zack-snyder-posor-eller-auteur-kitschpornograf-eller-kunstner

Zack Snyder – posør eller auteur? Kitschpornograf eller kunstner?

Eurythmics’ Sweet Dreams (Are Made of This) vrir og vrenger seg rundt i et buldrende lydspor, fremført av en plaget lolita med ishvitt hår og sløyfe i håret (Emily Browning). Rekviemet akkompagnerer en montasje som med antydningens kunst avslører at denne ungjenta blir utsatt for seksuelle overgrep – at det eksisterer et grusomhetens teater bak det staselige sceneteppet, i en gotisk helvetesvilla, vegg i vegg med familien Addams.

Baby Doll forsøker å slå tilbake mot et svettende uhyre av en stefar, men klarer ulykkeligvis å skyte sin elskede lillesøster i forsøket. Regnet skyller over vinduene, belysningen vitner om høye strømpriser og bildene drar seg bortover i sakte film. Alt er så parfymert og gjennomprodusert at det aldri hersker noen som helst tvil om at vi befinner oss dypt inne i en Zack Snyder-film, og med dette anslaget er det allerede avklart at jeg kommer til å forlate kinosalen med et bredt glis om munnen.

For jeg liker nemlig Snyders skamløse eksess. Sucker Punch er ferskeste tilskudd til et fascinerende, snodig korpus med filmer, og hans sålangt mest kritikerslaktede, regelrett forhatte utsigelse. Ja, mange vil vel faktisk hevde at Sucker Punch er årets aller verste film. Snyder fikk nærmest unison ros for den utmerkede nytolkningen av George A. Romeros klassiker Dawn of the Dead (selv av originalens kritiske fans), men siden debuten har han utfordret den gode smak og avgjort blitt en polariserende figur. Selv fnøs jeg av 300 da jeg veltet forvirret ut av kinosalen i 2006, og holdt lenge Watchmen på en armlengdes avstand. Men for et års tid siden slengte jeg omsider superhelteposet i spilleren og ble blåst overende av Snyders voldsomme, påtrengende estetikk. Jeg oppdaget en filmskaper som er uredd bilder; som hensynsløst blander høy- og lavkultur i samme kjele, med besnærende resultat.

I denne forbindelse bestemte jeg meg for å spandere en ny sjanse på 300 – uten særlig store forhåpninger. Filmen jeg virkelig avskydde fikk helt uventet en ny dimensjon, og fremstod plutselig som råflott og nesten rørende upretensiøs, med sine høylydte rop og store blokkbokstaver. Til tross for, eller snarere på grunn av, den ekstreme, opphøyde pompøsiteten fremstår 300 narrativt sett som en pornofilm. Selve handlingsforløpet kommer helt i skyggen av utførelsen, og kravene man vanligvis stiller til dramaturgi og karakterutvikling blir en blindvei som går langt utenfor filmens forsøk på å skape ren nytelse.

Man kan selvsagt innvende og problematisere Snyders ekstremt maskulinistiske, barnslig nerdete innfallsvinkel og den fullstendige mangelen på måtehold, men i sum er filmen akkurat hva den ønsker å være. En serie sjeldent spektakulære musikkvideoer som blander klassiske myter og popkultur (alt fra punk og steampunk til fantasy) til en – av mangel på en mer presis beskrivelse – stimulerende film som bare kan sees i sin helhet om man virkelig er tent på endeløse, påtatt maleriske actionsekvenser. En film som kommenterer selve tilskueropplevelsen og nesten blir et subversivt alternativ til den typiske sverd- og sandalfilmen. En definert estetikk Snyder mestrer til det fulle. Bare se på castingen av Gerard Butler i hovedrollen – han ser jo ut som dekoren på en gresk krukke!

Det er liten tvil om at 300 er en film man enten kjøper eller kaster rett i søplebøtta, og på bakgrunn av mitt opprinnelige syn på filmen har jeg stor forståelse for dem som frastøter seg eposet. Men for meg ble den plutselig et vakkert stykke popkunst, og med friske perspektiver og et nyvunnet ønske om å forstå Snyders kunstneriske prosjekt, stod han opp som en føniks fra asken.

