Berlinalen 2025: Det har gått et par måneder siden årets utgave av filmfestivalen i Berlin, og våre to utsendte skribenter reflekterer i denne dialogen over noen av opplevelsene som gjorde spesielt inntrykk – både i positiv og negativ forstand.
Simon Holm og Maria B. Simonsen dekket årets Berlinale for Montages og har allerede skrevet om utvalgte filmer og filmkunstnere i sine artikler. I denne samtalen går de inn på et bredere utvalg av titler fra årets festivalprogram. Fra dokumentarer i Forum til oppvekstskildringer i Generation og opplevelser fra retrospektiv-seksjonen, deler skribentene noen av sine minner fra den tyske hovedstadens mange kinosaler.
Som kjent var det den norske filmen Drømmer som vant festivalens hovedpris, Gullbjørnen, men inntrykket av årets Berlinale er likevel at festivalen fortsatt har en lang vei å gå for å heve kvaliteten på tvers av sine ulike programseksjoner.
Her følger dialogen mellom våre utsendte.
*
Simon Holm (SH): Jeg tenkte vi kunne starte med å si litt om forventningene vi hadde til årets Berlinale. I 2024 var festivalen en både-og-opplevelse for meg, der hele spekteret av filmkvalitet var representert. Konkurranseprogrammet var stort sett skuffende, men sideseksjonene hadde noen ordentlige perler å by på. Spesielt imponert var jeg over Generation-programmet rettet mot barn og ungdom, hvor det bugnet av energi og skaperglede.
I tillegg fikk jeg oppleve utsøkte retrospektiv-visninger av After Hours (1985) og Offeret (1986), som begge var fantastiske å se på det store lerretet. Derfor gledet jeg meg veldig til årets Berlinale, og at erfaringene fra i fjor ville hjelpe meg å velge en god festivalløype. Men programmet (og de mange sideseksjonene) er ofte vanskelige å navigere: mesteparten av filmene er verdenspremierer og valgmulighetene er såpass mange og varierte at det skal godt gjøres å unngå kalkunene.
Maria B. Simonsen (MS): Jeg var på Berlinalen for første gang, og følte det gikk over all forventning – særlig når årets dokumentarprogram, som jeg så særlig frem mot, virkelig leverte. Før festivalen noterte jeg at store deler av dokumentarene tok opp dagens tilstand i USA, konservative idealer, klimaødeleggelser og kvinnekamp.
Den mest gripende filmen var Evidence (2025) av den amerikanske filmskaperen Lee Anne Schmitt, som ble vist i Forum. Ved å bruke fotografier og 16mm-opptak forteller hun sin personlige familiehistorie, og knytter den opp mot fremveksten av og innflytelsen fra et historisk og konservativt tankesett i USA. Schmitt reflekterer rundt det å være kvinne og mor i dagens USA, i lys av fortiden.
En meditativ film på mange måter: lydbildet drar publikum inn i det hun prøver å fortelle, både med fotografier og egne opptak, drevet frem av kreativitet og sårbarhet. Lee Ann Schmitt var også tilstede for Q&A-samtale etter visningen på kinoen Arsenal, og det var utrolig fint å høre hennes tanker om arbeidet – et bevis på at det personlige er politisk.
MS (forts.): I motsatt enda av skalaen har vi Ancestral Visions of the Future, en film vi begge gledet oss til, som endte opp med å bli årets store skuffelse. Jeg husker vi fikk øyekontakt underveis, og mer trengte vi ikke å si. Den består av en lang monolog, eller et slags personlig dikt som skal være en kommentar på regissør Lemohang Jeremiah Moseses forhold til sin mor og familiehistorie. Ancestral Visions of the Future skulle også være en ode til filmkunst, noe jeg mener den kun klarte å oppnå i enkelte sekvenser – og det fantastiske, dystopiske frysbildet som Berlinalen frontet i programmet, måtte man vente lenge på.
