uforlost-kitsch-i-snow-white-and-the-huntsman

Omtale

Uforløst kitsch i Snow White and the Huntsman

Eventyrsjangeren har fått et oppbluss i senere tid, både på TV og film, men akkurat denne tolkningen av den urgamle fortellingen om Snøhvit har lite ekstra å by på. Det ligger øyensynlig et ønske om å revitalisere mytologien, men det resulterer bare i ren kitsch – og ikke på en positiv måte.

Jeg hadde alle intensjoner om å like Rupert SandersSnow White and the Huntsman. Jeg er glad i fantasy, eventyr og spesialeffekter og har fulgt ivrig med på TV-serier som Game of Thrones, Grimm og Once Upon a Time det siste året. Vel vitende om at filmens målgruppe hellet mer mot tenåringer og Twilight-fans, håpet jeg allikevel på et knippe fantastiske iscenesettelser, motivert av den tidvis imponerende traileren. Riktignok innfrir også filmen på dette området i enkeltøyeblikk, men like raskt blir disse glimtene av magi oppslukt av en seig suppe med klisjéer. Da bestemte jeg meg for å skifte taktikk og heller se filmen som en ren kitsch-affære, hvilket av og til kan være givende i seg selv. Men til dét er dessverre Snow White and the Huntsman altfor kjedelig. Til slutt blir man sittende igjen med en forglemmelig filmopplevelse og den frustrerende følelsen av uforløst potensiale.

Et av hovedproblemene er rett og slett at den ikke klarer å bestemme seg for et stilvalg. Det er drøssevis av referanser til andre eventyrfilmer og Snøhvit-tolkninger både i det visuelle uttrykket og i historieelementer. Et øyeblikk møter du den hvite hjorten fra Harry Potter, så presenteres du for Snøhvits krigerske transformasjon i beste Once Upon a Time-stil, alveskogens psykedeliske fauna (som ser ut som en oppblåst versjon av Disneys legendariske animasjonsfilm fra 1937), deretter spes det inn to skjeer Ringenes herre og fire håndfuller Twilight. Det er ikke noe galt med hverken de visuelle effektene eller de ekstravagante kostymene (av alltid eminente Colleen Atwood), men filmen makter aldri å forene disse vakre impulsene til et helhetlig uttrykk. Det blir ikke morsom kitsch en gang.

Jeg skulle gjerne sett mer av den mørke skogen.

Et underuviklet rollegalleri bidrar til frustrasjonen. Charlize Therons onde heks går litt i samme felle som Eva Green gjorde i Dark Shadows (2012) – det skrikes og okkes, gestikuleres og bebreides, men enten tar hun det ikke langt nok, eller så toner hun det ikke tilstrekkelig ned for å nyansere portretteringen. Det ulmer et eller annet sted midt i mellom, og blir dermed ganske intetsigende. Chris Hemsworth fortsetter sin innbitte, monotone Thor-tolkning i rollen som jegeren Eric (og Snøhvits romantiske forfører). Snøhvit selv, spilt av Twilight-stjerne Kristen Stewart, prøver å forene det uskyldsrene med den revolusjonære krigermentaliteten som Ginnifer Goodwin utforsker i Once Upon a Time, men er ikke i nærheten av samme karisma eller troverdighet. Da var dvergene noe mer givende, en tour-de-force av skuespillertalenter som Bob Hoskins, Ian McShane og Ray Winstone sminket til det nesten ugjenkjennelige, og på en eller annen måte minimert i fysisk fremtoning. Bikarakterer som Finn (Sam Spruell), heksens bror, og William (Sam Claflin), Snøhvits barndomsvenn og potensielle romantiske utfordrer til Eric, er kraftig underutviklet og innsatt nesten ad hoc uten særlig dramaturgisk potens.

Som om ikke det er nok, må skuespillerne også hanskes med katastrofalt dårlige monologer og dialoger. Ja, jeg lurte et øyeblikk på om manusforfatterne hadde blitt hyret inn fra den erkekonservative TV-kanalen Fox Faith, for maken til klisjétung, pompøs og forutsigbar dialog har jeg ikke hørt siden jeg ved en komisk misforståelse satte meg ned med Faith-produksjonen The Last Sin Eater (2007) for et par år siden. Her gikk det faktisk mer over i camp-territorium enn kitsch. Med tanke på målgruppen, forventer jeg selvsagt ikke Game of Thrones-intelligens på manussiden, men litt mer originalitet er ikke mye forlangt med tanke på ressursene man har hatt til rådighet.

Thor har byttet ut hammer med øks.