Kitsch blir et noe fattig begrep når man skal beskrive Zack Snyders filmer. Umiddelbart høres det treffende ut, men slike kategoriseringer kan lett blinde oss for mer interessante lesemåter. I mine øyne diskuterer Snyder kitchkunst, på samme måte som Baz Luhrmann eller Odd Nerdrum – for å løfte frem et lokalt eksempel. Det betyr altså ikke at han lager ren camp – til dét er 300 altfor selvhøytidelig. Snarere balanserer Snyder på tvers og på siden av kategoriene. Han formelig velter seg rundt i søla med velkjente klisjébilder, og monterer dem ved siden av hverandre for å utforske hvordan disse virker sammen.

300 er ekstremt kitchy i bildespråket, med sine Caravaggio-aktige røde kapper, bare overkropper og sepiatonede landskapspanoramaer. Men filmen utfordrer også denne estetikken; skurken Xerxes fremstilles som en punktransvestitt, de prangende udyrene ser ut som noe fra en hvilken som helst halvhjertet fantasy. Videre brytes denne tablåaktige tilnærmingen opp ved å la kameraet gå over i et dataspillaktig modus som zoomer inn og ut av kampscenene; her simulerer synsvinkelen nærmest at tilskueren selv er den som mestrer blikket, på samme måte som man ofte kan velge sitt foretrukne synsfelt i et dataspill. Forskjellen er at Snyder manøvrerer kameraet for deg. Men han er svært opptatt av at vi skal se; her finner vi få spor av 00-tallets håndholdte tilnærming til denne typen scener. Her er blodbadet en forestilling som er til for å glede den “perverse tilskuer” – som vel i grunnen er gjeldende for nesten all film (i det minste sjangerfilm) – men Snyder forsøker aldri å skjule disse intensjonene. Han avstår fra det substansielle og meningsfylte, og rendyrker filmen som en sanselig og utpreget fetisjerende kunstform. I så måte vil jeg tro Zack Snyder er en psykoanalytisk filmteoretikers klissete drøm. Og i årets Sucker Punch ble Snyders interesse for tilskuerens forhold til det levende bildet tydeligere enn noensinne.

På overflaten er Sucker Punch Snyders mest banale verk til nå, og i likhet med 300 kan den tenkes som en serie kortfilmer eller musikkvideoer, uten en logisk, kausal forbindelse. Jeg er betenkt med å kalle den konseptuell – til dét mangler den i altfor stor grad et gjennomarbeidet univers. Dette er til nød B-filmversjonen av Inception; fiksjonsuniverset består av et antall drømmenivåer, og hovedkarakterene skal finne fire gjenstander (som i et dataspill) for å bryte seg ut av bordellet der de holdes som sexslaver. I virkeligheten foregår alt på innsiden av hodet til Baby Doll, som lobotomeres på et skrekkinngytende mentalsykehus. Disse forskjellige verdenene, eller nivåene, soper sammen inspirasjon fra en overraskende ansamling kriker og kroker; Kill Bill og japansk manga, Ringenes Herre og Midgards monstre, avantgardistisk sci-fi à la Tron, zombie- og krigsfilm. Tidligere har Snyder malt med tykke penselstrøk når han har forholdt seg til én estetikk, til et bestemt og relativt avgrenset univers. I Sucker Punch fyller han en godtepose med så mange forskjellige komponenter at det godt skal gjøres å unngå at resultatet blir kvalmende overlesset. Dét er nok også tilfellet for de fleste, men selv mener jeg Snyder lykkes langt på vei, ene og alene fordi han er så fremragende god på å orkestrere de visuelt avanserte tablåene.

Actionscenene ligner danseforestillinger, og representerer i så måte Baby Dolls egne fantasier når hun er til skue for å skape andres – altså horekundenes. Ved å forsterke figurenes seksualiserte fremtoning i disse sekvensene (antrekkene minner om japanske skoleuniformer), blir de et møtepunkt mellom jentenes behov for eskapisme og en attraksjon for tilskueren. Som en forlengelse av dette konstrueres vi som sitter foran skjermen som horekundens ekvivalent, når han lener seg tilbake i setet foran cabaretscenen med en feit og maskulin sigar.

Samtidig hindres tilskueren fra erotisk eksess – et grep mange andre regissører med største selvfølge ville påklistret filmen for å sikre den umiddelbar kultverdi. Men altså ikke Snyder. Scenarioene er hele tiden presentert som påbegynte mannsfantasier, som avbrytes, slik at tilskueren selv må dikte opp eventuelle skitne fantasier med forbudt fortegn. På den ene siden leder Snyder oss opp en velkjent dramaturgisk bakketopp, der våre erfaringer med filmmediets konvensjoner gjør at vi forventer et teppefall, en avsløring – at kvinnen skal blottstilles. Men Sucker Punch har, slik jeg ser det, også et overstyrende feministisk prosjekt.