SH: Ja, det var jo høye forventninger som oppstod fra nær sagt ingenting (et stillbilde og en vag beskrivelse av tematikk), men det dannet seg et tydelig bilde i hodet mitt av hvordan denne filmen skulle føles. Jeg så for meg en dokumentar som var poetisk i både filmspråklig og litterær forstand, med vakre bilder og en nyansert, følsom skildring av regissørens familiebakgrunn – litt som Catarina Vasconselos’ The Metamorphosis of Birds (som jeg oppdaget under Kosmoramas digitale 2021-utgave), en perfekt blanding av fotokunst på høyt nivå og intim, emosjonell historiefortelling.
Ancestral Visions of the Future prøver å oppnå det samme, men får det dessverre ikke til. Regissørens fortellerstemme vakler i fremføringen, det lyriske innholdet er usammenhengende og vekker ingen følelser, og det kaotiske visuelle uttrykket mangler særpreg. Filmen mislykkes også i å skape en behagelig, meditativ stemning, mest fordi fotografen konsekvent nekter å sette kameraet på stativ, slik at alle bildene har et snev av ukoreografert bevegelse. Rett og slett en irriterende filmopplevelse: jeg var sjeleglad da den endelig var over.
MS: The Memory of Butterflies («La memoria de las mariposas», 2025) av peruanske Tatiana Fuentes Sadowski – en dokumentar som også fikk tildelt hederlig omtale av årets dokumentarjury under prisutdelingen – var heldigvis av et helt annet kaliber, og ble en stor opplevelse i den ærverdige kinoen Delphi Filmpalast i Charlottenburg.
Filmen ble vist i Forum-seksjonen og utspiller seg under Gummi-boomen, en periode med økt utvinning og kommersialisering av gummi på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet i Latin-Amerika. Basert på et gammelt fotografi av to gutter fra urbefolkningen i Amazonas som ble sendt til London for å bli “siviliserte”, forteller regissøren en svært interessant historie basert på brev, gamle arkivopptak og hennes egne refleksjoner om Perus historie og kolonialismen. Regissøren har også på magisk vis klart å flette inn egne Super8-opptak, som kunne gått for å være en del av de uhyggelige arkivopptakene. Det hele minner nærmest om en spøkelseshistorie. Filmen er ikke så ulik Evidence, som har en lignende fortellerstil, og handler om å dykke ned i fortiden, om fotografiets kraft – om kolonialisme og tapte minner.
SH: I begynnelsen av festivalen prioriterte jeg stort sett konkurranseprogrammet, mest for å kartlegge hvordan Dag Johan Haugeruds Drømmer stilte i kampen om Gullbjørnen. Det ble raskt klart at den var blant favorittene, og det var vanvittig gøy å få være til stede da jurypresident Todd Haynes overrakte Gullbjørnen til en norsk film for første gang. Jeg har skrevet mer detaljert om min opplevelse av konkurranseprogrammet i denne artikkelen, men den ene filmen derfra som vi så sammen var jo et av de store høydepunktene: Blue Moon, Richard Linklaters skildring av kvelden etter at Rodgers & Hammersteins musikal Oklahoma! hadde verdenspremiere – fortalt fra perspektivet til Rodgers’ tidligere tekstforfatter Lorenz Hart (Ethan Hawke).
MS: Ja, og fra hovedkonkurransen endte jeg faktisk opp med å se kun Blue Moon og Mary Bronsteins If I Had Legs I’d Kick You. Førstnevnte var en ren glede å se, jeg kan fortsatt huske stemningen på utsiden av kinosalen, da vi begge var i ekstase. Et sjarmerende kammerspill som ofte er utrolig morsomt, og der jeg mener spesielt Margaret Qualley og Hawke har en god kjemi. Filmen kan til tider føles mer som et teaterstykke enn en film, men Hawke er overbevisende i tolkningen av Lorenz Hart – der han på Sardi’s (i en sky av røyk og whisky) prøver å overbevise alle i rommet at han fortsatt betyr noe.
MS (forts.): If I Had Legs I’d Kick You endte opp med å bli en av mine absolutte favoritter fra festivalen, også nå etter å reflektert over den et par måneder senere – jeg kan fortsatt le høyt av å tenke på enkeltscener. Filmen gir assosiasjoner til Gena Rowlands i Cassavetes’ A Woman Under the Influence (1974) og damene i Almodóvars Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd (1988). Bronsteins film er utrolig morsom, og Rose Byrne gjør en helt fantastisk rolletolkning som en mor som er på randen etter at en vannlekkasje har brutt ut i leiligheten. Dette blir en slags dominoeffekt for situasjoner som allerede ulmer under overflaten. Virkelig herlig, og til tider gjenkjennelig. En film jeg tipper blir en festivalfavoritt mot sommeren og høsten.
