I sideprogrammet Czech Films 2008-2009 vises det foregående årets hjemlige filmproduksjon her nede, og My Husband’s Women tilhører dette programmet.

KVIFF’09: Den tsjekkiske regissøren Ivan Vojnar (f. 1942) har en lang karriere bak seg, noe som burde ha gjort ham i stand til å skape interessante og nyanserte karakterer. Dette er dessverre ikke tilfelle i My Husband’s Women, filmen hans på årets festival i Karlovy Vary. Mange gikk underveis i visningen, og jeg ville sikkert ha gjort det samme dersom ikke sidemannen hadde sparket skoene mine ned på raden foran så jeg måtte vente på lyset for å finne dem igjen. Resultatet var en lang prøvelse som førte til at jeg etterpå måtte la festival være festival et par timer og rusle en tur i byen i duskregnet. Jeg spiste pommes noisettes og kylling i en gatebod, og en yoghurtis som virkelig smakte yoghurt – hvorfor smaker ikke yoghurtisen i Norge ordentlig yogurt, egentlig? Men. Jeg får vel si litt mer om filmen.

My Husband’s Women viser mange kvinner, men handler egentlig bare om menn. De to viktigste mennene ser til overmål nesten identiske ut: Begge har gråmelert høysåtehår, er tynne og hengslete og ser ut til å ha dårlig helse. Det tok meg over en time å skjønne at det ikke handlet om samme mann som levde et dobbeltliv med to leiligheter og to koner, det eneste som forundret meg var at den ene virket (fysisk) sjukere enn den andre. Den sjukeste så vi bare hver morgen, når en sykepleier som egentlig var forelska i ham kom forbi med medisiner. Den andre surret rundt om nettene med pene ungjenter som jobbet i modellbyrået hans, mens kona, en avdanket skuespillerinne som nå var talkshow-vertinne, satt hjemme og drakk. Begge mennene var voldelige, modellpappaen verst. Etterhvert ble han da også anklaget for et mord vi lenge trodde han måtte ha begått, men så var det bare den forvirra psyken hans som spilte oss et puss.

Kvinnene i filmen er ofre, eller også byr de seg fram til menn de er avhengige av, i umotiverte situasjoner. For meg er det et frastøtende manus som later til å være skrevet av en gammel gris, og jeg nekter å tro at det tsjekkiske samfunnet er preget av så sementerte og klisjéfylte kjønnsrollemønstre. Det må helt enkelt handle om et gamlings hore/madonna-kompleks, forkledd som refleksjoner rundt tilværelsen i moden alder. Hvorfor er gammelmannsrefleksjoner på film nesten alltid så kyniske og livstrøtte? Der må da finnes noen mer optimistiske måter å bli eldre og mer erfaren på.