Fra Alice Rohrwachers «Corpo Celeste» (2011), en av filmene produsent Maria Ekerhovd skal se under den alternative Cannes-festivalen.

Her er produsent Maria Ekerhovds guide til den alternative Cannes-festivalen

Av Redaksjonen 14. mai 2020

Cannes 2020: Vår alternative utgave av Cannes-festivalen 2020 er nå i gang, med visninger av Cannes-filmer her i Montages-redaksjonen (og i de tusen hjem). Vi har spurt norske og internasjonale filmpersonligheter med en spesiell erfaring fra Cannes-festivalen om deres anbefalinger fra programmet.

Vår denne guiden byr produsent Maria Ekerhovd på sine fem anbefalinger. Ekerhovd dro til Cannes for første gang i 2006, som produsent for Bobbie Peers‘ kortfilm Sniffer – og de dro hjem med Norges hittil eneste Gullpalme. (Les vår sak den norske kortfilmhistorien i Cannes)

Som Ekerhovd skriver i sitt brev til oss om Cannes nedenfor, har hun returnert til festivalen hvert år siden da. I 2011 ble hun valgt ut til å være Norges Producer on the Move, og i 2018 deltok hun som co-produsent på Ciro Guerras film Birds of Passage, som ble vist i sideseksjonen Quinzaine des Réalisateurs. Etter Ekerhovds minner fra Cannes, følger filmene hun har løftet frem som sine tips til publikum.

Hei Montages,

For et fint tiltak dere har satt i gang! Gleder meg til å være med på den alternative Cannes-festivalen.

For meg har Cannes vært et fast årlig innslag siden 2006, året jeg var så heldig å få reise dit med kortfilmen Sniffer skrevet og regissert av Bobbie Peers. Ingen av oss som reiste ned med filmen hadde noensinne vært i Cannes, ingen hadde kontakter i internasjonal filmbransje – knappest nok i norsk bransje. Vi kom fra Bergen og var på alle måter litt utenfor. Vi ble imidlertid omsorgsfullt tatt vare på og nøye lært opp av Toril Simonsen og utenlandsavdelingen til Norsk Filminstitutt.

Siste kveld på festivalen (når nesten alle andre nordmenn hadde reist hjem) ble gjengen vår igjen for å delta på prisutdelingen. Det ble en absurd kveld. Først fordi vår kjære fotograf Jakob Ingimundarson (som skulle sitte ved siden av Bobbie nede på parketten) ikke kom seg inn. Han hadde smoking, men joggesko… Så vaktene var steile: ingen joggesko inn i palasset. Jeg løp stivpyntet og desperat opp og ned den røde løperen og prøvde å overtale og argumentere, til liten nytte. Men til slutt fikk Bobbie kontakt med festivalledelsen og de kom selv ut og hentet Jakob… noe var i gjære.

En knapp time senere stod Bobbie på scenen med Gullpalmen i hånden og hadde skrevet norsk filmhistorie. Han ble geleidet ned fra scenen av Eva Longoria og Andrei Konchalovsky, og vi ble alle loset direkte på fest. På vei til festen havnet jeg alene i en heis med Faye Dunaway, som veldig gjerne ville være med å møte Bobbie, for hun hadde aldri tatt på en Gullpalme før. Kvelden fortsatte i samme absurde spor. Iñárritu var bøllete og dyttet i sjampanjekøen. Pedro Almodóvar var ydmyk, inkluderende og generøs. Samuel L. Jackson synes det var veldig gøy med glade nordmenn. Men han hadde joggesko – så Jakob måtte selvsagt spørre: Hvordan i all verden kom du deg inn?

Etter denne natten har jeg aldri vært på den type fester eller møtt filmbransjens ypperste notabiliteter igjen, men isteden ga Bobbies Gullpalme oss en fot i døren, til å få leve av å være med å lage film. Og dermed muligheten til å dra til Cannes hver eneste mai (bortsett fra i år) for å se film. Selv om festivalen (i alle fall for produsenter) aller mest er et møte-marathon, pleier jeg så ofte jeg kan å sette av morgenen til å se film. Og klokken 08:30, i Lumière-palasset, har jeg hatt noen av mine største filmopplevelser – og det er møtene med filmene som gjør at jeg elsker Cannes.

Hilsen Maria

Marie Antoinette

(2006, Sofia Coppola) – Vises i Cannes Classics
▷ iTunes (digitalt), Viaplay (digitalt, abo), Platekompaniet (fysisk)

Marie Antoinette var faktisk den første filmen jeg så i palasset i Cannes, noensinne. Sofia Coppolas tredje spillefilm handler den 14 år gamle Marie Antoinette som blir sendt alene til Versailles for å bli tvangsgiftet bort til den franske tronarvingen. Vi er med henne frem til de franske revolusjonære stormer Versailles. Kirsten Dunst gjør en fantastisk rolletolkning som tenåringen i palasset, og jeg lot meg helt henføre av filmen.

Jeg elsker filmer som tar et helt annet perspektiv en forventet, og når Coppola forteller om Marie Antoinette gjør hun det med vill bruk av musikk, kostymer og humor – totalt uærbødig. Filmen er et uventet og interessant portrett av en ensom og forvirret tenåring, i veldig uvanlige omstendigheter. Men da rulleteksten kom i Cannes i 2006, fulgte det lunken applaus og buing fra pressen, og jeg satt der ganske sjokkert. Festivalen kan altså være nådeløs og selvhøytidelig, og felle noen urettferdige dommer. Selv om Marie Antoinette ble kritisert for å være historieløs og fullstendig mangle politisk kontekst, fikk den også masse ros etter hvert og vant Oscar for beste kostyme. Og jeg tror den har tålt tidens tann.

