1. Dune: Part Two (Villeneuve)
2. White Plastic Sky (Bánóczki, Szabó)
3. Ibelin (Ree)
4. Perfect Days (Wenders)
5. Caddo Lake (Held, George)
6. Kingdom of the Planet of the Apes (Ball)
7. The Beekeeper (Ayer)
8. Smile 2 (Finn)
9. Nuclear Now (Stone)
10. A Quiet Place: Day One (Sarnoski)
11. Robot Dreams (Berger)
12. Godzilla: Minus One (Yamazaki)
13. Alien: Romulus (Álvarez)
14. Civil War (Garland)
15. Nosferatu (Eggers)
16. Acide (Philippot)
17. Longlegs (Perkins)
18. Håndtering av udøde (Hvistendahl)
19. Fritt fall (Triet)
20. Falcon Lake (Le Bon)
Hederlige omtaler: Dream Scenario (Borgli), MaXXXine (West), Challengers (Guadagnino), Speak No Evil (Watkins), Gladiator II (Scott), The Holdovers (Payne), May December (Haynes), The Zone of Interest (Glazer), Furiosa: A Mad Max Saga (Miller), Music By John Williams (Bouzereau), Don’t Move (Netto, Schindler), Never Let Go (Aja), The Substance (Fargeat), Ukjent landskap (Evensmo Jacobsen)
Skammekroken: Deep Fear (Adams), Dark Windows (Herron), The Deliverance (Daniels), Atlas (Peyton), Hounds (Lazraq), American Fiction (Jefferson)
*
Hva var den største kinoopplevelsen du hadde i 2024?
Dune: Part Two, utvilsomt. En bedre og rikere film enn den mer kammeraktige første delen. Nå trer endelig romoperaens styrker frem gjennom utforskende bevegelser i tid og rom.
Kan du nevne et særskilt filmøyeblikk som risset seg inn fra året som gikk? Et bilde, en lyd, en stemning?
Det må bli det usigelig rørende øyeblikket da jeg første gang hørte Vangelis’ siste originale filmmusikk-strofer i Oliver Stones pro-atomkraft-dokumentar Nuclear Now (2022, men 2024 i Norge) – og tanken om at det aldri blir noe mer fra en av mine favorittkomponister.
Hvis du må velge én rolleprestasjon fra 2024, hvilken vil du trekke frem?
Det kunne vært fristende å gå for det imponerende overspillet i Nosferatu (Bill Skarsgård), The Substance (Demi Moore) eller Dream Scenario (Nicholas Cage), men jeg går heller for et litt uvanlig valg – øyeblikkene med det sleske The Shining-inspirerte smilet til Jacks sønn Ray Nicholson i Smile 2. Et «spitting image» av sin far! For meg ga det gåsehudfremkallende, og litt sørgmodige minner, om min nå pensjonerte favoritt-skuespiller.
Hva tenker du er det mest nyskapende som skjedde i filmkulturen i 2024?
Jeg kommer umiddelbart ikke på noe spesielt nyskapende i 2024.
Kan du løfte frem et bra element fra en film du ellers mislikte?
Robert Zemeckis Here er tuftet på en spennende og ambisiøs idé, men går seg vill i paneler, overtoninger og kleine, sentimentale teaterøyeblikk. Til gjengjeld åpner den for Alan Silvestris beste filmmusikk på mange, mange år – i den florlette, bittersøte stilen vi kjenner igjen fra Contact og Forrest Gump. Et av årets ti beste soundtracks.
Hvilken av fjorårets filmer hadde best fashion?
Ingen glitrende kostymer i fjor, men Dune: Part Two maktet i det minste å gjøre de blafrende, eksotiske gevantene innkjørte og taktile (i motsetning til for eksempel Gladiator II, Megalopolis eller de utvidede Rebel Moon-filmene). Hederlige omtaler til det syrlige, popkulturelle forfallet i The Substance, Smile 2 og MaXXXine.
Hvilket soundtrack fra 2024 har du lyttet mest til?
En sjelden gang er jeg synkron med øvrigheten: Trent Reznor og Atticus Ross’ heftige techno-soundtrack til Challengers var fjorårets beste (og med et herlig remix-album av Boys Noize). Ellers kan mine øvrige soundtrack-favoritter av året – mange av dem under-radaren-ting, og kokt ned fra over 1000 partiturer jeg har lyttet til – høres på Topp 10-listen min hos Celluloid Tunes.
Hva var den beste “gamle” filmen du så for første gang i 2024?
Mathieu Turis klaustrofobiske Méandre (2020) var kanskje fjorårets største indie-sjangerfilm-funn (som jeg alltid er på jakt etter), men vinneren er allikevel George Schnéevoigts nydelige, norske stumfilmklassiker Laila (1929) som jeg fikk se i restaurert utgave på Cinemateket, med delvis nyskrevet musikk av Halldor Krogh, delvis Kroghs arrangementer av Ole Olsens originale, ubrukte musikk.
Hvilken film gleder du deg mest til å se i 2025?
Uten å ha helt oversikt over filmene som kommer i 2025, særlig ikke de mindre festivalfilmene, blir det tre store «tentpole»-oppfølgere: Danny Boyles 28 Years Later, Gareth Edwards’ Jurassic World: Rebirth og James Camerons Avatar: Fire and Ash.
*