Hvor har det blitt av alle kvinnsa?
Hvor er Anja som dro til Cannes og deltok i hovedkonkurransen?
Hvor er Vibeke som ble skjelt ut for å snakke om mensen?
Hvor er Margreth, hvor er Unni, hvor er Anne, hvor er Mona?
Hvor er Dag Johan som lager film om kvinner og er homo?
Hvor er det egentlig det butta?
Hvorfor er sitter vi igjen med bare gutta?
(Fritt etter Lars Saabye Christensen.)
*
Dette skulle egentlig være en anmeldelse av Kjetil Lismoens bok Blant hodejegere og nazizombier. Generasjonen som gjenreiste norsk film (2017, Tiden forlag). Om hvordan en ny generasjon filmskapere på begynnelsen av nittitallet la grunnlaget for en renessanse, kunstnerisk og kommersielt, som vi i dag ser resultatene av.
Det er høst, 2017, og jeg skriver ut anmeldereksemplarets 179 sider lange PDF på hvitt kopipapir. Det er en tung bunke. Lismoen skriver at han håper denne boken kan bidra til en debatt og større bevissthet rundt hva vi vil med norsk film. At han har ønsket å se nærmere på hvilke krefter som var i sving da norsk film foretok den største snuoperasjonen siden etter andre verdenskrig.
Jeg leser om norsk film som er i en krise, som er kjedelig og politisk korrekt på 1970-tallet; om Lismoen som husker traust og dårlig norsk film på 1980-tallet. Og jeg leser om en ny generasjon regissører som gjenreiser den norske filmen. Om Hans Petter Moland og Bent Hamer, Marius Holst og Lars Saabye Christensen. Om Erik Poppe og Pål Sletaune. Erik Skjoldbjærg og Arild Østin Ommundsen. Pål Jackman og Erlend Loe. Pål og Pål og Erik og Erik.
Mens jeg leser begynner #metoo-kampanjen å nå avisenes forsider. Jeg legger fra meg boka og leser skuespillernes opprop, jeg ser teaterregissør Kjersti Horn snakke til et fullsatt og stille Nationaltheateret. «Etter dette er det ingen vei tilbake,» sier hun. Det er en mulighet, et vendepunkt. For å gå videre mot en ny type virkelighet, kanskje en ny type kunst. Vi må våge å være i det vanskelige, vi må forberede oss på å være i det lenge. De som har behov for å skrike må få lov til å skrike. De som ikke forstår må få tid til å forstå.
Ordene til Kjersti er ikke sinte. Det kjennes som om noe er i bevegelse rundt oss og i oss, noe som får et utløp. Tilbake i Kabelvåg, hvor jeg er rektor på Nordland kunst- og filmfagskole, snakker jeg med lærerne, filmskaperkolleger. Vi snakker om ting vi ikke har snakket med hverandre om, vi husker sammen. Vi snakker om sjefen på Rimi som prøvde å kysse en av oss da vi var 16, og faren i en vertsfamilie som la seg opp i senga, men mest snakker vi om filmskolene vi har gått på og filmene vi har laget og ikke laget, og hvordan det er å føle seg som et kjønn.
Jeg legger bunken med ark i sekken og leser den på flyet, før jeg står på scenen i Tromsø og deler erfaringer fra kvinnelige filmskapere om hvordan det er å være kvinne på filmskolen, på NFI, på settet. Jeg ser Åpenbaringen (1977) av Vibeke Løkkeberg igjen i et utstillingslokale i Oslo og blir grepet av Marie Takvam og av filmens modernitet, av billedspråket og ikke minst av anmeldelsene filmen fikk som er hengt opp på en vegg ved siden av. Jeg snakker med studentene om #metoo og om makt, om vi har et ansvar når vi snakker fra en maktposisjon. Om det å kunne bruke stemmen sin, at det å ha muligheten til å publisere noe er makt, om at vi har et særlig ansvar som filmskapere.
Jeg bærer Lismoens bok med meg gjennom den sikreste sikkerhetskontrollen jeg vet om, på den lille flyplassen i Svolvær, der jeg alltid blir kroppsvisitert. Hvordan få alle arkene ned i riktig rekkefølge i den overfylte sekken? Det er et ansvar å skulle anmelde noe. Jeg leser boken minst tre ganger, uten å ha begynt å skrive.