I tillegg kan jeg nevne at The Nature of Invisible Things av brasilianske Rafaela Camelo var en av filmene jeg så i årets Generation-program, en til tider sjarmerende coming-of-age med gode skuespillerprestasjoner. Hvordan snakker man med barna sine om døden? Og hvordan ser barn og voksne forskjellig på det å miste noen som har stått dem nær? Til tross for mye latter og prat under visningen, grunnet en større andel av ungdom i salen, klarte jeg å ha glede filmen. Synes spesielt barna spiller både troverdig og sårbart, og filmen tar opp en tematikk jeg ikke så ofte har sett i film tidligere.
SH: Det er en helt egen stemning å dra på visninger i barne- og ungdomsfilmprogrammet i Berlin, fordi man som regel blir omringet av skoleklasser på kinoutflukt – salene fylles da av en helt annen energi enn det kritikerne utstråler på pressevisningene. Dette passet en film som The Nature of Invisible Things veldig godt, nettopp fordi den tematiserer kommunikasjon til og mellom barn. Å høre reaksjonene til de unge publikummerne ga en ekstra dimensjon til opplevelsen, og gjorde den minneverdig selv om filmen etter mitt syn egentlig var ganske ordinær og litt formelpreget. De store følelsesmessige reaksjonene uteble, til tross for (eller på grunn av) de overtydelige, nesten manipulative, forsøkene på å fremprovosere tårer.
SH (forts.): Fra Generation synes jeg Seaside Serendipity var desto mer vellykket, en film om livet i en liten japansk havneby. Her følger vi diverse kunstnere og lokale ungdommer, som navigerer hverdagens utfordringer i et påfallende makelig tempo. Regissør Sakoto Yokohama tar seg god tid til å la seeren føle seg hjemme i universet, og lar oss nyte de pittoreske omgivelsene uten distraksjoner. Selvfølgelig oppstår konflikter og problemer, men alt forløses etter tur, uten nevneverdig stress. Alt er lyst og idyllisk, sommervarmt og lettbent, fargerikt og skjønt. Dette er cottage core på sitt mest behagelige, et velkomment avbrekk fra livets (og resten av festivalens) kjas og mas.
Jeg valgte å få med meg noen retrospektiv-visninger i år også, men i motsetning til i 2024 gikk jeg denne gang litt bort fra de store, kanoniserte verkene som ofte kan bli definerende festivalopplevelser. Isteden fokuserte jeg (blant annet) på tyske sjangerfilmer fra 1970-tallet, og da tok B-filmestetikk sin plass «i rampelyset». De helt store oppdagelsene uteble riktignok, men musikalfilmene Hut ab, wenn du küsst! (1971) og Nicht schummeln, Liebling! (1973) var både sjarmerende og fornøyelige. Den musikalske kvaliteten var generelt sett lite å skryte av, men sistnevnte kunne iallfall by på noen saftige Europop-svisker som festet seg i hjernebarken.
Høydepunktet i denne seksjonen ble imidlertid Franz Josef Gottliebs Lady Dracula (1977), om en ung dame som blir vekket til live i 1976 – 100 år etter at hun ble bitt av Dracula. Hun finner stort sett moralske metoder for å slukke blodtørsten, men sliter med å holde hemmeligheten sin skjult fra politikonstabelen som iherdig prøver å forføre henne. Det er imidlertid ikke fortellingen som opprettholder publikums engasjement, men de fantastiske kostymene, et imponerende og utsmykket scenedesign, og Evelyn Krafts magnetiske prestasjon i hovedrollen.
MS: Den mest kunstnerisk tilfredsstillende opplevelsen i Berlin under festivalen endte ellers opp med å bli Nan Goldins fotoutstilling This Will Not End Well på Neue Nationalgalerie, som vi begge fikk med oss. En nøye kuratert utstilling i svartkledde, avlukkede rom som viser et retrospektiv fra hennes karriere, med slideshows fra fotografier tatt i New York, Berlin og London på 1980- og 90-tallet, av hennes sirkel av bohemske venner, rus og festing.
