Cannes 2026: Norsk films gullalder fortsetter: I dag ble regissør Eivind Landsvik invitert til Cannes med sin spillefilmdebut, Lave forventninger, som skal vises i den 58. utgaven av festivalens prestisjetunge sideseksjon Quinzaine des Cinéastes (The Directors’ Fortnight). Landsvik har en rekke kritikerroste musikkvideoer og kortfilmer bak seg, og imponerte stort i 2023 med sin Gullpalme-nominerte kortfilm Tits. Nå tar han steget opp i et eksklusivt selskap som kun få norske filmskapere er del av, og viser samtidig betydningen av talentutvikling og kunstnerisk egenart.

I går og i dag har filmfestivalen i Cannes offentliggjort sine programmer i de uavhengige sideseksjonene som Quinzaine, Semaine de la Critique (Kritikeruken) og ACID. Utvalgene i de to sistnevnte kommer vi tilbake til lenger ned i denne saken, men først er det naturlig å dvele litt ved begivenheten det er at Lave forventninger skal til Cannes.

Da programsjef Thierry Frémaux forrige uke presenterte festivalens offisielle utvalg, fikk vi den gledelige bekreftelsen om at Renate Reinsve er tilbake i hovedkonkurransen i Fjord, den nye filmen til Cristian Mungiu. Men bak overskriftene om Reinsve lå det egentlig enda høyere forventninger til at Eivind Landsviks film var en het kandidat, og derfor var det nå stor spenning knyttet til sideseksjonene. Gleden og stoltheten over at filmen nå er invitert til Cannes, sporer man i de første reaksjonene fra filmskaperne.

«Det føles stort å bli invitert til å vise filmen i Cannes og Directors’ Fortnight, hvor så mange av mine helter har vist film gjennom tidene,» sier Landsvik i en uttalelse etter at offentliggjøringen kom i dag. «Jeg er utrolig takknemlig for at Lave forventninger starter sin reise her og gleder meg til den skal møte publikum.» Ettersom dette er regissørens første langfilm nomineres den også automatisk til festivalens debutantpris Gullkameraet (Camera d’Or). Produsentene i Maipo film, Lotte Sandbu og Synnøve Hørsdal, anerkjenner hvor viktig dette er: «Å få være med å lage Eivind Landsviks debutfilm har vært en stor ære, og å få den til Cannes er mer enn vi kunne drømt om.»

Marie Ulven (også kjent som artisten Girl in Red) spiller hovedrollen, og på tross av sin markante internasjonale karriere som musiker er dette hennes debut på det store lerretet. Fortellingen i Lave forventninger beskrives slik i dette offisielle synopsiset: «Hvor langt vil du gå for å nå drømmene dine, når alt du gjør for å lykkes bare gjør deg ulykkelig? Noen intense år etter gjennombruddet, kollapser Maja (29). Den anerkjente artisten blir nødt til å sette karrieren og livet på pause. Deprimert og uten penger flytter hun hjem til moren, som har skaffet henne en deltidsjobb på en videregående skole. Maja opplever et hardt møte med en normal hverdag og må finne ut av livet på nytt.»

Marie Ulven i «Lave forventninger» (Bilde: Maipo film / Andreas Bjørseth)

Programmeringen av Lave forventninger til Quinzaine markerer et interessant skifte i den norske Cannes-deltagelsen på 2020-tallet. Ved siden av Joachim Triers suksess i hovedkonkurransen med Verdens verste menneske (2021) og Affeksjonsverdi (2025), har de siste årenes mest markante gjennombrudd for nye norske talenter funnet sted i Un Certain Regard – med Kristoffer Borgli (Syk pike, 2022) og Halfdan Ullmann Tøndel (Armand, 2024). I tillegg deltok Eskil Vogt med De uskyldige i Un certain regard i 2021.

At Eivind Landsvik nå skal få sin debut i Quinzaine representerer en helt egen form for prestisje, ettersom seksjonen står på egne ben og er historisk kjent for å dyrke det kompromissløse, regidrevne blikket. Nå som dette nåløyet åpnet seg for Landsvik, skriver han seg inn i en pen rekke – her er et lite utvalg av fem andre regissører som fikk sitt gjennombrudd i denne seksjonen: Chantal Akerman (Jeanne Dielman, 23, quai du Commerce, 1080 Bruxelles, 1975), Michael Haneke (The Seventh Continent, 1989), Bong Joon-ho (The Host, 2006), Xavier Dolan (I Killed My Mother, 2009) og Sean Baker (The Florida Project, 2017).

Og sist en norsk spillefilmdebutant ble invitert til Quinzaine, var da Bent Hamer slo igjennom med Eggs i 1995. (Hamer vendte senere tilbake dit med Salmer fra kjøkkenet i 2003 og Factotum i 2005, før O’Horten ble «løftet opp» til Un certain regard i 2008).

«Eggs» (1995)

Men den kanskje tyngste historiske parallellen for norsk film i Quinzaine går helt tilbake 1970-tallet, da Anja Breien viste Voldtekt der i 1971-årgangen, og til 1975-årgangen, da Oddvar Bull Tuhus ble valgt ut med Streik!. Breien deltok i selskap med Robert Bresson, Nagisa Oshima og George Lucas (!), mens Bull Tuhus ble programmert side om side med titler som i dag er å anse som noen av filmhistoriens nøkkelverk i sine sjangre; 1975 var nemlig året da Quinzaine presenterte verdenspremierene på både nevnte Jeanne Dielman («Tidenes beste film» ifølge Sight & Sound i 2022) og Tobe Hoopers The Texas Chain Saw Massacre.

