Artikkelen nedenfor er en kronikk skrevet av filmskaper Silje Reistad for Montages.
*
Hvert år deler Norsk filminstitutt ut millioner til produksjon av kortfilm. Enda flere lages med midler fra filmutdanninger, regionale filmsentre, eller gjennom egenfinansiering og frivillig arbeid. Men vent, du vil se disse filmene? Uten å besøke festivaler? Lykke til! Hvorfor er kortfilmen så usynlig?
Kortfilmen som fortellerform har alltid fått eksistere i Norge, og mange har prøvd å gi den oppmerksomhet og en plass den fortjener. Men denne våren ble Aftenpostens kortfilm-satsning lagt ned, og utvalget hos NRK er mildt sagt beskjedent. Det virker som de som faktisk kan gjøre noe med dette, ikke bryr seg nok. Men det burde de. Jeg mener det er en skandale at kortfilmer ikke er lettere å finne for det norske folket.
Denne uken går Kortfilmfestivalen av stabelen i Grimstad, og i den anledning ønsker jeg å dele noen tanker som jeg lenge har grublet på og diskutert med mine kolleger i filmbransjen.
For hvert eneste år som passerer uten at kortfilm blir prioritert, går det norske publikummet glipp av verdifull og innsiktsfull underholdning. Ja, for kortfilmen har også stor underholdningsverdi.
Her er tre grunner til at kortfilmen er viktig, og mer relevant enn mange tror:
1. Den gir innsikt i unge menneskers «hemmelige» liv.
Kortfilm er selvfølgelig ikke bare for og av de unge. Men en stor andel av norske kortfilmer er laget av regissører i 20-årene, også yngre. De som går skole, studier og utforsker både faget og livet.
Unge mennesker er ofte mer usikre, og utvikler selvtilliten sin, finner ut av hvem de er og veien videre i livet. De er også kjent for å være utilgjengelige, i sin egen verden. At de lager kortfilm fra innsiden av dette personlige og for mange voksne helt lukkede rommet, bidrar til å skape bedre forståelse for unge mennesker.
Jeg vet om mange unge mennesker som har hatt vanskelig med å uttrykke seg, men som faktisk gjør det gjennom film. De fleste av disse filmene får en liten premiere- eller festivalvisning, før de forsvinner til kortfilm-gravplassen, et utbredt begrep i filmbransjen.
Foreldre som har høy terskel for å sette på serien VGS på NRK, ville kanskje hatt utbytte av å se kortfilmer med tematikk som angår ungdommene deres?

2. Den gir større samfunnsforståelse.
Kortfilmen speiler tiden vi lever i og gir oss en større forståelse av både samfunnet og mennesker som er annerledes enn oss. Det kan selvfølgelig spillefilmen gjøre også, men det tar lengre tid, og er dermed lettere å velge bort. Nå skal ikke film alltid være holdningskampanjer, det er også underholdning og kunst. Men hadde nordmenn hatt lettere tilgang på et stort bibliotek med kortfilm, hadde en større samfunnsforståelse vært en fantastisk konsekvens. Kortfilm gir mye innsikt på kort tid.
Der noen ville valgt bort lange filmer om fortapt kjærlighet, kunne de kanskje vært motiverte til å skru på kortfilmen Ingenting tar noensinne slutt (regi: Jakob Rørvik, 2016), hvis den ble formidlet på riktig måte? Like mange ville hatt glede av den lekne kortfilmen Hvem er Katharina (regi: Ida Hansen Eldøen, 2022), om å finne sin seksuelle identitet, men kanskje ikke prioritert en spillefilm med samme tematikk?
Det er nok mange som velger bort krigsdokumentarer når det er tid til å sette seg ned foran skjermen, som likevel kunne valgt å prioritere tolv minutter lange I Walked Alone (regi: Simon Matthew Valentine og Shokat Harjo, 2023), basert på den sanne historien om da regissøren Shokat Harjo måtte flykte fra IS idet landsbyen hans ble angrepet.
Mor-sønn-forhold som går over grenser, er et tema få ønsker å fordype seg i, men kortfilmen Frysninger (Regi: Marius Myrmel, 2016) har i skrivende stund over en halv million visninger på Vimeo. Et eksempel på at en kortfilm kan få synlighet og vekke engasjement når den blir formidlet – i dette tilfellet under Vimeos fane «Staff Picks».
3. Filmhistorie (gull eller gjesp?).
Filmentusiaster kjenner godt til viktigheten av dette ordet, men for resten av befolkningen kan det nok virke litt… snork? Min oppfatning er at de fleste av det norske publikummet er mest opptatt av filmene som skal lages, og ikke det som har blitt laget. (Jeg hører filmbransjen gispe her).