Ikke bare gjennom å konstruere en tropp viljesterke jenter som tyr til vold for å unnslippe overgrep fra menn, men ved å rette kritikk mot det vi kan omtale som en utbredt “nerdesexisme”. Snyder har selv sagt at jentene på bordellet fremfører forestillinger for menn i mørket, og at disse dypest sett er ham selv: “dorky sci-fi kids”. Snyders tegneserie-adaptasjoner har etablert ham som et stort navn i typiske nerdemiljøer, og med Sucker Punch ønsker han å utfordre denne posisjonen med å konfrontere kjernepublikummet gjennom konstant overdrivelse og visuell fetisjisme. Slik at selv disse ellers ukritiske slukhalsene skal merke et metningspunkt. Dette er selvfølgelig ikke nøkkeloppskriften til å lage en “god film”, og responsen har følgelig båret preg av at Sucker Punch ikke oppfyller de krav og ønsker vi normalt setter til en filmfortelling. Snyders tidligere fans har avskydd filmen, og kritikerkorpset har vendt tommelen i retning filmhistoriens helvete. For dette er det ultimate Snyder-inferno, med altfor mye av alt mange allerede hadde skjøvet fra seg, og attpåtil en hånlig gest til dem som faktisk synes han er en visjonær i sin sjanger.

For meg fortoner det hele seg ganske annerledes. Riktignok er ikke Sucker Punch Snyders beste film, men en slags oppsummering av karrieren, som hjelper oss med å sette de andre filmene hans i et mer interessant lys. Derfor et foreløpig hovedverk. I utgangspunktet plaget det meg at Sucker Punch ble servert i tekkelig form, og jeg foldet hendene i håp om at en usensurert versjon på ett eller annet tidspunkt ville dras opp fra skuffen. Dette ønsket falmet i møte med Director’s Cut, som aldri svarte den erotiske tilnærmingen med mer kropp. Som sagt; hadde Snyder fått innlemmet den gutteromsaktige erotikken fra 300 og Watchmen, kunne dette blitt en kultfest uten like – den sannferdige Grindhouse. Men ved nærmere ettertanke gjør uviljen mot å hengi seg til det åpenlyst snuskete at filmen blir desto mer forstyrrende. Den forsøker aldri å være pur trash; Snyder slenger drømmene i fleisen på sitt forventningsfulle nerdepublikum, uten å gi dem den totale tilfredsstillelsen – som en slags ufullendt runk.

Som historieforteller mangler Zack Snyder elementære egenskaper, men som virtuos bildeskaper er han imponerende kompromissløs. Der andre actionfilmer bare boltrer seg i egen mestring, utfordrer og diskuterer Sucker Punch opplevelsen av å se en sjangerfilm. Snyder blir tilhengernes paradoksale fiende.

Sucker Punch blir absurd sviskete mot slutten, og forsøker som best den kan å vri sentimentale dråper ut av en knusktørr klut. Det mislykkes selvfølgelig, men jeg tar meg likevel i å flire hjertelig av det vidunderlig ambisiøse forsøket. Her begynner bildene, ideene og visjonene til denne fullstendig vanvittige filmskaperen å gå helt av skaftet. Rulleteksten fullbyrder villskapen; her byr Snyder på en serie musikalsekvenser, som får en til å drømme om hvor fett det hadde vært hvis disse faktisk hadde blitt innkorporert i selve filmen, som en slags dataspillutgave av Moulin Rouge! (som forøvrig deler komponist med Sucker Punch). Det får man faktisk oppleve, i nevnte Director’s Cut på video. Og på tross av marginale endringer i narrativen, byr denne versjonen på enkeltsekvenser som hever smørjen enda nærmere noe man kan snakke om varig filmkunst. (Snyder forteller åpenhjertig om hvilke begrensninger studioet skapte for den kunstneriske prosessen her).

Zack Snyder holder på med noe, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det er. Men jeg liker det jeg ser, og personlig finner jeg det kunstneriske prosjektet hans uendelig mye mer spennende enn det meste som skvises ut av Hollywoods samlebåndskvern – inkludert enkelte filmskapere som jevnt over sanker langt mer applaus. Det finnes mange der ute som lager mye “greiere” filmer, som er enklere å svelge og anerkjenne, men Snyder er og blir en morsom faen. En auteur? Trolig, og i alle tilfeller en av 00-tallets mest distinkte og innflytelesesrike filmstemmer.