At Eivind Landsvik nå skal følge i fotsporene til regissører som har maktet å utfordre det etablerte filmspråket, understreker den historiske dimensjonen ved årets invitasjon. Lave forventninger er foreløpig satt opp med norsk kinopremiere til høsten, nærmere bestemt fredag 23. oktober.

Vi finner for øvrig også norske «co-produksjon-fotavtrykk» både i Quinzaine og årets Kritikeruken-program, verdt å merke seg: Renée Mlodyszewski er involvert som co-produsent på thailandske 9 Temples to Heaven av regidebutant Sompot Chidgasornpongse (Gullpalme-vinner Apichatpong Weerasethakul er hovedprodusent) som vises i Quinzaine, og den jemenittiske filmen The Station av regissør Sara Ishaq er valgt ut til Kritikerukens konkurranseprogram, og er co-produsert av Ingrid Lill Høgtun i Barentsfilm. Begge prosjektene har mottatt støtte fra Sørfond.

Dette viser igjen hvordan norske co-produsenter bidrar til å løfte internasjonal kunstfilm av høy kvalitet til verdens største festival. Årets utvalg i Kritikeruken bærer som vanlig preg av spillefilmdebutanter, og vi noterer oss at programmet i år har en ganske god geografisk spredning, selv om Frankrike som alltid står sterkt.

Kritikeruken og Quinzaine er, som vi pleier å nevne, ofte en større kilde til overraskelser enn det offisielle programmet; i disse seksjonene løftes det frem mindre etablerte navn og titler som det ikke nødvendigvis knyttes bestemte forventninger til i forkant.

Nedenfor har vi limt inn de utvalgte filmene fra sideseksjonene Quinzaine, Kritikeruken og ACID, med oppdateringer etter hvert som flere titler offentliggjøres. Cannes-festivalen arrangeres i år mellom 13. og 24. mai, og Montages vil som vanlig være på plass.

*

Sørfond-støttede «The Station» vises i Kritikeruken.

Kritikeruken (Semaine de la Critique)

Konkurranse (Feature films)

• La Gradiva av Marine Atlan (Frankrike/Italia)
• Dua av Blerta Basholli (Kosovo/Sveits/Frankrike)
• Alive av Aina Clotet (Spania)
• The Station av Sara Ishaq (Jemen/Jordan/Frankrike/Tyskland/Nederland/Norge/Qatar)
• Tin Castle av Alexander Murphy (Irland/Frankrike)
• Seis meses en el edificio rosa con azul av Bruno Santamaría Razo (Mexico/Danmark/Brasil)
• A Girl Unknown av Zou Jing (Kina/Frankrike)

Spesialvisninger (Special Screenings)

• In Waves av Phuong Mai Nguyen (Frankrike/Belgia) – åpningsfilm
• Stonewall av Julien Gaspar-Oliveri (Frankrike)
• Flesh and Fuel av Pierre Le Gall (Frankrike/Polen)
• Adieu monde cruel av Félix de Givry (Frankrike/Belgia) – avslutningsfilm

*

Quinzaine des Cinéastes (The Directors’ Fortnight)

Spillefilmer

• Butterfly Jam av Kantemir Balagov (USA/Georgia) – åpningsfilm
• Once Upon a Time in Harlem av William og David Greaves
• Diary of a Chambermaid av Radu Jude (Romania)
• Dora av July Jung (Sør-Korea)
• Gabin av Maxence Voiseux (Frankrike)
• Too Many Beasts av Sarah Arnold (Frankrike)
• Lave forventninger av Eivind Landsvik (Norge)
• I See Buildings Fall Like Lightning av Clio Barnard (Storbritannia)
• Thanks for Coming av Alain Cavalier (Frankrike)
• We Are Aliens av Kohei Kadowaki (Japan)
• Double Freedom av Lisandro Alonso (Argentina)
• La Perra av Dominga Sotomayor (Chile)
• 9 Temples to Heaven av Sompot Chidgasornpongse (Thailand)
• Viva Carmen av Sébastien Laudenbach (Frankrike)
• Death Has No Master av Jorge Thielen Armand (Venezuela)
• Shana av Lila Pinell (Frankrike)
• Atonement av Reed Van Dyk (USA)
• Le Vertige av Quentin Dupieux (Frankrike) – avslutningsfilm

Kortfilmer

• In Search of the Grey Bird with Green Stripes av Saïd Hamich Benlarb (dokumentar)
• Free Eliza (Notes on an Anatomical Imperfection) av Alexandra Matheou
• Nothing Happens After Your Absence av Ibrahim Omar
• Daughters of the Late Colonel av Elizabeth Hobbs (animasjon)
• Pithead av Wannes Vanspauwen & Pol De Plecker
• Eri av Yano Honami (animasjon)
• Madrugada av Sebastián Lojo
• Oh Boys av Antonio Donato
• The Joyless Economy av Marjorie Conrad (dokumentar)

Årets plakat for Quinzaine des cinéastes.

*

ACID 2026

• Mauvaise Étoile (Born Under A Bad Star) av Lola Cambourieu og Yann Berlier (Frankrike) – åpningsfilm
• Barça Zou av Paul Nouhet (Frankrike)
• Blaise av Jean-Paul Guigue og Dimitri Planchon (Frankrike)
• Cœur Secret av Tom Fontenille (Frankrike)
• Dans la gueule de l’ogre av Mahsa Karampour (Frankrike)
• La Détention av Guillaume Massart (Frankrike)
• Living Twice, Dying Thrice av Karim Lakzadeh (Iran)
• Promised Spaces av Ivan Marković (Frankrike/Tyskland/Serbia/Kambodsja)
• Virages av Céline Carridroit og Aline Suter (Sveits/Frankrike)

ACID-plakaten 2026

*