For tredje år på rad var Montages på plass i belgiske Ghent for å dekke verdens største, årlige filmmusikk-arrangement: The World Soundtrack Awards. Her følger en festivalrapport om både pressekonferanse, prisutdeling og konsert.
Kanskje var ikke årets utgave like episk som i 2010 og 2011, men kunne allikevel by på noen av de aller største utøverne innen filmmusikk. Brian De Palmas faste samarbeidspartner Pino Donaggio, for tiden aktuell med regissørens nye film Passion, var tilstede for å motta akademiets hederspris. Hollywood-komponist James Newton Howard var den store stjernen. Og innimellom dukket det også opp navn som Pedro Almodóvar-komponist Alberto Iglesias, Christopher Nolan-komponist David Julyan og et av de nye stjerneskuddene på komponist-himmelen, Alex Heffes.
Som vanlig var det pressekonferanse før konserten 20. oktober. Følgende videoklipp (filmet av Francis Moors) viser noen av høydepunktene fra seansen. Hvis du spoler frem til rundt 5 minutter får du høre Montages’ spørsmål til panelet, besvart av henholdsvis James Newton Howard, Alex Heffes og Pino Donaggio (som ikke snakket engelsk og måtte lene seg på en oversetter):
Så bar det av sted til sykkelvelodromen Kuipke, nok en gang dresset opp med røde løpere, dus belysning og et mylder av kulturinteresserte. Arenaen er kanskje ikke den aller beste for konserter, rent akustisk, men tar det igjen i produksjonsmessig profesjonalitet og stort sett strålende fremføringer av Brussel-filharmonien under ledelse av Dirk Brossé.
Først er det prisutdeling. Alberto Iglesias blir en av to vinnere denne kvelden, og henter hjem prisene Film Composer of the Year og Best Original Film Score of the Year for Tinker, Tailor, Soldier, Spy. Personlig er jeg ingen stor fan av Iglesias og jeg syntes Tinker… var et dørgende kjedelig partitur. Litt ufortjent, med andre ord, særlig i konkurranse med Cliff Martinez, John Williams, Howard Shore og Alexandre Desplat. Den andre vinneren er forholdsvis ukjent, i hvert fall for undertegnede – Brian Byrne tar både Discovery of the Year-prisen for sitt soundtrack til Albert Nobbs og Best Original Song Written for Film for sangen Lay Your Head Down fra samme film.
The Public Choice Award gikk nok en gang til Abel Korzeniowski, denne gang for Madonna-filmen W.E. Polakken var ikke tilstede, men hadde sendt en videohilsen fra LA som balanserte grensen mellom å være rørende og pinlig pompøs. Nesten som en kandidatappell fra det amerikanske presidentvalget, komplett med tomme floskler og egen musikk i bakgrunnen. Morsomt. Prisen med det lange, rare navnet – Sabam Award for the Most Original Composition by a Young European Composer – ble i år løst på interessant vis. De tre finalistene hadde fått i oppdrag å komponere musikk for en dramatisk scene i Joseph Lewis’ The Big Combo (1955), og samtlige tre løsninger ble fremført av Brussel-filharmonien til bilde. Dette er interessant fordi det gir publikum en mulighet til å forstå mer av mekanismene bak filmkomposisjon og ikke minst betydningen av musikk i film.
Konserten er alltid den mest spennende delen av WSA. Først på programmet er et par utdrag fra Alex Heffes’ The First Grader (2010) og ekorsistfilmen The Rite (2011). Heffes vant fjorårets Discovery of the Year-pris, og som belønning får disse prisvinnerne alltid fremført noen av stykkene sine året etter. Deretter avsluttes første halvdel med en fabelaktig suite av Pino Donaggios musikk for noen av Brian de Palmas filmer – henholdsvis Carrie (1976), Body Double (1984) og Dressed to Kill (1980). Det dreier seg alltid om mollmelodier og falne romanser, tidvis avbrutt av stakkato strykere i beste Bernard Herrmann-ånd.
I tillegg blir vi servert blodfersk urpremiere i et lengre utdrag fra deres nyeste samarbeid Passion. Her er en liten snutt av Carrie-biten som undertegnede selv filmet fra galleriet:
Det kan ikke akkurat kalles noen pangåpning av andre halvdel når bluegrassgruppen The Broken Circle Breakdown entrer podiet. Ikke fordi det er noe galt med bluegrass, men fordi dette egentlig er en gruppe skuespillere og amatørmusikere fra den belgiske filmen med samme navn. Litt som om George Clooney og kompani selv skulle fremført sangene fra O Brother Where Art Thou? i stedet for de faktiske sangerne The Soggy Bottom Boys. Morsomt som kuriosa, kanskje, men ikke noen stor musikalsk opplevelse.
Det spiller egentlig ingen rolle, for nå er det klart for selveste James Newton Howard, en av mine absolutte favorittkomponister. Howard dirigerer selv den Copland-inspirerte åpningsfanfaren fra Grand Canyon (1991), men forøvrig er det Brossé som svinger stokken i suitene. Først ut er Shyamalan-partiturene for Signs (2002), The Village (2004) og The Sixth Sense (1999). Det er ikke alltid emosjonell synkronitet mellom musikk og filmklippene på storskjermen, men Henry Raudales’ fiolinsolo i The Village er utsøkt og ingen dårlig erstatter for Hillary Hahn fra originalen. Suiten fra Peter Jacksons King Kong (2005) er passende bombastisk og romantisk uten at jeg helt har klart å fange appellen utenfor filmen. Den store overraskelsen for min del er den lange suiten fra årets Snow White and the Huntsman. Som jeg skrev i denne omtalen, var jeg ikke videre begeistret for filmen og var stort sett likegyldig til musikken også. Her sto den imidlertid frem i et helt nytt lys – nydelige partier for kor, tematisk fingerspitzgefühl og vide, brede akkordsprang. Hvorfor i all verden la jeg ikke merke til dette da jeg så filmen?
Dernest følger et utvalg spor fra animerte Disney-filmer – Dinosaur (2000), Treasure Planet (2002) og Atlantis: The Lost Empire (2001). Jeg skulle virkelig ønske de hadde spilt det magiske sporet The Crystal Chamber fra sistnevnte, men vi fikk i hvert fall showpiece-nummeret The Egg Travels fra Dinosaur. Et par fløytemisser i starten, men så reiser hårene seg mens orkesteret og korets samlede krefter forener seg i klassisk Hollywood-heroisme. Vi filmet et lite klipp fra sekvensen:
Til slutt blir vi servert et litt intetsigende, gitarbasert utdrag fra The Hunger Games (2012) og et dundrende klimaks i The Harvey Dent Suite fra The Dark Knight (2008), som han skrev i samarbeid med Hans Zimmer. Ikke like massivt som Zimmers egen Inception-suite i fjor, men definitivt i samme stilart.
Vel blåst, WSA, for nok et vellykket arrangement. Dere er blant de fremste ambassadørene for denne litt snodige, undervurderte kunstformen. Det har vært snakk om finansielle problemer og usikker fremtid, men da konferansier Thomas Vanderveken ønsket alle velkommen tilbake neste år, kan jeg ikke tolke det på annet vis enn at festivalen fortsetter i hvert fall ett år til. Det trenger vi virkelig.