*
«Det er bare ikke en sånn bok jeg har skrevet»
Jeg leser en samtaletråd på Facebook, der regissør Itonje Søimer Guttormsen skriver til Kjetil Lismoen etter å ha lest boka at hun vil «minne deg om det ansvaret du har for å snu stener og se på historien med nye øyne når du velger å skrive den, i 2017, året hvor slør blir revet bort og forkastet og fortiet kvinnelig gods kan komme til overflaten».
Lismoen svarer at han «i boka er opptatt av mangelen på nyskapning og modernismens fravær i norsk film, og selv om jeg fremhever Anja Breien, er det ingen på 70-tallet, kvinner som menn, som jeg mener kvalifiserer fullt ut i så måte. Det betyr ikke at disse filmskaperne ikke fortjener sin plass i filmhistorien. Det betyr heller ikke at de ikke har betydningsfulle filmer. Men det er bare ikke en sånn bok jeg har skrevet. Det overlater jeg til historikerne.»
Det blir er en lang diskusjon i denne Facebook-tråden, som etter hvert involverer både Vibeke Løkkeberg, Unni Straume og Gunhild Enger. Jeg blir fascinert av samtalen, som foregår på tvers av generasjoner. «Det er ikke sextrakassering som har vært problemet i mitt yrkesliv,» forteller Straume, «men tilsidesetting».
*
Boka begynner å bli tung i sekken min, kantene på arkene krøller seg og jeg har sølt litt rødvin på forsiden. Det er noe som vokser. Hvorfor har det blitt så vanskelig å skrive en anmeldelse, noe saklig og avveid og allmenngyldig om denne boka? Sidene blander seg og flyter utover gulvet på hybelen min. Jeg leser artikler i Klassekampen, på Facebook, i Rushprint, stemmer som hever seg, det føles som om noe virkelig er i ferd med å skje, som om det ikke kommer til å stilne.
På en liten hytte i Lofoten sitter jeg sammen med filmskaperne som underviser i Kabelvåg. Vi skal skrive en visjon for den nye utdanningen, diskuterer hva vi er opptatt av som lærere, som filmskapere. Det henger sammen, vi snakker i munnen på hverandre, det føles viktig. Vi snakker om film og verdier, om hva de som kommer etter oss kanskje kan lage, hvor viktig det er å snakke om mengden av bilder som omslutter oss, vi snakker om språk og om kollektivtanken, hvordan det å lage film også er et kollektiv.
Sammen med Mariken Halle, Guro Bruusgaard (som skrev denne artikkelen) og Magnus Mork starter jeg produksjonskollektivet Alternativet. Vi bestemmer oss for at vi skal hjelpe hverandre å produsere filmene vi vil lage, uavhengig om vi får støtte av NFI. Og at vi skal dele det vi gjør med andre filmskapere.
Jeg har ennå ikke begynt å skrive anmeldelse. Boka har blitt noe jeg bærer med meg i sekken, men ikke i hodet eller i samtalene jeg har med andre. Om hodejegere og nazizombier, leser jeg. Generasjonen som gjenreiste norsk film.
*
Jeg ringer Itonje, for hun har lest boka, jeg vil snakke med henne om hvorfor den glipper mellom fingrene og ut av bevisstheten. Vi begynner å snakke om generasjoner, at ifølge internett er vi født akkurat innenfor generasjon X; vi snakker om at generasjoner er flytende og at det er fint å kunne vende seg til dem som kommer etter oss, å kunne drite i ironien og kjenne at det finnes noe å bry seg om, at man kan forandre noe.
Jeg har lyst til å lese om norsk film og om 90-tallet og alt som skjedde da, med oss og med verden. I boka leser jeg om regissørene Holst, Sletaune og Skjoldbjærg, og bølgen Norwave som skylte innover Cannes-festivalen i 1997. Om generasjonen som gjenreiste norsk film. Jeg husker noen av filmene som ganske fine og sikkert proffere enn mye som ble laget før dem. Det var stas at Norge laget film som ble sett i Amerika. Jeg leser at filmene vant publikum tilbake, om priser og publikumstall. Det står ingenting om hva som skjedde i verden, i Norge og rundt oss på denne tiden. Jeg lurer på hvordan en bok skrevet om film fra slutten av 1930-tallet hadde fremstått uten kontekst, hvordan den hadde vært å lese.