Sucker Punch ble beklageligvis aldri lansert i sin forlengede versjon her hjemme. Da må vi vende snuta mot USA, hvor det foreligger en utmerket, vakkert innpakket utgivelse med begge versjoner, i sonefri Blu-ray til en hyggelig pris.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 10 kommentarer

  1. Anders sier:

    Sucker Punch ER årets verste film

  2. tanketom sier:

    Veldig samd med det du seier om at det til tider er like mykje korte musikkvideoar som det er ein «film», men eg er ikkje samd i at ein bør like den. No har eg rett nok ikkje sett den forlenga versjonen, men det skal mykje til for å endre mi meining om den.

    Sucker Punch er vel den første filmen han har laga som ikkje er direkte bygd på tidlegare skrive materiale (sjølv om den er kraftig derivativ), og det er der eg trur den tapar mest. Med litt ordentleg manus i botnen kunne denne kanskje ha vore interessant, no er den berre horribelt augesnop.

    Óg, jule-funfact: Fyren som spelar Xerxes er den same karen som spelar Karl i Love Actually. Eg håpar eg ikkje var den siste til å finne ut det.

  3. Håvard V sier:

    Morsom lesning Lars Ole. Lenge siden jeg har lest noen prøve seg en auteur forsvarstale og så av Zack Snyder! Godt at dere tar filmer og regissører for hva de er. Befriende fokus! Ferdig med masteren din snart eller har karrieren din forhindret deg?

    Jeg koste meg veldig på Sucker Punch. Filmens mangel på karakterutvikling og en historie var ikke et problem for min overfladiske nytelse av filmens estetiske kvaliteter. Føler at filmen lignet i sitt stiljag og mangle på innhold på The Three of life (d0g The Three of life syntes jeg var kjedelig og platt selv om den hadde sine stunder og var mer emosjonell).

    Men det er et moment her jeg føler du ikke diskutere knyttet til Zack og det er hans tegneserie og dataspill inspirasjon og bruk. Både i tematikk, narrasjon og stil. Dette er en av grunnene til at jeg finner Snyder interessant faglig og personlig og jeg mener at denne sensibiliteten Snyder har til disse to mediene er med å skape/styrke ditt argument at han er en auteur. Men dette faller nok sikkert litt utenfor ditt interessefelt så det er ikke så rart du ikke nevner det.

    Liker at du har utviklet deg som skribent. Lo godt av “ufullendt runk”. BRA!

    Stå på!

  4. Dag Sødtholt sier:

    Jeg så denne filmen flere ganger på kino – med fremragende lyd og bilde slik at filmen virkelig kom til sin rett – og det første møtets store skepsis ble gradvis snudd til (om en noe motvillig) begeistring. Så Snyder driver utvilsomt med “noe”, som Lars Ole så beundringverdig presist formulerer det.

    Det er forresten et ganske vilt og fiffig visuelt triks i filmen, så umerkelig utført at jeg ikke ble det bevisst før tredje eller fjerde gang jeg så den. Når jentene sitter foran sminkespeilet i en av de tidlige dialogscenene etter at Baby Doll har ankommet mentalsykehuset, så begynner kameraet å bevege seg i en bue rundt dem og fortsetter videre på baksiden av raden med speil de sitter foran. Men forsyne meg så avslører kamerabevegelsen at de samme jentene også sitter på baksiden av raden med speil!

    Er det noen som kan kaste lys over dette? Kanskje det er et signal til underbevisstheten vår om at dette handlingsplanet ikke er virkelig, og kanskje fordi det vel er i denne scenen av jentenes opprørske plan blir klekket ut?

  5. For å illustrere Dag sin kommentar: http://www.youtube.com/watch?v=m_IemarLt5c

    Fiffig spilt inn med to sett skuespillere. Når man er klar over det, så ser man vel at speilene oppfører seg som vinduer. (Altså, man speiler ting som ikke skal speiles. Vinkelmessig altså.

