den tar for seg mange av de samme temaene, kjærlighet, sex, samliv, identitet, homofili, ungdom, men behandler temaene på en litt mer voksen måte. Dolans egen skuespillerprestasjon er også hakket bedre her. Synes jeg, da. Filmen ble gitt ut i 2010, kun et år etter debuten. Dolan var da 21 år.

      Film tre, “Lawrence Anyways”, må jeg se igjen før jeg kan si det sikkert, men førsteinntrykket mitt var: “mesterverk”! Her har vi mange av de samme temaene som tidligere, og de samme virkemidlene, men alt er tatt ut til sitt ytterste potensiale. Filmen er nesten tre timer lang, men føles slett ikke sånn. Den føltes som om den var akkurat så lang som den måtte være, for å fortelle historien på en best mulig måte. Dolan introduserer oss for en karakter i den største identitetskrisen så langt, uten å gjøre det overdramatisk. Vi får oppleve flere sider av Lawrence prosjekt med å skifte kjønn, både lyse og mørke. Man er med Lawrence på en liten berg-og-dalbane av følelser og opplevelser, i hans forsøk på å finne hans ekte jeg. Denne reisen er interessant nok i seg selv, men hovedelementet i filmen for min del er kjærlighetshistorien. En velspilt og episk kjærlighetshistorie, om to mennesker som elsker hverandre dypt. Men kjærlighet i seg selv er ikke alltid nok. Jeg synes Xavier Dolan viser stor innsikt i menneskers følelsesliv og psykologi i denne filmen, og hans egenskaper i skuespillerregi er soleklare. Visuelt sett er filmen hans mest lekne. Han tar musikkbruk og slow motion lenger enn tidligere, og “intervju”-elementet han har brukt i tidligere filmer klippes inn som et reelt intervju, noen ganger fremstilt i voice over form, over handlingen. Dolan får detaljer som en enslig, rød murstein til å virke magisk, og suger seeren inn i et univers som flyter over av fortellerglede. Også verdt og nevne at Dolan, i tillegg til å skrive manus, regissere og designe kostymene, også klippet filmen selv. Min favorittfilm fra årets Kosmorama filmfestival, foran bl.a “Beyond the Hills” og “Paradis”-trilogien. “Lawrence Anyways” kom ut i 2012, Xavier Dolan var da 24 år gammel.

      Å ha laget tre gode filmer før fylte 25 er mektig imponerende. Når en av dem er så god som “Lawrence Anyways” så synes jeg genierklæring er helt på sin plass. Folk har forskjellig smak, og jeg skjønner godt at ikke Dolan er for alle, men alle med interesse for film ser vel at Xavier Dolan er mye mer enn en “hipsterguttunge”. Hvorvidt man liker han og filmene hans er en helt annen sak, men at han er et talent helt utenom det vanlige mener jeg det bare er å enes i.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>