Mellom 1997 og midten av 2000-tallet var verden et dramatisk sted. Krigen på Balkan pågikk fortsatt, og NATO-styrkene slapp sine bomber sommeren 1999. To ungdommer gikk inn på Colombine High og skjøt og drepte 12 av medelevene sine. Vladimir Putin ble president for første gang, Hotel Cæsar begynte på TV2, vi klonet et dyr for første gang, vi fikk tilgang på internett overalt, vi gikk fra personsøkere til smarttelefoner, og noen kjørte to fly inn i en bygning i New York mens vi satt og så det på direkten. Norge deltok i en krig og det ble opprettet en fangeleir der folk satt fengslet og ble utsatt for tortur uten dom. Hvorfor er generasjonen som gjenreiste norsk film så opptatt av hodejegere og nazizombier, noterer jeg.
Sånn i ettertid er det jo interessant å tenke på hva som skjedde med oss i løpet av 90-tallet. At vi gikk fra å ha én TV-kanal til et utall valgmuligheter, med masse reklame, videre til internett og smarttelefoner, og fra å tro på samfunnet til å tro på oss selv, på individet. Jeg har lyst til å lese mer om generasjonen som gjenreiste norsk film i lys av dét.
Innenfor billedkunsten og det segmentet av filmmiljøet en produsent i Tromsø kalte «den lurvete underskogen i norsk film» har man de siste årene begynt å se seg tilbake. Jeg vet ikke om det er behovet for å riste av seg bankebrettgenerasjonens frykt for alvor eller et behov for å ta historien tilbake; hente fram kunstnere og filmskapere som ble oversett i sin samtid, ofte på bakgrunn av sitt kjønn, noen ganger på grunn av perspektiver som ikke ble ansett for å være relevante.
«Hold stenhårdt fast på greia di» kalte Elise Storsveen og Eline Mugaas utstillingen der de løftet fram en rekke kvinnelige kunstnere fra 1970–90 tallet. Chris Kraus’ bok I Love Dick fra 1997 blir utgitt på norsk og diskutert. Margaret Atwood blir hentet fram og blir utgangspunkt for en kostbar og populær HBO-serie.
Jeg ser retrospektiver av Anne Haugsgjerd, Anja Breien, Vibeke Løkkeberg og Lene Berg og blir inspirert – og forbauset over at ingen viste meg dette da jeg var ung og aspirerende filmskaper. Anja Breien kommer til Tromsø for å snakke om arbeidsmetoden sin for en gruppe studenter. Kalle Boman og Breien sitter i baren på flyplassen og snakker om at man kanskje burde laget en utstilling, stilt ut manuset til Hustruer (1975), vist fram prosessen, vist fram manuset som ikke var et manus. Breien vil lage mer film på den måten. I boka til Lismoen leser jeg ti sider om Tommy Wirkola, men ingenting om Breiens metode. Studentene ser alle filmene hennes og går i 8. mars-tog i Kabelvåg mens de roper på Hustruer 4. Vi vil være med å lage den filmen, sier de. Fordi de vil se den.
*
Kjetil Lismoen har ikke skrevet noen dårlig bok. Han skriver underholdende og krydrer med anekdoter fra innsiden av bransjen. Han understreker at den ikke skal leses som et filmhistorisk verk, og påpeker innledningsvis at han hopper bukk over mange framtredende filmskapere – at dette er en subjektiv framstilling.
Likevel er det vanskelig å ikke kommentere alt som ikke er med, som er valgt bort. Dette skriver jeg i margen. Sidene har begynt å fylle seg opp av løsrevne notater, om alt fra Dag Solstad (generasjonsoppgjør!), til drapet på Olof Palme i 1986 (solidaritetens død?) og generasjonen som elsket Amerika. Hvem er egentlig generasjonen som gjenreiste norsk film, hva vokste de ut av?
Lismoen skriver om norsk film fra 90-tallet og fram til i dag. I utgangspunktet et velkomment og viktig prosjekt, ikke minst for å forstå hvordan norsk film er i dag. Men jeg tenker at dersom man skal se tilbake til 90-tallet, er det viktig å ta på seg nåtidsbrillene og bringe noen nye perspektiver til overflaten. Jeg ser den første scenen av Detektor (2000, Pål Jackman) om igjen, og jeg klarer ikke lenger oppleve Harald Eia som kul og søt og morsom etter å ha sett hans tv-program Hjernevask (2010). Jeg googler Hjernevask og ser den første episoden om igjen. Jeg har glemt hvor kjipt det var å se den første gang, og blir uventet emosjonell. Jeg får lyst til å grine.
