Det er en film med en tydelig moral, av typen man lærer om når man skal analysere fortellinger i norsktimen på ungdomsskolen. Leksjoner, skjenneprekener og pekefingre pleier å være effektive måter å jage vekk publikum på, så hvorfor har 12 edsvorne menn vært en så høyt verdsatt publikumsfavoritt i år etter år? Og hva, hvis noe, kan filmen lære oss i dag, nesten 70 år etter at den ble laget?

Det første bildet i 12 edsvorne menn viser et staselig tinghus. Bygningen ruver over oss, støttet opp av mektige romerske søyler som strekker seg mot himmelen. Deretter forflytter vi oss inn, og ser mennesker som maur-aktig travelt vrimler rundt i saler og korridorer. Regissør Sidney Lumet vil si noe om forholdet mellom det store og det lille, systemet og enkeltmennesket. Vi beveger oss videre inn i en av rettssalene, der dommeren oppsummerer etter at dagevis med vitneforklaringer, kryssforhør og innlegg fra aktoratet og forsvaret er overstått. Nå gjenstår bare at juryen trekker seg tilbake for å avgjøre skyldspørsmålet i saken.

Juryen består av tolv tilfeldig utvalgte menn, representanter for folket som skal dømme en likemann. Det er en alvorlig oppgave som står foran dem, de må nemlig bestemme hvorvidt de skal sende en 18 år gammel gutt i den elektriske stolen eller ikke. Gutten er tiltalt for å ha drept faren sin, en forbrytelse loven krever dødsstraff for dersom han blir funnet skyldig. Vi får et kjapt glimt av den tiltalte, ung og med blikket festet langt forbi horisonten, idet juryen føres ut av rettssalen og inn i et siderom.

En viktig årsak til at 12 edsvorne menn fortsetter å fascinere nye generasjoner, er at den lykkes med å engasjere nysgjerrigheten og vitebegjæret hos tilskueren. Manusforfatter Reginald Rose og Lumet gjør klokt i å starte filmen etter prosessene i rettssalen, for gradvis å kunne avsløre detaljene rundt drapet. Idet juryen ankommer møterommet og skal stemme over skyldspørsmålet, vet vi ingenting om saken, men det fremstår ikke som om det å lande på en beslutning kommer til å skape for mange utfordringer. Medlemmene virker overbeviste om at den tiltalte er skyldig; saken fremstår så åpenbar at de går rett på avstemmingen.

Diskusjonene oppstår fordi jurymedlem åtte, spilt med stillferdig intensitet av Henry Fonda, tror den siktede er uskyldig. Stemmen hans blir mottatt med misnøye og protester av de andre, som helst vil bli ferdige med saken og raskt komme seg hjem til middag. Fondas rollefigur argumenterer for at avgjørelsen de er satt til å fatte er av en så alvorlig karakter at de i alle fall må prate gjennom saken før de bestemmer seg. Kravet hans om å drøfte saken grundig, tuftet på en følelse av ansvar, blir fortellingens motor.

Gjennom samtalene får vi gradvis vite mer om detaljene rundt mordet. Denne retrospektive teknikken er effektiv, for i tillegg til å bli kjent med saken, blir vi gjennom juryens diskusjoner også kjent med hvert enkelt medlem. Med imponerende presisjon skildrer Sidney Lumet tolv forskjellige mennesketyper med ulike verdier og fordommer. Jurymedlem tre er en hissigpropp som er fullstendig overbevist om den tiltaltes skyld; nummer ti lirer av seg nedsettende kommentarer om «den typen folk» og indikerer at den tiltaltes klassetilhørighet og etnisitet er bevis nok; nummer syv er en utålmodig skøyer som gjerne vil rekke kveldens baseballkamp. Det de har til felles er en sterk tro på synspunktene de argumenterer for.

12 edsvorne menn utspiller seg hovedsaklig i ett rom uten mye plass å boltre seg på, men det mangler likevel ikke på fortellende komposisjoner. Den visuelle teksturen har dybde og bildene er dynamiske i både rytme og bevegelse. Lumet lar ofte tagningene ligge lenge før han klipper, og arrangerer ulike komposisjoner innad i bilderammen ved å bevege skuespillerne, eller kameraet, eller begge deler samtidig. Teknikken bidrar til følelsen av å være til stede i rommet med rollefigurene øyeblikk for øyeblikk, og kombinert med dybdefokus gir Lumet oss flere lag i bildene.