Krass kritikk til side, hvor ligger det uforløste potensialet jeg snakket om innledningvis? Det ligger strødd ut gjennom fortellingen. Møtet mellom Snøhvit og trollet er magisk i sitt toneskifte fra action til dialogfri interaksjon, men vi ser aldri dette vesenet igjen. Møtet med den hvite hjorten blir en blek kopi. Den mørke skogen har noen herlige, psykedeliske hallusinasjonseffekter, nesten litt Guillermo del Toro-aktige i fremtoning, som jeg gjerne skulle sett mer av. Av og til benytter filmen seg av selvironisk humor, særlig i dvergesekvensene, men i sum altfor sjelden. Endelig er det også en nydelig scene der en av dvergenes melankolske bålsang glir over fra det diegetiske til det ikke-diegetiske i den påfølgende transportscenen. Ideen låner selvsagt mye fra Pippins sang under Faramirs fatale angrep i Atter en konge (2003), men dette vitnet om hva filmen kunne ha vært hvis den hadde vært mer konsekvent i sin innfallsvinkel.

Å skape sin egen unike vri på den velkjente historien (særlig med jegeren som Snøhvits kjærlighetsinteresse) fortjener anerkjennelse, men da er man pokker meg nødt til å følge opp på manus- og regisiden også. Sier du A må du også si B. De gode elementene jeg nevnte ovenfor kunne fungert som utmerkede frø til å dyrke frem noe friskt og overraskende, men slik resultatet fremstår er Snow White and the Huntsman i stedet en forutsigbar lapskaus av eventyrkonvensjoner som aldri går noen spennende vei – et sammensurium av ingredienser uten oppskrift. Da klarer jeg heller ikke å glede meg over hverken produksjonsdesign eller visuelle effekter. Ei heller kitsch-verdien.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. Tore Andre sier:

    Er helt enig i at filmen og regissør kjører en uforløst og for rotete stil, rent helhetlig. Men, og dette er et STORT men;

    “en forutsigbar lapskaus av eventyrkonvensjoner som aldri går noen spennende vei”…?!

    For det første; dette er et kjent eventyr hvor ingen, virkelig ingen, kan og bør gjøre for mye om på de sentrale trekkene som kjennetegner nettopp Snehvit-historien. Ergo; eventyrkonvensjoner må man da ha!

    Denne filmen akter og makter da også virkelig å leke seg, gjøre mer interessante grep og underholde på en måte som mange liknende filmer aldri klarer. Synes enkeltscener er helt fabelaktige, men at det altså knaker i sammenstilningene og blir for oppstykket helhetlig.

    Likevel, her er mang en ny og overraskende vending og digresjon i fortellingen. “Snow White and the Huntsman” blir dermed på ingen måter forutsigbar, da vi jo aldri vet hva som kommer rundt neste sving, rent bortsett fra de kjente elementene fra eventyret selvsagt. Dette er et stort underholdende aspekt i en, som sagt litt rotete film joda, men også en prøvende og frisk ny variant av nok et ihjelfortalt eventyr.

    Kristen Stewart er jo steinansikt og dronningen av bekymra blikk, men på en kul måte virker dette mye mer velplassert her, enn f.eks. i “Twilight”. Hennes iskalde, men etter hvert så handlekraftige karakter, speiler filmens mørke og kalde fremtoning. Ville vi virkelig hatt en mer vanlig menneskelig karakter her?! Når hun ikke engang faktisk er verken hvit i huden eller har spesielt røde Snøhvit-lepper, ja da kan hun jo tross alt bare være såpass kald som hun er.

    Er det forresten noen som hang seg opp i den ene speil-scenen, der hvor dronningen “snakker” til et speil, eh… som ikke er der…? Dette må da være filmens mest interessante scene og lille vri….?

  2. Hjorthen sier:

    Er forsåvidt enig i alle innvendinger, filmen har flust med svakheter den, jeg synes allikevel at den lykkes med å underholde stort sett hele veien.

  3. Jeg må nok si meg enig i dere. Selv om jeg også forstår – og er enig i – mange av Thor Joachims innvendinger mot filmen, ble jeg kronisk underholdt. Og faktisk nokså betatt av kitsch-estetikken! Men manuskriptet var forferdelig – hvorfor tar ikke studioene noen ekstra runder her? Enhver lekmann kunne jo bidratt med verdifulle endringsforslag. Uansett fare for fornøyelig gjensyn når filmen kommer på BD…

  4. Martin sier:

    En god artikkel ang. en utrolig middelmådig film. Selv om jeg likte premisset og flere (les; noen få) elementer ved denne filmen, så kunne ikke det redde helhetsinntrykket– resultatet blir– middelmådig. De negative sidene ved filmen overskygger de positive– noe som er synd, fordi jeg hadde relativt store forhåpninger. tsk tsk tsk>/i>.

  5. Marte sier:

    Liten rettelse ; hjorten som anmelder mener er tatt fa Harry Potter filmene har ingenting med Harry Potter å gjøre. Det er skogens ånd, shishigami, som man også kan se i animefilmen om prinsesse mononoke

  6. Joa, er klar over det. Det er en mytisk skikkelse som opptrer i flere filmer, litteratur osv. HARRY POTTER var bare den første som umiddelbart slo meg og som mange sikkert har friskt i minnet. Men fint at du påpeker det, for ordens skyld.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>