Jeg spør studentene mine om de har sett Detektor eller hørt om Norwave. Ordet «Norwave» vokser i munnen, det smaker kubjelle, norske flagg og OL-floke (med lett bismak av det nye navnet til Statoil). Ingen har hørt om Norwave. Jeg husker at det var fint å se Ti kniver i hjertet (1994, Marius Holst), men jeg husker enda bedre at jeg så Lynne Ramsays Morvern Callar (2002) for første gang, eller møtet med Idiotene (1998). Og jeg husker dogmemanifestet, der et av dogmene var at regissøren ikke skulle bli kreditert for filmen.
*
Da jeg gikk på filmskolen på Lillehammer var det masse penger å hente ved å ta på seg oppdrag for reklamebransjen. Store fester og røde løpere. Jeg lurer på om dette også gjorde noe med kinofilmene som ble produsert? Det var ingen kvinner som laget reklamefilm, men en gang fikk jeg lov til å filme en introduksjon til prisutdelingen «Gullruten». Jeg fikk ruller med 35mm-film og en hel stab. Med de ressursene kunne jeg laget en hel kortfilm den dagen.
Lismoen skriver til sammen tre sider i sin bok om kvinnenes posisjon. Filmbransjen har lenge vært en mannsbastion, skriver han. Kapittelet fokuserer videre på støtteordningen Signatur K (som NFI introduserte i 2006, og la ned i 2009), men Lismoen virker lite interessert i kvinnelige filmskapere. Jeg husker at jeg ikke ville søke om penger fra Signatur K-ordningen, at det føltes skamfullt, at jeg ikke egentlig ville fortjent de pengene. De neste sidene handler om «Pax-affæren», skandalen rundt spillefilmen ved samme navn fra 2011, regissert av Annette Sjursen. Filmen fikk dårlige kritikker og konsulenten som hadde gitt den støtte, Nikolaj Frobenius, uttalte at han hadde følt seg presset til å gi filmen tilsagn fordi den hadde kvinnelig regissør. Dette demonstrerer hvor galt det kan gå når politikken griper inn i kunstfeltet, skriver Lismoen. Han legger til at hendelsen også avdekket dobbeltstandarden kvinnene ble møtt med.
Jeg tenker at det kunne vært fint å lese navnene til noen av de kvinnene som lagde film i de årene, filmer som faktisk ble sett av ganske mange på kino og høstet gode kritikker. Margreth Olin og Anne Sewitsky og Jannicke Systad Jacobsen og Maria Sødahl. Og så tenker jeg på filmen Maskeblomstfamilien (2010), som i likhet med Pax var basert på et manus av Lars Saabye Christensen. Den fikk kjempedårlige kritikker og ble en flopp på kino, men regissør Petter Næss fikk muligheten til å lage mye annet i etterkant, og produksjonen ble aldri snakket om som noen skandaleombrust «affære».
*
I notatene mine har jeg ringet rundt et sitat, i det lange kapittelet om Joachim Trier og bestefaren hans, Erik Løchen, som Lismoen er opptatt av å understreke at ikke bare står i biologisk forbindelse med hverandre: «Regirollen krever helt spesielle lederegenskaper svært få er født med, og den gjør filmregi til et av verdens mest krevende yrker.»
Står det.
Er noen født med helt spesielle lederegenskaper? Er det mulig å arve slike ressurser? I Hjernevask spør Harald Eia om det kanskje er sånn at kvinners hjerner er mindre logiske enn menns. Ikke dårligere, bare mer innstilt på å ta seg av barn og andre mennesker. Det er kanskje derfor kvinner velger omsorgsyrker.
Biologisk determinisme, skriver jeg hardt i margen. Jeg lurer på hva søsteren min som er lege tenker om at filmregi anses å være et av verdens mest krevende yrker. Eller hva fiskerne i de små båtene i Lofoten tenker om det når vinden slår inn fra havet. Eller lærerne på ungdomsskolen som har over tredve elever i klassen.