SH: At den mest imponerende kunstopplevelsen skulle befinne seg utenfor festivalens program ble jo en liten overraskelse, men noe av det beste med Berlinalen er nettopp det eksisterende potensialet byen Berlin har til å gi andre minneverdige opplevelser i tillegg, det være seg mat, musikk eller andre kunstformer. Og denne utstillingen kan man også argumentere for at tilhører filmmediet – det er iallfall audiovisuelle verker som presenteres, selv om mye baserer seg på stillbilder.
MS: Ja, Goldin viser gråsonen mellom autonomi og avhengighet, og kanskje akkurat hvor nært de de henger sammen. Hun har flere ganger gjennom karrieren oppdatert og redigert slideshowene og bruker flere projektorer, med et eklektisk lydspor bestående av låter fra Nina Simone, The Velvet Underground og Lou Reed, noe som bidrar til å fremkalle en helt egen og passende stemning til fotografiene.
Nan Goldin dokumenterer både familie, som hennes søster som var innlagt på psykiatrisk i Sisters, Saints, Sibyls (2004–2022), og kjente fjes som Jim Jarmusch, John Waters og Andy Warhol vises i opptil flere av slideshowene. Såre telefonsamtaler, oppvekstskildringer og innflytelsesrike filmer, som har påvirket flere av verkene hennes i blant annet Sirens (2019–2020), er tilbakevendende.
SH: Som du sier, var jo Goldin knyttet til den såkalte No wave-bevegelsen i New York, og spesielt The Ballad of Sexual Dependency (originalt utgitt i 1985) er både en del av denne bevegelsen, og et vitnesbyrd fra den. Vi får intim tilgang til disse frigjorte kunstnerne, og kampene de stod overfor. Særlig AIDS-epidemien og opioidkrisen (som også var sentralt i Laura Poitras‘ dokumentar om Goldin fra 2022, All the Beauty and the Bloodshed) skildres med øm sårbarhet og brutal råskap.
Aller mest skinner imidlertid Goldins fotografiske talent gjennom, og især hennes evne til å fange nyanserte følelser og tilstander i objektenes ansikter og kropper. Bildene har en dybde og analog stofflighet, som gjør at man kan bruke lang tid på å virkelig ta dem innover seg. Men dette avslører en svakhet i utstillingens form: Alt er presentert som lysbildefremvisninger, så publikum får ikke anledning til å stoppe opp ved bildene, analysere i detalj, og fordøye i eget tempo. Denne nådeløse (og ofte henrivende) rytmen er selvfølgelig en intendert del av utstillingen, men det blir en litt annen tilnærming til fotokunst enn hva gallerier ofte tilbyr.
Det kom også litt overraskende på meg at en av installasjonene utelukkende bestod av bilder Goldin hadde tatt av sine venners barn, da dette er en seksjon av kunstnerskapet hennes jeg ikke kjente til. Jeg er vant til å se henne skildre sex, rus, selvmord, og det var nytt å se stilen hennes også innkapsle barndommens uskyld og frivolitet. Kompleks dysterhet finnes også her, men den overskygges av en uskyldig livsglede som barn er i stand til å uttrykke, som stråler ut av lerretet og smitter over på publikum. I motsetning til de fleste andre lykkeskildringene hennes er det ingen forbehold: De er ikke glade «tross alt»; de er bare glade.
I likhet med flere av dokumentarfilmskaperne på årets Berlinale viser Goldin at det personlige er politisk, slik du påpekte tidligere om Lee Ann Schmitt. Og det oppsummerer kanskje dialogen vår?
MS: Absolutt. Og jeg kan jo også bare nevne helt til slutt at Vibeke Løkkebergs deltagelse i Forum med sin nye dokumentar The Long Road to The Director’s Chair var et annet høydepunkt – jeg hadde gleden av å intervjue Løkkeberg underveis, og samtalen er allerede publisert her på Montages i denne artikkelen.
Berlinalen ga i det hele tatt mersmak, og jeg ser frem mot å returnere til festivalen igjen.
*