Applaus

Bra, men ingen Applaus for kreativiteten

<em>Applaus</em>

Regissør Martin Pieter Zandvlie vant en Robert-statuett for dokumentaren Angels of Brooklyn tilbake i 2002, og har laget Applaus under talentsatsingen New Danish Screen. Filmen har premiere i hjemlandet først 25. september, og visningen her i Karlovy Vary er filmens verdenspremiere.

KVIFF’09: Danskene har flere filmer i både konkurranse- og sideprogram her i Karlovy Vary, men det er Martin Pieter Zandvlies Applaus som er tatt ut til førstnevnte. Og kanskje er det symptomatisk for dansk films festivalsirkulering at det er etterdønningene fra dogmeestetikken Europas festivalkuratorer fortsatt lar seg forføre av. Det er isåfall veldig kjedelig, for inntrykket for oss som ikke får se alt danskene gjør ellers blir da at de sliter med å fornye seg.

Applaus gir oss et bruddstykke av det kaotiske livet til teaterskuespillerinnen Thea; en tidligere alkolisert mor og hustru, som sliter med å vinne tilbake begge roller. Karakteren er spesialskrevet for en av danskenes største skuespillerinner – Paprika Steen, visstnok med tydelig inspirasjon fra regissør John Cassavettes. Og det er da vitterlig også mye Cassavettes i Zandvlies regi, men dessverre forsvinner dette i utgangspunktet interessante perspektivet i det som nettopp blir enda en av disse lurvete, sosialrealistiske, dialogdrevne danske filmene ihvertfall undertegnede er lei av.

12707-applause

Riktignok er filmen glitrende spilt av nevnte hovedrolle, og fotoarbeidet er til tider rett og slett nydelig, men filmens store problem blir dens følelse av gjentakelse av karakterer, univers og historier danskene har servert oss før, og mye derfor får den en total mangel på emosjonell resonans hos meg som publikummer. Så er da også protagonisten unaturlig passiv i det som presenteres som en ganske desperat livssituasjon. Rent bortsett fra én enkelt sekvens, får vi utelukkende en smak av det som skjer inne i hodet hennes når karakteren selv går på teaterscenen i kryssklippede bruddstykker fra en oppsetning av Hvem er Redd for Virginia Woolf. Et kreativt regivalg, ja, endog originalt, men det hjelper lite når teaterstykkets relevans til karakterens eget liv blir altfor platt i sin påtrengende likhet.

Fiksjonsdebutant Zandvlie har selvsagt hatt mange ambisjoner med sitt prosjekt, og ingenting er vel kjipere enn at noen sier filmen din ligner på alle andre sin. Så bør man da kanskje også gjøre et poeng ut av at filmen er støttet under ovennevnte New Danish Screen. Talentsatsingens budsjetter er atskillig mindre enn på de mer tradisjonelt finansierte spillefilmene, og gjør sitt til at man ikke akkurat kan boltre seg med visuelle virkemidler. Samtidig må det understrekes at denne talentsatsingen nettopp skal underbygge nye stemmer, nye visjoner – kjipt da at den fremstår som så loslitt både i form og innhold.

Det skulle allikevel ikke forundre meg om denne filmen hanker med seg en pris her nede. Dansk sosialrealisme trekker fortsatt til fullsatt Espace Dorleans-kino her i Karlovy Vary, og ingen kan neglisjere at danskene har funnet favorittoppskriften til mang en sulten kurator.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Ole Jensen sier:

    De fleste land har en signatur for hvordan de lager film! Norge har også det, men den stinker og internasjonalt er den faktisk nærmest udugelig, i det minste når det kommer til de store festivalene. Allikevel skal man alltid skylde på utenforliggende omstendigheter. For en tid tilbake ble det spekulert på hvorfor Norge ikke kom med i hovedkonkurransen i Cannes. Da handlet det selvsagt om helt andre ting enn kvaliteten på de norske filmene.

    De siste årene har det stort sett blitt laget filmer i dette landet som er på nivå med amerikanske ”rett på dvd” filmer og det later til at bransjen selv ikke har noe problemer med dette siden nordmenn har strømmet til kinoene for å kline og gafle i seg popcorn. De få forsøkene man har gjort på å lage noe som stikker litt dypere har stort sett deiset i havet med et lite plopp!

    Så lenge den norske filmbransjen ikke er villig til å ta til seg noen form for kritikk så kommer ikke filmene til å bli noe bedre heller!!!

    Danskene har i mange år hatt en levende filmindustri og en velfungerende formel!

    Det beste med denne formelen er at den har en identitet som tilhører landet. I Norge blir man ansett som en svært dyktig regissør hvis man kan lage noe som ligner litt på en Hollywoodfilm. Spør du meg så er det både pinlig og ikke minst flaut å høre disse kule solbrillekarene legge ut om sin egen fortreffelighet og forståelse av mediet i en større sammenheng!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>