Men – filmhistorien er likevel viktig av mange grunner, og ved å ha et større arkiv eller bibliotek tilgjengelig, får vi lett tilgang på hva som har blitt laget tidligere og hvordan både filmskapere og verden rundt oss har utviklet seg. Og igjen; det må prioriteres og formidles riktig for at interessen skal oppstå.
*

Skal NRK ta ansvar?
NRK har kortfilm tilgjengelig i sine arkiver, men ikke mange. Bare i år ble 310 norske kortfilmer påmeldt til Kortfilmfestivalen. På NRK TV teller jeg elleve, i skrivende stund (ikke inkludert NRK Super-katalogen). Det er mange som helst skulle sett at ansvaret for å distribuere kortfilm var hos nettopp rikskringkasteren. Kanskje kunne Filmbib, NRK og innkjøpsordningen inngått et samarbeid hvor filmskaperne får betalt for filmene, samtidig som arkivet blir stort – og lett tilgjengelig?
Filmbib er en god tanke – en strømmetjeneste med norsk kort- og dokumentarfilm. Men det er dessverre ikke mange som bruker Filmbib. Man kunne så klart gått inn med vanvittige ressurser hit (og ikke logge inn med lånekort). Jeg tror bare ikke denne operasjonen starter med en egen side for kortfilm, selv om det er fint at den eksisterer for norske skoler. Kortfilm bør være tilgjengelig der nordmenn går for å lete etter underholdning, sammen med serier, spillefilm og reality (filmbransjen gisper igjen).
Dette med NRK er et velkjent samtaleemne for filmskapere på festivaler og samlinger. I fjor smalt tidligere kort- og spillefilmkonsulent i NFI, Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen, til i Rushprint med «Kan noen gi NRK en på trynet?». Vi har kanskje litt forskjellige tanker om hvordan man inviterer til en god dialog, men jeg er enig i poengene hans – for eksempel at «hovedansvaret for at vi i Norge knapt nok vet hva en kortfilm er, hviler på NRKs skuldre. Institusjonen har en unik mulighet til å vise kortfilm.»
De norske kortfilmene er en gullgruve av innsikt, forståelse, provokasjon, kunst og underholdning. Hvem skal vise veien til denne skatten? For ordens skyld, så er det noen som allerede gjør en innsats for å gjøre kortfilmen mer tilgjengelig. Grønnskjerm fortjener skryt, selv om de kunne hatt større ambisjoner. Altibox har også prioritert kortfilm og bidratt til å skape litt mer synlighet for mange filmskapere. Filmbib er et fint tilbud, som ser ut til å fungere spesielt bra for norske skoler, og innkjøpsløsningen er positiv for filmskaperne.
Det er en jobb som må gjøres hvis kortfilm skal bli en naturlig del av nordmenns hverdag. Men gevinsten kan være stor dersom noen tar ansvaret på alvor.
*
5 filmstemmer om kortfilm
For å utvide perspektivet har jeg også hentet inn fem kommentarer til problemstillingene ovenfor. Her er tanker fra fem sentralt plasserte personer i norsk filmbransje om kortfilmen:
– Veldig bekymra
Kalle Løchen, filmformidler:
«Det har vært samtaler med NRK om dette i over 20 år. Da det var snakk om lineære visninger, så de ingen verdi i å vise mer kortfilm, og så heller ingen seertall som kunne forsvare at man skulle vise det den gangen. I dag handler det mer om å ha kortfilmene i NRK-spilleren, og da må dette kurateres inn.»
«Det er en jobb de ikke har prioritert å gjøre. Denne kurateringen burde i så fall ikke være et eksperiment, men en satsning», sier Løchen. Han mener kortfilm brukes for lite i skolen, slik at et nytt publikum kan bli kjent med formatets muligheter for komprimert historiefortelling.
«Det er vanskelig for mange nye publikummere å forstå hva kortfilm egentlig er. Noen tenker det er en øvelse for langfilm, eller et rart kunstnerisk uttrykk ingen skjønner. Da må det være en måte å oppdage dem på hos NRK. I Finland har også rikskringkasteren vært med å co-produsere kortfilm og kortdokumentar, som er en spennende mulighet», legger han til.
«Kortfilm har en lang historie som bare blir borte. Filmarkivet sikrer den, men ellers er det alt for lite tilgjengelighet. Filmbib oppdateres jevnlig med nytt innhold, men uten å ta hensyn til filmhistorien. Jeg er veldig bekymra for kortfilm dersom ingen offentlige tar tak i dette.»