Corpo Celeste

(2011, Alice Rohrwacher)
▷ Amazon (fysisk, import)

Denne filmen har jeg faktisk ikke sett. Men da jeg leste programmet til Montages’ alternative Cannes-festival, ble jeg så glad for å bli minnet på at jeg skal se denne filmen nå! Corpo Celeste er spillefilmdebuten til Alice Rohrwacher, som senere har laget Miraklene i Toscana (2014) og den fantastiske Lykkelige Lazzaro (2018) – begge vist på norske kinoer. Filmen handler om trettenårige Marta som sammen med moren og søsteren flytter tilbake Italia etter 10 år i Sveits. Hun skal konfirmeres og filmen skildrer hennes møte med kirken og katolisismen, med moral og dobbeltmoral. Hun er på vei til å finne seg selv i brytningen mot de rundt henne.

Rohrwacher er etter min mening en av de største filmfortellerene vi har akkurat nå, og en bonus er at alle filmene hennes også er nydelig fotografert, av franske Hélène Louvart (som også har jobbet i Norge, på deler av Sara Johnsens Rosemari).

Laurence Anyways

(2012, Xavier Dolan)
▷ MUBI (digitalt, abo), Platekompaniet (fysisk)

Dette er den tredje spillefilmen til Xavier Dolan, som han laget i en alder av 23 år. Laurence Anyways er både kompleks og melodramatisk, og dypt original i sin skildring av det intense kjærlighetsforholdet mellom Laurence og Fred gjennom et tiår. Laurence bekjenner til Fred at hun er født i feil kropp og vil leve som kvinne. Fred går fra vantro og sjokk, til å støtte Laurence. Det blir likevel for vanskelig, og de går fra hverandre – men klarer samtidig aldri å gi slipp på hverandre.

Jeg elsker denne filmen, den er så full av visuell og emosjonell energi. Så romantisk, tragisk, sann og åpen. Usedvanlig vakkert fotografert og iscenesatt. Og så fri og utvungen i formen. Musikken er helt vill – alt fra opera til Duran Duran. Rett og slett en av mine absolutte yndlingsfilmer! De som er så heldige at de ennå ikke ha sett den, har virkelig en fantastisk opplevelse i vente.

Jordens salt

(«The Salt of the Earth», 2014, Wim Wenders & Juliano Ribeiro Salgado)
▷ SF Anytime (digitalt), Nettkino (digitalt), Platekompaniet (fysisk)

Jordens salt er Juliano Ribeiro Salgado og Wim Wenders sitt portrett av dokumentarfotografen Sebastiano Salgado sitt liv og virke. Salgado (senior) har brukt største delen av sitt liv på å dokumentere elendige forhold for fattige arbeidere verden over. Hans mest berømte bilder er fra gullgruvene i Serra Pelada i Brasil. Etter å ha dokumentert grusomme sider av kapitalismen og menneskers misbruk av andre mennesker og naturen, orket til slutt ikke Saldado mer og han sluttet å ta bilder.

Dette endret seg etter at han sammen med sin kone startet et lite naturreservat i Brasil, og hans senere arbeider består av dokumentasjon av natur og mennesker som lever i pakt med denne. Jordens salt er laget med utstrakt bruk av Salgados bilder, og jeg opplevde den som en ubehagelig sterk reise gjennom menneskets grusomme side, men også at kunsten og naturen til slutt gir et håp. Filmen ble nominert til Oscar, men den har også blitt kritisert (i likhet med Salgados arbeid som fotograf) for å ha de privilegertes blikk på fattigdommens og utnyttelsenes grusomheter.

Det kritiske perspektivet er interessant å ha med seg i lesningen av filmen. Jeg så den på premieren i Cannes, og med stivpyntede mennesker på alle kanter føles jo disse innvendingene på en måte relevante. Samtidig traff filmen og opplevelsen av bildene til Salgado meg sterkt, og det sitter fortsatt i.

Også dverger begynte i det små

(«Auch Zwerge haben klein angefangen», 1970, Werner Herzog)
▷ YouTube (digitalt)

Jeg avslutter med en veldig ubehagelig, provoserende og rar film fra en av mine favorittfilmskapere, Werner Herzog. Siden dette er filmfestival, så er det jo bra å se filmer som også krever at man må jobbe litt med dem. Og denne er unektelig både ubehagelig og vanskelig å se, og enda verre å like, men like fullt vanskelig å avvise.

Også dverger begynte i det små foregår på et slags asyl, hvor det kun bor kortvokste – det er i det hele tatt kun kortvokste mennesker i hele filmen. Handlingen blir fortalt som en slags politietterforskning, etter et opprør på institusjonen, og vi får se hvordan de innsatte går berserk med sin nyvunne frihet. Filmen ble forbudt i Tyskland da den ble lansert, og dette er virkelig en dystopisk film – ingen tvil om det. Men i koronaens tid, er det kanskje på sin plass?

Den alternative Cannes-festivalen utspiller seg mellom 12. og 23. mai. Her kan dere bla gjennom det komplette programmet.