Vi må avlese flere ansikter i samme kamerainnstilling, og samspillet dem i mellom. Når vi kommer tettere på, i isolerende nærbilder, er effekten slående. Lumet er en mester til å arrangere skuespillerne i samspill med kameraet, såkalt blocking, og mye av gleden ved å se 12 edsvorne menn ligger her, i selve filmskapingen.

Jurymøtet foregår også på en usedvanlig varm dag, og de tolv mennene svetter mer og mer jo hetere stemningen rundt bordet blir. Vi ser dråpene piple frem i pannene deres, kjenner den tyngende varmen, og når det i tillegg skifter til heftig regnvær utenfor, er det som om vi kan puste inn den klamme sommerlufta. Lumet trekker oss inn i denne stemningen, og gjør oss til deltagere.

I et huis clos, et drama som utspiller seg i bare ett rom, er det alltid en utfordring for manusforfatteren å klare å skru til dramatikken når man ikke kan introdusere nye elementer, nye hindringer, figurer eller miljøer. Alt må være i rommet fra starten av. Ofte «jukses» det for å bygge spenning mot slutten – ta for eksempel Conclave fra 2024, et annet dialogtungt drama der rollefigurene er innelåst på et begrenset område helt til de har klart å komme til enighet (om hvem av dem som skal bli ny pave). I siste akt del blir de utsatt for et angrep utenfra som bare er der for å skape et klimaks, og grepet signaliserer en manglende tro på at intrigen mellom hovedpersonene er tilstrekkelig engasjerende.

12 edsvorne menn beveger seg i stedet smidig og uten fakter fra premiss til klimaks, og selv om det er en film med mye dialog er den ikke nedlesset av for mye unødvendig prat. Alle fortellinger består av en veksling mellom at rollefigurene handler og konsekvensene av disse handlingene, som igjen fører til nye situasjoner. I 12 edsvorne menn ligger disse handlingene i dialogen; det er replikkene som hele veien driver fortellingen videre. Å følge de verbale duellene her er ikke noe mindre medrivende enn dialoger på teater eller i en roman.

Når Henry Fondas jurymedlem nummer åtte insisterer på å gå saken grundig etter sømmene, begynner flere av de andre rundt bordet å tvile på om den tiltalte er skyldig, bortenfor rimelig tvil. Snart er de som stemmer «ikke skyldig» i flertall. Likevel forblir noen av jurymedlemmene overbevist om at den tiltalte bør dømmes – de blir faktisk sikrere i sin sak for hvert motargument.

Og det er her vi finner filmens kjerne: overbevisning. Hvorfor stemmer jurymedlemmene «skyldig»? For jurymedlem syv (Jack Warden) handler det om noe så enkelt og selvopptatt som å rekke en baseballkamp. For jurymedlem ti (Ed Bedgley) handler det om rasisme og forakt overfor svake. For jurymedlem tre (Lee J. Cobb) stikker det dypere, det handler om en personlig tragedie som har både ingenting og alt med den tiltalte å gjøre.

Når presset øker, tvinges disse undertrykte sidene av personlighetene deres frem i lyset; de stilles ansikt til ansikt med seg selv, og det gjør vondt. Juryens værelse blir et terapirom, noe som kunne blitt klamt og forutsigbart, men Lumet unngår å redusere menneskene til «gode» og «onde». 12 edsvorne menn respekterer at alle har forskjellige synspunkt og at disse er et resultat av hva de selv bærer på av livserfaringer; når jurymedlem nummer tre avkles, vekker det sterk medfølelse. Samtidig sanser vi at hans smertefulle konfrontasjon med sin undertrykte skam skaper en mulighet for vekst. Lumet lykkes i å knytte dyder opp mot personlig frigjøring, og slik blir filmen vellykket demokratisk propaganda.

Så hva kan vi lære av 12 edsvorne menn? Filmen forteller oss at å være menneske innebærer å ha makt over andre, og at denne må forvaltes med ansvar – det vil si å ha motet til å møte andre på ærlige premisser, selv når det tvinger oss til å bringe våre bortgjemte sider frem i lyset. Den skammen må vi tåle, hevder Sidney Lumet, og dette er like sant i dag som det var i 1957.

For å si det med den danske filosofen Knud E. Løgstrup:

«Den enkelte har aldri
med et annet menneske å gjøre,
uten at han holder noe
av dets liv i sin hånd.»

*