Vi bør slutte å bruke ordet talent, sier en av lærerene på filmhøgskolen i Gøteborg. Under det årlige møtet mellom de nordiske filmskolene, har det oppstått en diskusjon rundt hvorfor det ikke er flere studenter med minoritetsbakgrunn. Vi må ta inn de mest talentfulle søkerne, sier en lærer fra Den norske filmskolen. Vi må slutte å snakke om talent, sier den svenske læreren, som har reist seg opp fra stolen. Noen sier at det ikke er en diskusjon som passer seg foran studentene. På Nordland kunst- og filmfagskoles opptaksside skriver jeg: «Vi tror ikke at det finnes et medfødt talent – snarere søker vi studenter som har noe på hjertet, som ønsker å bruke sin stemme. På skolen skal man lære, eksperimentere og utvikle denne. Vi tror på at vi trenger et mangfold av filmstemmer.»
Det har gått nesten tre måneder siden jeg begynte å lese boka. Jeg klipper min egen film, som handler om generasjoner og tidsepoker. Jeg viser et klipp på en festival, noen unge produsenter omtaler filmen min som «beyond arthaus» Det synes jeg er ganske fint. Jeg vil gjerne lage noe som er beyond arthaus. I USA fylles gatene av hundretusen ungdommer, de vil forandre noe. På flyet leser jeg forfatter Siri Hustvedt skrive om hjernen vår, hvordan vi snakker om hjernen som noe fast, som en harddisk, mens den i virkeligheten er det mest plastiske, foranderlige organet.
Jeg skulle skrive en anmeldelse av en nokså lettlest bok jeg har lest hele tre ganger. Jeg vet fortsatt ikke helt hvorfor det ikke gikk. Kanskje blir jeg forvirret av bokens form, av Kjetil Lismoens perspektiv: Jeg opplever at han veksler mellom å være kritisk journalist som trekker slutninger, anekdotefortellende fanboy og flue på veggen som siterer intervjuobjektene uten kommentar og lar oss trekke slutningene selv.
Lismoen kan godt si at han bare er en fyr som er glad i film, og at han har valgt å skrive om det han liker, og at han vet at han har utelatt mye, som noen andre får ta seg av. Men Lismoen er ikke bare en fyr som er glad i film. Han er journalist, kritiker og mangeårig redaktør i Rushprint, en redaktør som ofte kommer med skarpe og kritiske betraktninger til filmbransjen. Han er en viktig stemme fordi han blir hørt av så mange.
Jeg klarer ikke å lese denne boken uten å legge merke til at en kvinne ikke er nevnt ved navn før på side femti, uten å dirre litt innvendig. Jeg sliter også med å glemme en lang betraktning om mannsrollen i norsk film, fulgt opp av et sitat fra Ane Dahl Torp om hvorfor hun ikke kunne spilt hovedrollen i Bølgen (2015, Roar Uthaug).
Sidene blir som sirup, det er vanskelig å bla om. Jeg blir både sint og apatisk, litt som da jeg var student på filmskolen og opplevde at de mannlige lærerne snakket om at man kunne tillate seg å være personlig, men aldri privat.
Alle mennene som nevnes ved navn, igjen og igjen, og alle kvinnene som utelates fra diskursen, gjør meg sta. Jeg blir sta av de gjenreisende mennene. Jeg vil ikke skrive om de andre tingene boken også handler om, som filmpolitikk og økonomi. Jeg kunne skrevet om filmskolen, profesjonalisering og manusfokus. Om hvordan evnen vår til å lese bilder har endret seg. Om bruken av begrepet modernistisk og hvordan radikale ideer og dogmer ender opp som sjangergrep og estetikk i en annen kontekst. Om den romantiske ideen om filmskaperen som pantsetter huset sitt for å lage film (hvilket fordrer at man faktisk eier et hus å pantsette).
Jeg vil lese en bok som tar et oppgjør med generasjonen som gjenreiste norsk film, som problematiserer generasjonens forståelse av seg selv. Det siste kapittelet heter «Kast bankebrettet! Kunstnerne kommer! Kvinnene kommer! (De er her allerede! De har vært der hele tiden!) Homoene og minoritetene kommer!»
Jeg innrømmer at jeg kanskje kan ha funnet på det siste kapittelet selv. Men det kan jo også være tittelen på en artikkel Kjetil Lismoen signerer i neste nummer av Rushprint.