– Blir ikke sett hvis det ikke blir prioritert
Elisabeth O. Sjaastad, Filmforbundet:
«Kortfilm er en sjanger som er mer bransjeintern enn ekstern. Det er ingen lett tilgang på den, men det er et kort format som i utgangspunktet er veldig digital-vennlig. For filmbransjens del har det vært det formatet der Norge har høstet de største anerkjennelsene, som også har vunnet Oscar og Gullpalme», sier Sjaastad.
Hun mener kortfilmens status i Norge er avhengig av at den jobbes med som et selvstendig kunstuttrykk.
«Tidligere var det ekstremt få forunt å produsere kortfilm med høy nok kvalitet eller produksjonsverdi, og dette har endret seg. Ditt kunstneriske talent vil også best kunne vurderes ut fra hva du faktisk skaper og ikke sier du skal skape, og da er kortfilmen viktig for filmskaperne», sier hun.
«Nå blir dette litt kjøkkenbord-research, men barna mine hjemme har oppdaget kortfilmer på Disney+. Der er det forskjellige kortfilmer om ganske heavy temaer. Og de har gjort såpass stort inntrykk at barna vil se disse kortfilmene igjen og igjen.»
Hun mener at norske kortfilmer kan ha samme potensial dersom de lå hos NRK, men de må bli prioritert eller løftet frem.
«De blir ikke sett hvis de ikke blir promotert. Det er hårreisende dårlig at NRK ikke løfter frem norsk kortfilm. Da Verdens verste menneske reiste til Cannes, kunne NRK vist kortfilmene til Trier. Det er spennende å se hva spillefilm-regissørene også har skapt i det korte formatet, sier hun og legger til:
«Vi må insistere på at vi som filmnasjon også forholder oss til filmverk i kortere formater.»
– Mange dårlige unnskyldninger
Toril Simonsen, tidligere lanseringskonsulent hos NFI, også kalt «jordmor for den korte filmen»:
«Det skjedde noe med kortfilmen da NFI stoppet med sin festival-distribusjon i 2020. Det ble færre norske filmer på de viktige festivalene. Det har vært noen gode deltakelser de siste årene, men det er færre enn før», sier Simonsen.
«Hva gjelder NRK sin rolle her, har det vært mange debatter om det, blant annet på Kortfilmkonventet. Mulighetene for å se og distribuere kortfilm har aldri vært bedre enn nå. Mulighetene er mange, men det skjer ikke.»
Simonsen mener det må en holdningsendring til.
«Det finnes mange dårlige unnskyldninger for hvorfor man ikke tar kortfilm på alvor. Viktigheten av å bli sett, hørt og forstått er helt avgjørende for et trygt og fungerende samfunn. Så her har man en helt unik mulighet.»

– NRK må se mer kortfilm
Anita Svingen, daglig leder v/ Kortfilmfestivalen:
«Det lages så mye god kortfilm! Det meldes på flere hundre norske kortfilmer til oss årlig. Det er her vi ser mangfold og diversitet i filmene, før de snevres til det lange formatet og mange faller fra.»
«Kortfilmen har en veldig viktig rolle for filmskapere for å nå ut internasjonalt. Det betyr mye for din neste søknad om filmen din ble vist, og det er mye kortere vei ut for din kortfilm, enn for en spillefilm. Det er med kortfilmen at filmskapere bygger sin karriere på alle plan», sier Svingen.
«Kinoene viser nesten aldri kortfilmer lengre. Men Vega Scene i Oslo er gode.» Hun legger til at man må ansvarliggjøre kinoene og distributørene, men at det er vanskelig å få solgt inn kortfilmen til et vanlig publikum på kino.
«Da NRK var til stede på Kortfilmfestivalen i fjor, viste de tegn på at de ønsker å bli bedre på å vise kortfilm. NRK og Filmbib burde samarbeide, og NRK burde være mer til stede. De må se mer kortfilm, da får de bedre overblikk, kan programmere mer og bedre, og vil også få mer engasjement. Vi må se handling og strategi fra både NRK og NFI.»
Om kortfilmkutt: – Kjempetrist
Jonas Brenna, produsent i Aftenposten:
29. april var sist kortfilm-seksjonen hos Aftenposten ble oppdatert. Noe den heller ikke kommer til å bli, da avdelingen for kortfilm er lagt ned.
«For meg personlig er dette kjempetrist – og for alle filmene vi nå ikke får vist og folka bak dem. Det siste er kanskje det verste», sier han.
Hva gjelder visningstall forteller han at det har variert fra noen tusen til hundre tusen per film, og at dette avhenger av den enkelte film og en haug andre faktorer.
«Begrunnelsen er et strategisk veivalg. Man ønsker å prioritere ressursene på en annen måte, og det har lite med inntjening eller seertall på filmene å gjøre. Utover dette ønsker ikke Aftenposten å utbrodere beslutningen.»

*