    Når det er sagt, så er jeg svært enig i at spesielt Sucker Punch har lånt det narrative til porno. Problemet blir jo da at man er lei etter en scene. Ingen som vil se hele filmen…

  6. @Håvard: Tusen takk for hyggelig respons, Håvard! Jo, masteren har nok blitt noe forskjøvet, men 1. februar skal jeg levere. Morsomt at du også koste deg med “Sucker Punch”, og selv om jeg liker “The Tree of Life” bedre enn deg, er sammenligningen morsom og nokså treffende. Det sier i grunnen noe om hvor mye arenaen en film opererer i har og si for hvordan den blir lest. Hvis en anerkjent filmkunstner velter seg i estetisk eksess, tilskrives formen gjerne en slags automatisk substans. Mens når Snyder gjør det samme i et sjangerfilmunivers, er det få som føler seg forpliktet til å nyte det de blir servert. Det er tydeligvis mer akseptert å kose seg med duvende halmstrå enn svingende sverd…

    Hva angår Snyders bruk av dataspillets estetikk og narrasjon, kan jeg rett og slett altfor lite om dette til å kunne kommentere det ytterligere, men ser jo veldig godt at dette er et viktig aspekt ved filmene hans!

  7. Sucker Punch var interessant, men ikke noe mer enn det. Nerden i meg kan ikke annet enn å hengi seg til de tidvis fantastiske bildene. Problemet slik jeg ser det, er at dynamikken i kampscenene ikke fungerer så bra. Sekvensene er jo spektakulære, men flyter ikke særlig godt med musikken, noe som resulterer i en heller hakkete opplevelse. Det er ikke noe som jeg vanligvis pirker på, men gitt hva filmen forsøker så burde den lyktes bedre med dette.

    Ellers vet jeg ikke helt hva jeg skal mene om Snyder. Watchmen er nærmest ett mesterverk, Dawn of the Dead er knallbra underholdning, 300 er OK, mens den uglefilmen suger balle. Uansett er det i hvert fall bra at det kastes lys over ham med en slik artikkel. Fyren har utvilsomt ett prosjekt på gang og jeg syns absolutt det fortjener en diskusjon.

  8. Dag Sødtholt sier:

    Torbjørn, takk for den linken. Burde naturligvis ha tenkt på å sjekke YouTube. Det er ikke to sett med “skuespillere”, men faktisk jentenes stunt doubles, noe som gjør det enda fiffigere. [Jamie Chung i intervju: “And I don’t know if you remember that mirror scene. There’s a mirror scene in the dressing room of the brothel and it’s actually the stunt doubles backs that are mimicking the girls and all their movements.”]

    En som kan finne på noe slikt har en høy stjerne i min bok – spesielt siden det ikke bare er fiksfakseri, men har tilknytning til filmens tematikk.

    Det er også en mindre kompleks, men lignende fiffig sak i Drive, der vi i en og samme kamerabevegelse først ser et speilbilde av en av skuespillerne i filmen som spilles inn, og så ender opp med Ryan Gosling, som er denne skuespillerens stunt double, sittende foran et speil i akkurat den samme posisjonen i bildet.

  9. Som å se på noen spille TV-spill. Med andre ord blir det rimelig kjedelig selv om det ser forholdsvis gøy ut. Likevel poeng for babes og at Snyder her har laget en av de snåleste Hollywoodmølfilmene på en stund. Visuelt er han ikke min kopp te, og det ble som sagt kjedelig – men jeg må si meg enig i at det blir tydelig i denne at han i alle fall er en slags original, om så en ganske dum en med utrolig dårlig smak. En manisk tulling er likevel mer interessant å følge med på enn de fleste andre som opererer innen denne type underholdningsfilm.

  10. Mulig jeg taler til stillheten her på et snart ett år gammelt innlegg, men for hva det er verd: Du har gjort det ypperste en filmkritiker kan gjøre for sine lesere, herr Kristiansen. (Ifølge min bok). Nemlig å presentere for leseren nye perspektiver man kan benytte i sin filmtitting, for dermed å få en bedre eller i alle fall mer interessant filmopplevelse.
    Jeg hadde gledet meg til Sucker Punch dritlenge før den kom og når den endelig kom på kino og jeg fikk sett den følte jeg meg som en femåring bli munnpult av sin lenge idoliserte, kule onkel. Ok, det var kanskje i overkant, men jeg ble i alle fall skuffet. Så skuffet at jeg ikke har ofret filmen en tanke etter jeg så den.
    Men så ser jeg et meget velformulert argument for at det er mer shit going on enn irriterende nazister som ryker istedenfor å blø, så nå må jeg gjerne se filmen en gang til. Mulig jeg kommer til å hate den nok en gang, men du har i alle fall gitt meg flere fiffige ting jeg kan tenke på mens jeg ser den. Hatten av til deg, for det, Lars Ole.

    Her er forøvrig en interessant take på Uglefilmen hans: http://outlawvern.com/2010/09/28/gahool/

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>